den mørke sorgen
En jente på Mindas alder kom løpende bort til henne: "Heter faren din Lars Elias?" Det hun sa etterpå forandret åtteåringens liv for alltid
Minda Telle Olsen har lært at det finnes lys og mørk sorg. Hennes mørke sorg er at faren Lars Elias Telle ble henrettet på Trandum under andre verdenskrig. Da var hun bare 8 år.
I et atelier i Oslo sitter kunstneren Vebjørn Sand i disse dager og maler på et portrett av et tidsvitne fra Telavåg i Øygarden kommune i Vestland.
Historien til Minda (88) gjør at hvert strøk skjer i ettertenksomhet. Når maleriet er ferdig, skal det stå på Roseslottet ved Frognerseteren i Oslo, omringet av andre personer med sterke krigshistorier.
Et fåtall av dem lever fortsatt.
Enken Minda står i vinduet hjemme i Telavåg og speider etter oss da vi kommer kjørende opp den smale veien til huset hun og ektemannen Ole bygde på 50-tallet.
Hun, som nylig ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje som takk og heder for uegennyttig innsats gjennom et helt voksenliv, synes at det blir i overkant mye oppmerksomhet rundt sin person, men hun har latt seg overtale til å dele sin livshistorie og har gjort klar både snitter og kaffe til oss.
– Øyeblikket da jeg fikk vite at pappa var død, glemmer jeg aldri. Det føles som om jeg husker den dagen fra minutt til minutt, sier hun, da vi har hilst oss ferdig og kommet oss inn i den lyse og hjemmekoselige stuen.
Fattig familie
Hun vokste opp i den lille vestlandsbygda, som i hennes barndom var en øy uten fastlandsforbindelse. Foreldrene Lars Elias og Anna Helen Telle hadde fem barn da Norge ble okkupert av tyskerne i 1940.
– Vi bodde på gården Øvretveit og var fattige folk. Mamma og pappa bodde i én stue, og tanten og onkelen min, som hadde seks barn, i en annen stue. Bestemor sov på kammerset, alle jentene på ett soverom og guttene på det andre. Kjøkkenet var felles, minnes hun.
Selv om det var et nøysomt liv, var det trygt og godt. Da krigen startet i 1940, flyttet hun sammen med foreldrene til mormoren fordi det ble trangt på gården.
– Vi merket ingen ting til krigen før i 1942. Det var hverken bro eller vei til Telavåg, og folk kom sjøveien hit. Vi visste ikke den gangen at det var stor illegal trafikk mellom Telavåg og Shetland, som reddet motstandsfolk ut av landet.
Arresterte alle
Telavåg har fått en spesiell plass i norsk okkupasjonshistorie. Tidlig om morgenen 26. april 1942 kom tyskernes statspoliti, Gestapo, som hadde fått tips om at noen ble holdt i skjul på loftet til Martha og Laurits Telle, et par i 60-årene, i slekten til Minda.
To av Gestapos menn ble drept, og en av to norske agenter, som ble holdt skjult hos Telle-familien, døde også i skuddvekslingen.
– Tyskernes hevn var å arrestere alle menn i bygda. Vi var på Øvretveit da de kom, og jeg våknet av at det var leven. Da jeg kom ned i stuen, så jeg pappa og onkel Edvard stå der sammen med noen tyske soldater. Den ene tyskeren sparket pappa, minnes hun.
I slutten av april 1942 ble alle menn fra Telavåg mellom 16 og 60 år, i alt 71, sendt til Tyskland. 30. april 1942 plyndret, brente og ødela tyskerne samtlige hus der, som et svar på den illegale persontransporten som hadde foregått fra bygda til Storbritannia.
31 av dem som ble sendt til Sachsenhausen døde i konsentrasjonsleiren.
Det finnes ingen lignende hendelser i Norge. Noen år etter krigen betalte Tyskland en erstatning til telavågingene. Til minne om hendelsene ble Nordsjøfartsmuseet åpnet i 1998.
I 2002 ble dem som ble internert på Framnes i Hardanger tilkjent ca. 60.000 kroner i erstatning.
Det som videre skjedde den gangen var at 72 arbeidsføre menn mellom 16 og 60 år ble sendt til Sachsenhausen.
