Først da han ble eldre, fikk Mushaga Bakenga vite sannheten

Mush kalles han av medspillere og fotballfans, men navnet er Mushagalusa Bakenga Joar Namugunga (31), og det Stabæk-spilleren er kjent for, er hans alltid positive vesen og hyggelige fremtoning.

– Jeg vet fra eget liv hva det betyr å være omgitt av trygge og gode voksne når det er krig rundt deg, sier han da Hjemmets journalist og fotograf møter ham i hjertet av Oslo.

Og med det som bak­teppe tok han på seg oppdraget å fronte NRK TV-aksjonens tema i høst: Alle barns rett til å ha en trygg barndom.

Den demokratiske republikken Kongo

Han ble født i Trondheim og er norsk, men historien vi skal gå inn i, skjedde i Den demokratiske republikken Kongo, som den gangen het Zaire.

Foreldrene Willy og Fiffi kom til Norge for å studere på 1980-tallet, og i 1996, da Mush var fire år gammel, bestemte de seg for å reise til fødelandet for å la sønnen hilse på familien.

I tre måneder skulle de hygge seg med tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre, samtidig som de hadde noen jobbprosjekter der.

Men Kongo var i krise. Det skyldtes et mangeårig vanstyre av diktator Mobutu Sese Seko og flyktningstrømmen fra Rwanda, som to år tidligere ble utsatt for et folkemord.

Det som skulle ha vært en idyllisk ferietur, endte som et mareritt. Like før de skulle reise tilbake til Trondheim brøt det ut borgerkrig.

For voksenpersonene i slekten ble det en ekstremt skremmende tid.

– Både mamma, pappa og resten av familien min er politisk engasjert. Å se at urett skjer, uten å gjøre noe, var og er ikke et alternativ. Jeg hadde en onkel som kjempet for å bli statsminister, og en mor som jobbet for Unicef/FN. De var svartelistet og et mål for terrorister, konstaterer Mush.

Les også: TV-aksjonen 2023 satte ny rekord – hyller bøssebærerne

Fryktet for sine liv

I en periode på to år var de flere enn 70 personer som flyktet sammen langs støvete veier i et krigsherjet land. De tok inn i forlatte skoler og tomme hus og tok avgjørelser fortløpende. Mush vet i dag at de voksne i gruppen fryktet for sine og hverandres liv, men som liten gutt merket han ikke noe av dette.

– De voksne var så utrolig flinke til å gjøre situasjonen trygg for oss. Jeg husker bare de gode tingene. Hele tiden var vi en stor flokk med et høyt volum og mye glede. Rundt meg hadde jeg eksepsjonelle tanter, onkler, besteforeldre og foreldre, og de ga oss gode stunder.

– Vi danset og sang, og vi lagde baller av plastposer, som vi blåste opp og knyttet tau rundt. Etterpå sparket vi fotball med dem, oppsummerer han.

La barn være barn er mantraet i årets TV-aksjon. Og det fikk de være. Mush husker ikke selv at han mange dager gikk sulten og bare fikk tre kjeks å spise fra morgen til kveld, kanskje fire hvis han vant dansekonkurransen om kvelden. Nei, det han tok med seg av minner, var at de spilte ball, hadde det gøy og var sammen.

– Et av de gylne minnene jeg har båret med meg, er fra da vi tok inn i en forlatt villa der det var et svømmebasseng. Jeg forsøkte for første gang i livet å svømme. Jeg forsto jo ikke at vi var i livsfare, minnes han.

Det vondeste minnet han fikk, var at bamsen han var så glad i, ble skutt i fillebiter. At den hendelsen satte den største støkken i ham, forteller hvor skjermet barna var.

– Lykken var hvis vi fant en ballong og kunne sparke fotball med den, for den var det sprett i, sier han og smiler.

Les også: (+) Anne B. Ragde var bare åtte år da hun måtte ta seg av økonomien hjemme: – Mamma hadde ikke peiling på penger

En tankevekker

I dag vet han at de voksne var i alarmberedskap hele tiden. På en julemiddag i Norge 11 år senere snakket foreldrene for første gang om farene de sto i.

