flytte for kjærligheten
Eva er hotelldirektør og gift. Da hun møter Svein Jarle på den forblåste øya i havgapet, skjer det noe uventet
Når den store kjærligheten kaller, kan den ikke overses. Eva forsøkte å stå imot et helt år. Til slutt forlot hun alt for en enkemann på en øde øy langt ute i havgapet.
Hotelldirektøren Eva Hägglund gleder seg. Det er sommeren 2013, og hun skal ha reise med de syv venninnene i vinklubben.
Helt «offline» fra det hektiske livet i Ålesund, hvor hun stort sett jobber døgnet rundt.
Hver sommer har de dratt på tur sammen, sist til Barcelona og Venezia. Nå skal de til en liten øy hvor det kun bor to bønder, far og sønn. Det er en av klubbvenninnene som kjenner til dem og øya – som har sagt at de bare må til Hille.
Her skal de få oppleve vill og værbitt natur, møte masse dyr, spise fra øyas og havets spiskammer – og drikke vin.
Eva har byttet ut dyr beige eller marineblå todelt drakt og stiletthæler, med jeans, allværsjakke og joggesko. Gummistøvler og badedrakt er pakket med i sekken.
Hun myser fornøyd mot solen på den vesle kaia på Mjømna og ser en liten båt nærme seg dem fra havet der ute. Det er bonden selv, Svein Jarle Vatnøy, som skal hente dem. En høyt utdannet skipper som bor alene på gården etter at han mistet sin kone Marit til kreft året før.
Faren hans er også nylig blitt enkemann og er den andre med hus på øya.
Blir forelsket med et smell
Venninnene begynner å vinke og hoie oppspilt da båten sakker farten og sklir rolig de siste meterne mot dem på brygga. Bare Eva står helt taus og stille. Noe rart skjer inni henne.
Hjertet hopper og hamrer i brystet på en måte hun aldri har opplevd før. Det blir ikke bedre da skipper-bonden hopper i land og hun får øye på ham.
Han er absolutt ikke slik hun hadde forestilt seg med stor mage, oljebukse og pipe i munnen. Han er høyreist, slank og kjekk i rød kjeledress.
Mye mer sexy enn enhver mann i Armanidress Eva er vant med å se. Øynene lyser av godhet og varme, og han er kledelig beskjeden da han hilser dem velkommen med en klem til hver.
Allerede før det blir hennes tur, skjer det: Det sier ikke klikk mellom Eva og Svein Jarle. Det sier PANG!
Ingen fastlandsforbindelse
– Tja, litt kuling er det vel.
Vi er på vei til øya med Svein Jarle Vatnøy (58). Han er like rolig som han snakker, bak rattet på «hverdagsbilen», som er en 23-fots Targa-båt.
Bølgene gjør at vi må holde oss fast mens de smeller høyt mot baugen og kaster oss i krappe kast fra side til side. Store hagl stormer på tvers utenfor vinduet i den vesle kahytten.
Men så ser vi den; den vakre grønngule øya mellom havgap og fjellformasjoner. Så langt vest man kommer på kartet, ligger øya Hille i Gulen kommune nord for Bergen. Øya er to kilometer lang og bred og har ingen fastlandsforbindelse.
På brygga utenfor huset med panoramavinduer har Eva Hägglund (59) satt sjøben og tar imot fortøyningstauet.
Brune krøller står rett opp i det Svein Jarle kaller «litt» kuling. Smilet hennes er stort og varmt, og øynene lyser glade over den lilla varmedressen. Maken til hans grønne. Det er ikke dagligdags med besøk på Hille.
Jeg prøver å forestille meg hvordan det må ha vært da Eva for første gang ankom øya med samme båt og samme skipper, men på blikkstille hav og i sommersol, for syv år siden.
Trodde hun levde drømmelivet
Eva er helt svimmel av det som har skjer inni henne, men prøver å oppføre seg vanlig og le med venninnene de 20 minuttene det tar med båten til Hille.
«Hva ER dette!? Jeg er jo ikke på utkikk etter noen mann! Jeg har jo det livet jeg vil ha,» tenker Eva, som inntil da trodde nettopp det og var godt gift på femtende året.