– Alle kvinner og små barn ble sendt til Framnes i Hardanger, og blant dem var mamma, som var gravid, og de to yngste søsknene mine. De eldste av oss i søskenflokken havnet på Storetveit skole i Bergen, hvor planen var å deportere oss videre til Tyskland, forteller Minda.
Uten noen voksne rundt seg måtte åtte år gamle Minda stole på seg selv og de andre barna på Storetveit. De skulle sendes østover, men utbrudd av difteri gjorde at dette ble utsatt og utsatt.
– Jeg bodde sammen med barn på min egen alder, og vi lekte mye. Maten ble servert, og vi led ingen nød sånn sett. Jeg kan ikke huske at jeg var bekymret, forteller hun.
Uten mamma og pappa
Minda var på Storetveit uten foreldrene sine i tre måneder. Fordi tyskerne var bekymret for difteriutbruddene, ble hun sendt til Framnes, hvor moren og de små søsknene var.
– Å bo i en leir vil jeg si gikk ok. Vi fikk skolegang gjennom en streng lærer som tvang oss til å lese Fadervår, forteller hun.
Bare én ting var tøft. Hver gang bestyreren kom, visste alle hva som ville skje, og det la seg en slags jernklo i brystet til hver og en. Han kom med dødsbudskap fra Tyskland. Alle visste at noen ville bli kastet ut i bunnløs sorg.
Moren visste ikke den gangen hvor ektemannen var. Det som hadde skjedd, var at han først havnet i Gestapo-huset i Bergen sammen med sin yngste bror, Åge på 14 år. Derfra ble han sendt til Grini, for så å ende opp på Trandum.
– Vi vet at pappa ble torturert. En venn av ham fortalte at han ikke var til å kjenne igjen etter avhør, så grusomme var de mot ham. Heldigvis visste jeg ingen ting om dette som barn, sier Minda.
Den største sorgen
Den verste dagen kom til Minda og hennes familie også. I midten av oktober 1943 skjedde det som veltet tilværelsen deres. Og dødsbudskapet kom til henne på en måte hun aldri har klart å tilgi helt.
– En jente på min alder, også hun i leiren på Framnes, spurte meg: ‘Heter faren din Lars Elias?’ Jeg nikket, og da sa hun: ‘Han er skutt!’ ‘Jeg tullet, han heter ikke Lars Elias’, sa jeg da, for å beskytte meg selv. Så gikk jeg opp på rommet, og der satt mamma, søsknene mine og et søskenbarn og gråt. Da forsto jeg at pappa var død.
Minda ser ut av vinduet med blikket ut mot havet.
– Jeg sa til meg selv mange ganger at det ikke kunne være sant, og i lang tid etterpå klarte jeg ikke å tro at jeg ikke hadde en pappa lenger. Men historien ble sånn, og det er mitt livs største og mest dyptgripende sorg, sier Minda.
Utallige ganger har 88-åringen delt sin historie med skoleelever i bygda – hun er blitt vant til å fortelle den. Likevel ser hun sorgtung ut da vi går inn i det.
– Det er viktig at de unge får vite hva som skjedde, og at de forstår hva krig gjør med mennesker og samfunn, legger hun til.
Fetekur i Sverige
I 1944, mens krigen fortsatt raste, ble Minda, moren og søsknene sendt ut fra leiren på Framnes og til bygda Kausland, ikke langt fra Telavåg. Hjem kunne ingen dra, for hele bygda var utslettet av tyskerne.
– Vi bodde hos en enslig bonde, og det ble etter hvert fred. Telavåg-folket begynte på oppbyggingen av fiskeværet vårt.
– Men mamma ville ikke tilbake, og vi ble værende på Kausland, som jeg hatet fordi vi nærmest ikke hadde noe slags utstyr. Jeg ble miljøskadet i disse årene; mangelen på alt har gjort at jeg ikke klarer å kaste noe, sier hun.
I en periode etter krigen var hun i Sverige for å fetes opp. I flere måneder bodde hun hos hjertelige Augusta i Hysna, som hadde god råd.
Da hun skulle hentes, stengte hun seg inne på utedoen og sa at hun ikke ville hjem. Ikke hjem til Kausland, der de manglet alt.
