Ble hyllet som en helt: Her ble Eivind (24) sett i live for siste gang
Da 21 år gamle Eivind Astrup kom hjem til Norge fra den vellykkede ekspedisjonen til Grønland, ble han hyllet som en helt. Siden gikk det verre. I dag er han nesten glemt.
I den første halvdelen av 1890-årene var Eivind Astrup like stor som Nansen. Han var en internasjonalt dyrket polarhelt, en hyllet forfatter og foredragsholder, og hans bidrag til polarforskningen kan vanskelig overdrives.
Han var berømt verden over som en slags datidens rockestjerne. Men som hos mange rockestjerner etter ham, tok livet brått slutt, og i dag er han nærmest glemt. Hvorfor gikk det slik?
Ville til Afrika
Eivind Astrup ble født 19. september 1871 i Wergelandsveien 7 i Christiania. Han var det sjette barnet til den vellykkede forretningsmannen Harald Astrup og hans kone Johanne Emilie, og han skulle få ytterligere tre søsken i årene som fulgte. Unge Astrups lekegrind var Slottsparken, og trolig var det her han tok sine første stavtak på ski.
Astrup var en skoleflink gutt og begynte på Christiania Handelsgymnasium i 1887. Etter at han tok avgangseksamen to år senere, fikk han jobb hos N.A. Andresen & Co. Men i februar 1891 satte han seg på båten til New York for å utdanne seg videre i Amerika.
Fra New York tok Astrup seg til Philadelphia hvor han stiftet ulike forretningsbekjentskaper. Men under forretningsmannfasaden ulmet eventyrlysten.
I innledningskapittelet til boken «Blandt Nordpolens naboer» skriver Astrup at han ønsket å «komme bort fra den civiliserede verden jo før jo heller», og at han hadde en plan om å ta seg til Afrikas vestkyst.
Han skriver også at han en tidlig vårdag satt i en dyp lenestol i et av de store hotellene i Philadelphia da han kom over en artikkel om Robert Edwin Peary og hans plan om å komme seg så langt nord på Grønland som mulig.
Der og da bestemte Astrup seg for å legge Afrika-drømmen på hyllen og tok kontakt med den amerikanske ingeniøren, som var 15 år eldre enn Astrup.
Allerede 6. juni 1891 forlot Pearys skute «Kite» havna i New York og satte seil mot Grønland. På dekk sto Robert E. Peary selv, Pearys kone og et mannskap på fem som besto av Frederick A. Cook, Matthew Henson, Langdon Gibson, John M. Verhoeff og Eivind Astrup.
Den første turen
Ekspedisjonen overvintret i et «ferdighus» de satte opp i Inglefield Gulf på det nordvestlige hjørnet av Grønland. Der lærte Astrup inuittenes overlevelseskultur å kjenne. Både han og Peary tok til seg kunnskap om inuittenes bekledning, hundekjøring og kosthold.
Men der Peary mer eller mindre betraktet de innfødte som redskaper han kunne bruke på sin ferd nordover, hadde Astrup en mer genuin interesse for deres levesett og kultur. Han behandlet dem med empati og beundring, og var i likhet med Nansen bekymret for deres fremtid i møte med Vesten.
I løpet av høsten og vinteren forberedte mannskapet seg på turen nordover over isen. De tok små rekognoseringsturer, testet ut utstyr, jaktet sel og reinsdyr, og felte en isbjørn. Astrup lærte amerikanerne å gå på ski. 3. mai 1892 la Peary, Henson, Gibson, Cook og Astrup ut på turen nordover. Pearys kone og Verhoeff ble igjen i huset.
Teamet hadde med seg 20 hunder som de hadde byttet til seg fra inuittene, og ble de første til å benytte seg av hundesleder på ekspedisjon.
Da de hadde gått i 240 kilometer, vendte Henson, Gibson og Cook tilbake til start, mens Peary og Astrup fortsatte videre mot nord. Og 4. juli, på amerikanernes uavhengighetsdag, så Peary og Astrup havet fra en klippe på 1200 meters høyde.
Dermed kunne de bekrefte at Grønland faktisk var en øy. Fjorden nedenfor kalte Peary Independence til ære for dagen. De feiret med en klunk whisky og bega seg ut på den harde veien hjem. Ifølge Museene i Akershus var ekspedisjonen banebrytende på flere områder og nesten fire ganger lengre enn Fridtjof Nansens ekspedisjon over innlandsisen fire år tidligere.