Ektemannen fra Norge hadde hun møtt i Kalix i Nord-Sverige hvor hun er oppvokst, og hvor de begge jobbet.
Da han fridde, flyttet hun med ham til Ålesund med hesten sin Liv. En islandshest hun elsker over alt på jord, og som er 28 år i dag.
I Ålesund stortrives hun som hotelldirektør på byens største hotell. Når hun en sjelden gang ikke jobber, er hun i stallen og på rideturer, eller på hytta.
Men å være hotelldirektør krever sitt. Eva elsker å jobbe og skape og er ofte på plass i frokostsalen for å servere kaffe og prate med gjestene. Ofte er hun også den siste til å forlate hotellbaren etter å småprate med gjester om kvelden.
Alltid sosial, tilgjengelig og ikke minst svært representativ. Det kreves en eksklusiv garderobe og nylagt hår og sminke. Et stort egenpleie-budsjett. Hver søndag kveld lakker hun neglene i nye, lekre farger.
Akkurat nå, idet båten og mannen som har fått alt til å eksplodere inni henne, legger til på en liten brygge på Hille langt ute i havgapet, virker det livet helt fjernt.
Lukten av fjære og saltvann river i nesen, synet av skipperbonden som også viser seg å være fisker, gir brennende kinn. Hjertet der bak allværsjakken roer seg ikke.
– Er det noen som har lyst til å bli med ut og sette garn så vi kan få litt mat til i morgen? spør Svein Jarle.
– Jeg! Jeg vil gjerne …, svarer Eva, nesten før han har fullført setningen, og kaster fra seg luksusvesken.
Det synes ikke utenpå, men det er en skipper-bonde-fisker som er særdeles glad for det.
Les også (+): «Fjellkongene» Knut og Jakob var svorne fiender – plutselig var den ene som sunket i jorda
Venninne merker spenningen
Svein Jarle er imponert over fiskeiveren til «bydamen» og synes det er flott at hun ikke har de fin frøken-nykkene han hadde sett for seg av en hotelldirektør.
Uten at resten av vinklubben merker noe, og før hverken bonden eller direktøren vet at hjertebanken er svært gjensidig, sørger de for å være nær den andre så mye som mulig. De suger til seg hvert eneste ord og hver eneste bevegelse fra hverandre.
Den erfarne fiskeren blir klønete og glipper garnkassene i havet. Den utadvendte toppsjefen fra byen blir småsjenert.
Etter middagen, hvor Svein Jarle raust fyller langbordet med kreps og krabber og damene finner frem medbrakt champagne, sitter de alle sammen og prater til langt på natt.
En av venninnenes ektemenn er også med, han kjenner Svein Jarle godt, siden han er bror til hans avdøde kone.
Eva og en venninne har fått tildelt soverom i kjellerstuen, med panoramautsikt mot hav og fjell.
– Her kunne jeg bodd altså! utbryter Eva og slår ut armene.
– Kunne du? Det kunne ikke jeg klart! Men Eva … hva skjer egentlig nå? Det er jo elektrisk stemning mellom dere, sier venninnen.
Hjertebanken begynner å synes.
Føler seg hjemme på øya
Det blir et eventyr av en helg for vinklubben. Særlig for hun som føler at hun har kommet «hjem».
De fisker, går turer gjennom irrgrønne tuer og blanke svaberg, hilser på 300 villsau, bader, lager fiskesuppe og smaker viner. Havørnen titter ned på to som alltid «tilfeldigvis» havner ved siden av hverandre.
Men de er aldri alene og aner ikke om den andre føler det samme fyrverkeriet inni seg.
Vel hjemme i Ålesund prøver Eva å glemme hele opplevelsen. Hun sier til seg selv at det bare var den vakre øya, vinen og den friske sjøluften som gjorde henne litt ko-ko.
Nå er hun tilbake i hverdagen og livet hun elsker. Eller …?
Øya og skipper-fisker-bonden går derimot ikke an å stryke. Hverken fra hukommelsen eller hjertet.