– Augusta lot meg velge en fin ting i butikken som jeg kunne få ta med hjem, og jeg valgte en sopelime fordi jeg visste at mamma ønsket seg det. Tenk det, en sopelime.
Minda kom hjem. Heldigvis endret moren mening i 1946–47, og de dro tilbake til hjembygda. Der flyttet de midlertidig inn i en tyskerbrakke mens besteforeldrene bygde hus. Etter hvert fikk også moren et eget hus.
Les også: (+) Én ting var viktigere for super-soldaten enn å berge eget liv
Møtte kjærligheten
Minda gikk inn i ungdomsårene, og hun var vant til å jobbe og stå på. Hun jobbet på gårdene omkring med å hesje og sette poteter, og hun jobbet på feriekoloni med å skrubbe gryter og skrelle poteter og
hadde aldri fri. Men hun elsket det fordi hun tjente egne penger.
– Da jeg sto til konfirmasjon i 1949, hadde jeg betalt skoene mine selv, og det føltes godt, sier hun.
17 år gammel hadde hun en stygg sykkelulykke som førte til at halve ansiktet hennes ble knust. Hun mistet også synet på det ene øyet. Men Minda sto fortsatt på.
Skolegang ble det lite av, men i 1954, 21 år gammel, fikk hun gå på husmorskole i Fitjar. Det føltes som en drøm å få den friheten.
Og så, helt tilfeldig og lykkeligvis, kom Ole Jørgen Olsen inn i livet hennes.
– Han var fra Lofoten, reiste til sjøs, ble lagt inn på sykehus i Bergen sammen med en ung mann fra bygda vår og ble
invitert med ham hit. Da møttes vi to. Jeg var 22 år og vi ble kjærester, og det var en fantastisk tid. Vi gikk på dans og var forelsket, minnes hun.
Jobbet hardt
Minda ler og sier at de giftet seg i 1958, og samme år bygget de sitt eget hus – som hun fortsatt bor i.
– De første årene vi var sammen bodde vi hos mamma og hadde min søster på soverommet, og det gikk fint. Det var en annen tid, du tok til takke med lite. Ole var en snill og god mann, så jeg var heldig, oppsummerer hun.
Minda og Ole fikk 63 gode år sammen. Begge jobbet hardt. I en periode var hun nattevakt på Hotel Norge i Bergen, samtidig som hun jobbet på kaia med å ta imot makrelltrålerne på dagtid.
– Vi fikk tre flotte barn; Anne Grete, Gunnar og Kenneth. Nå har jeg en flokk barnebarn og ti oldebarn. Ole døde for halvannet år siden, etter mye og lang tids sykdom. Jeg pleide ham hjemme i flere omganger – sykesengen sto midt i stua, forteller hun.
Det var sorg å miste livsledsageren, mest fordi hun ikke var der og holdt ham i hånden i hans siste minutter da livet ebbet ut.
Men i sorgterapi med andre ble det snakket om lys og mørk sorg. Da plasserte hun ham der, i den lyse sorgen. Ole fikk et langt og godt liv.
Les også: I en kjemitime på skolen fikk Tove vite sannheten om farens innsats under krigen
En mørk sorg
– Når det gjelder faren min, Papen, som jeg kalte ham, er den sorgen fortsatt mørk. Vi snakket ikke hjemme om tapet og savnet, sannsynligvis var det for vondt å rippe opp i.
– Jeg glemmer ikke da mamma fikk en liten pakke i posten, løp opp på loftet med den og kom ned, etter tydelig å ha grått. Det var ting etter pappa. Etter krigen ble gravene gravd opp og folk identifisert, og
eiendeler ble sendt de pårørende. Vi fikk urnen hjem.
I voksen alder har Minda og søsknene vært på Trandum, hvor de fikk omvisning. Det var trist å forestille seg hvordan farens siste tid hadde vært.
– Jeg fikk ikke vokse opp med faren min, men har totalt sett hatt det bra, sier Minda.
I hele sitt voksne liv har hun stilt opp frivillig, både for Røde Kors og for Sund Blandingskor, som hun har sunget i gjennom 50 år og er æresmedlem i, og som tidsvitne, som en av de få som er igjen.