Han fikk høre om da motoren på flyet stoppet, og om da faren ble kidnappet. Og om da de tok inn på en forlatt skole for natten, og soldater kom trampende inn med maskingeværer for å se etter dem.

– Jeg vet nå at vi gjemte oss i små kott og måtte være muse­stille, men ikke engang i den situasjonen forsto jeg at vi var i fare. All ære til de voksne, som klarte å skjule den skremmende virkeligheten, sier han.

Den nevnte julemiddagen ble en tankevekker. Alvoret begynte å gå opp for tenåringen og han begynte å stille spørsmål.

– I begynnelsen fikk jeg vage svar, men etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg vite alt: Hvor nær vi var å dø, alle sammen, og hvor heldige vi var som kom fra det med livet i behold.

At pappaen er i livet deres fortsatt, har han tenkt mye på i årene siden. Lillesøsteren ble født mens de var på flukt, og faren skulle bare ta ut penger for å betale sykehuset for assistansen da han ble kidnappet av farlige menn.

De brukte kloroform for å overmanne ham. Deretter slengte de ham inn i en bil, kjørte til skogs og truet med å drepe ham. Da noen som kjørte forbi, begynte å rope til dem, fikk de panikk. De forlot derfor faren i skogen og kjørte av gårde.

Det skulle bli en lang og vond adskillelse. Willy sto alene igjen i skogen mens familien fortsatt var på sykehuset og ventet på ham. En onkel fikk nyss om at sykehuset var et angrepsmål, og de fikk tak i en bil og kom seg vekk. Kort tid senere ble sykehuset angrepet.

– Mamma og de andre ­måtte fortsette å flykte. Vi kunne ikke oppholde oss lenge noe sted fordi terrorgruppene var etter oss. I ni måneder visste ikke mamma om pappa levde. Jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan det var, sier Mush.

Les også: (+) Byen ble en gang kalt "Den hvite perle". Nå er det livsfarlig å reise dit

I sikkerhet

Lykkeligvis var skjebnen på deres side. Ni måneder etter kidnappingen hadde stor­familien søkt tilflukt i et forlatt hus. Plutselig kom to av onklene gående med en mann mellom seg.

– Jeg var blitt nesten seks år og kjente ham ikke igjen, men det var pappa. Han hadde endt opp i en flyktningleir og var blitt så tynn at han var ugjenkjennelig. Dette minnet er utrolig sterkt for meg fortsatt. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er, som har fått ha ham i livet mitt.

Følget på mer enn 70 personer kom seg til slutt i sikkerhet, ble hentet ut av Kongo og ble spredt i ulike land. Mushagalusa var blitt seks år, hadde glemt det norske språket og kom tilbake til Trondheim.

På spørsmål om han opp­levde å bli mobbet eller stigmatisert, smiler han forsiktig.

– Jeg har aldri blitt påvirket av hva andre sier. Å stå i meg selv er noe jeg ble flasket opp til, og kanskje har det ligget i genene mine også, resonnerer han.

Mush har bestemt seg for å lære sine barn det samme hvis han en dag blir far. Den skjellsettende tiden i Kongo som barn bærer han med seg hver dag.

– Uansett omstendigheter, klarer jeg å se det positive. Samme hvor elendig situa­sjonen er, ser jeg etter lyset; og ser jeg det ikke, lager jeg det. Jeg er takknemlig for at vi overlevde flukten. Å tenke på hva som kunne ha skjedd, gir meg en annen tilnærming.

Han har bestemt seg for å bruke livet til å prøve å gjøre verden til et bedre sted. Å bidra til at barn i krigsrammede land får de samme opplevelsene som han fikk, gir mening. Og derfor stiller han gladelig opp for TV-aksjonen, som går til Redd Barnas arbeid med å trygge barns oppvekst.

«Bare send meg videre», sa Trine Lise til fostermoren. Det Ragnhild svarte, endret alt

Ingen reagerte da Eva Ragde som liten samlet tomflasker klokka fem om morgenen. Mamma hadde ikke penger