Hun kjenner at hun har savnet dyr og natur lenge, det å kunne koble av skikkelig og bare være Eva. Og hun savner mannen som har bergtatt henne slik med både hvordan han er mot dyr og mennesker.
Alt hva han har vist av seg selv der på øya – helt i sitt rette element.
– Du ber jo alltid oss om å følge hjertet, nå er det på tide du gjør det selv, sier venninnene.
Til slutt går det ikke å kjempe imot lenger.
Det er forferdelig vondt å bryte opp og såre noen slik hun må gjøre nå. Det har gått et år siden turen med vinklubben når hun må si det:
– Det skjedde noe med meg ute på Hille som jeg hverken ville eller kunne styre. Jeg vil skilles …
Flytter fra mannen
Eva flytter alene inn i kjellerleiligheten til en av venninnene høsten 2014.
Hun har hatt noen SMS-er med Svein Jarle, men den første telefonsamtalen blir en nedtur. Hun synes han er litt treg, og samtalen blir rar. Hadde følelsene bare vært et blaff av øy-galskap?
Heldigvis tar samtalen seg opp neste gang de ringes. Etter hvert avtaler de å treffe hverandre igjen.
Det er en nervøs hotelldirektør med svette hender og hjertebank som setter seg på flyet til Bergen. Det hjelper litt med et par glass vin.
Svein Jarle skal komme til Flesland med båt og hente henne ut til øya si igjen.
Eva lurer veldig på hvordan det vil bli å møtes igjen. Vil hun kjenne like sterkt for ham? Vil han være like flott som hun husker? Og har han i det hele tatt noen følelser for henne?
Hun har jo tatt steget og søkt om skilsmisse.
Les også: Bent Høie om livet og kjærligheten
Vet de hører sammen
Bergen 2015: Plutselig står han fremfor henne igjen. Det skal ikke mer enn hans store bamseklem til, før Eva vet. Hun kjenner det like sterkt i kroppen som den gangen for snart to år siden: Dette er mannen hun hører sammen med! Med ham er hun «hjemme».
Båtturen fra Bergen til Hille blir et romantisk eventyr. Det første kysset er bare helt naturlig, intenst og varmt. Eva puster lettet ut mens havørnen titter ned på den lille båten på glitrende hav på vei mot en nesten øde øy.
Øya som snart skal få sin tredje innbygger.
Eva kan ikke huske hva de spiste den dagen, men hun husker godt at han hadde sørget for masse god champagne.
De dro ut og fisket, gikk turer rundt øya, og han kjørte henne rundt på omvisning til alle småøyene som tilhører Hille.
Eva kan ikke slutte å smile av det vakre synet, både av mannen og naturen.
Det kjentes ut som om de alltid hadde vært sammen. Som om de allerede tilhørte hverandre.
Etterpå sa en av vinklubb-venninnene: «Nå forstår jeg! Det var dette som var meningen med at du giftet deg og flyttet til Ålesund. For å bli med i akkurat vår vinklubb, for så å besøke Hille, alt dette for at nettopp dere to skulle møtes!»
Flytter nesten umiddelbart
Herfra går alt veldig fort. Eva kjenner at det er helt rett å flytte ut på øya til Svein Jarle da våren nærmer seg i 2015. De elsker å være sammen, både jobbe sammen på gården og å nyte livet.
Hun føler at hun endelig har tid til å leve. Visst har hun levd et spennende liv hvor hun har fått være med på mye før, men hun hadde ikke tid til å leve.
Eva kjenner på en enorm takknemlighet for at hun turte å følge hjertet, selv om det var en lang og smertefull vei å gå.
Med seg på flyttelasset til Hille har hun to islandshester (Liv ble forelsket i hingsten Loki i Ålesund, så han måtte med), to stoler (en til hver foran panoramavinduene), 47 dressjakker (de var for dyre til å kastes), og 50 flasker neglelakk (som kun blir pynt på badet).
Jobben som hotelldirektør i byen er sagt opp. Den første tiden jobber hun 50 prosent på arbeidshotellet
i Sløvåg, en båttur unna – og resten på gården.
Det tar tid å omstille seg fra en identitet som travel leder til hardtarbeidende gårdbruker. Tid må også til for at menneskene rundt dem skal bli fortrolige med den nyoppståtte livssituasjonen til enkemannen.
Svein Jarle og Marits datter, Maria, var 18 da moren døde. Nå studerer og jobber hun i Bergen.
Endelig ekte livskvalitet
Øylivet er travelt for paret som i dag, nesten ni år etter vinklubb-turen som skulle forandre alt, har mange planer og jern i ilden. De har begge 50 prosent arbeid utenfor gården. Eva er aktivitetsleder på Gulen sykehjem.
Her kommer alle neglelakkene til nytte for glade eldre. Svein Jarle er skipper på en servicebåt som driver med avlusing på oppdrettsanlegg.
Men de fleste dagene er de et tospann i fargerike varmedresser, oljebukser og store gummistøvler. De 47 dressjakkene har fått en egen garderobe, men er sjelden ute på vift.
Lammesesongen om våren er parets favoritt-tid. Da har de 500 store og små villsau å holde styr på.
De selger pinnekjøtt, spekepølser og skinn. Snart skal de også få installert en «glassiglo» med jacuzzi på en av høydene på øya.
De ønsker å dele den vakre naturopplevelsen de selv lever i, med andre. Men ikke for mange. Et par turister om gangen holder.
– Det er mening og livskvalitet i alt vi gjør. Å leve rikt og enkelt, helt i pakt med naturen. Her er alt så ekte, levende og ærlig.
– Noe av det beste jeg vet, er å måke møkk. Det gir ro i sjelen, det! Særlig når man kan gå inn til mannen man elsker, og drikke et glass champagne etterpå, forteller Eva mens hun byr på hjemmebakt, langtidshevet grytebrød med ferske egg, og sveler med selvkomponert eplesmør.
De er selvforsynt med både økologisk kjøtt, fisk, egg og grønnsaker. Men trenger de noe på butikken, tar de bare hverdagsbilen, 23-foteren, en halvtime til Eivindvik eller Byrknesøy med fastlandsforbindelse og nærbutikk.
Les også: Anita glemmer aldri ordene fra arbeidsgiveren da hun møtte veggen
– Det vakreste mennesket jeg har møtt
Hille, påsken 2022: Vinden har løyet og haglbygen lagt seg. Border collien Bill har løpt seg varm mens vi var ute og matet sauene.
Nå svinser han glad rundt den minste flokken sin inne på kjøkkenet med over tre meter opp til taket og evighetsutsikt gjennom vinduene. Katten Hildur er svært sjenert, så henne ser vi ikke noe til.
– Svein Jarle er den tøffeste jeg vet om, med den mykeste innsiden. Det vakreste mennesket jeg har møtt både på utsiden og innsiden. Slik kjente jeg det fra første stund, og slik kjenner jeg det fortsatt! Jeg elsker alt ved ham, selv når han snorker, sier Eva lattermildt og forteller om en bonde-fisker-skipper som er romantisk på en veldig jordnær måte.
– Han er ikke den som kommer med roser. Han tar inn kjeledressen min så den er tørr og varm til jeg skal ut, spyler gjørmen av støvlene mine og sørger for at det er bensin på ATV-en om jeg er alene på øya. Har vi en varm og en kald øl, tar han den varme fordi han vet jeg hater varm øl.
– Jeg kan ikke annet enn å tro på skjebnen … Og takke den! Hva var oddsen liksom, både for ham og meg, å treffe noen så sterkt på denne måten? sier Eva beveget.
Svein sier med samme ro som i stiv kuling noen timer før, med øyne som avslører takknemlighet og kjærlighet:
– I sorgen etter å ha mistet Marit og blitt enkemann tenkte jeg at jeg var for ung til å leve resten av livet alene, men at det nok ville bli min skjebne her ute på øya. Jeg kan ikke tenke meg noe annet liv enn her. Så kom Eva da … Bare rekendes på ei fjøl! Det er nesten for godt til å være sant. Men sant er det!