Polarhelten
Da Astrup kom tilbake til Christiania 1. november 1892, ble han mottatt som en helt. Alle ville ha en bit av ham, og avisene kjempet om hans oppmerksomhet. Astrup var fortsatt bare 21 år gammel, og av kong Oscar ble han tildelt St. Olavs Orden.
Han er fortsatt den yngste som noensinne har fått denne utmerkelsen. På et knapt år hadde Astrup blitt en dannet mann, og han ble hyllet som en ekte polarhelt – slik som Nansen da han krysset Grønlandsisen i 1888.
Det neste året holdt Astrup en rekke foredrag over hele landet hvor han redegjorde for de vitenskapelige resultatene av turen og fortalte entusiastisk om inuittene. Da han i februar 1893 holdt foredrag i Studentersamfundet i Kristiania, satt Roald Amundsen i salen.
Foredraget gjorde dypt inntrykk på Amundsen Foredraget handlet blant annet om hvordan de brukte ski og hundesleder, og skal ha vært til stor inspirasjon for Amundsen, som 18 år senere ble den første til å nå Sydpolen.
Det kuriøse er at Amundsen egentlig skulle til Nordpolen, men da han fikk vite at Robert Peary angivelig hadde nådd Nordpolen, vendte Amundsen kursen mot Sydpolen i stedet.
Den andre turen
2. juli 1893 la Peary og Astrup ut på en ny ekspedisjon etter å ha kranglet om en rekke punkter i Astrups kontrakt. Disse omhandlet rettighetene til å holde foredrag og skrive bøker, og å ta bilder på turen.
Fra Norge hadde Astrup med seg blant annet 20 par ski og tre sleder. Skuta «Falcon» la ut fra New York, og de ankom det nordvestlige hjørnet av Grønland i begynnelsen av august. Planen var å gå over innlandsisen, så de bygde et nytt hus siden det gamle ble revet av inuittene, og begynte på forberedelsene til freden.
Ekspedisjonen ble ingen suksess. Det var dårlig stemning mellom Astrup og herr og fru Peary, og flere av ekspedisjonsmedlemmene fikk dysenteri som følge av bedervet pemmikan, konservert kjøtt. Astrup ble også syk og måtte være igjen da Peary dro nordover. Pearys videre ekspedisjon led under sykdom, dårlig bekledning og dårlig vær.
Sykdommen til tross, i april 1894 la likevel Astrup og en inuitt-venn ut på en 1300 kilometer lang tur langs nordkysten av Melville Bay. Astrup kartla området. Det ble ekspedisjonens viktigste bidrag til polarforskningen.
Nå hadde også Astrup vist seg som en selvstendig polforsker og ikke bare en deltager under Pearys kommando. Og da ekspedisjonen kom tilbake til New York, sa Astrup seg ferdig med Peary. Han begynte så smått å planlegge egne ekspedisjoner.
Svekket av sykdom
Da Astrup kom tilbake til Norge i desember 1894, ble han nok en gang mottatt som en helt. Avisene var i ekstase. Det ble en ny runde med foredrag, og Astrup satte i gang med å skrive på boken «Blandt Nordpolens naboer», som fikk strålende mottagelse da den kom ut i desember 1895.
Astrup hadde også begynt å lefle med ideen om å nå Nordpolen med luftballong. Han hadde fått være med på et par ballongferder i Norge sammen med nordmann Francesco Cetti, og ifølge Polarinstituttet ble Astrup den første til å fotografere Norge fra luften.
Men Astrups helse var svekket. Roald Amundsen hadde opplysninger fra Frederic Cook om at Astrup angivelig led av kjønnssykdommen syfilis. Cook kjente nordmannen fra den første ekspedisjonen til Grønland.
Tom Bloch-Nakkerud, som i 2011 ga ut en biografi om Astrup, mener tyfus etter den bedervede maten er en mer sannsynlig forklaring på Astrups svekkede helse. Astrup var uansett ikke i helsemessig stand til å gjennomføre flere polarekspedisjoner, noe som var et hardt slag for den sylskarpe, vitebegjærlige og en gang så spreke nordmannen.
Tragisk endelikt
Julen 1895 skulle feires med ski på beina. Astrup dro opp til Gudbrandsdalen, og tok inn på Hjerkinn fjellstue. Tredje juledag spente han på seg skiene og satte kurs mot Rondane hvor han skulle møte noen kamerater.
Med seg hadde han litt niste, klær og en revolver. Litt senere samme dag hørte nabokonen på den nærmeste gården et skudd.
Det tok 25 dager før liket av ham ble funnet, 21. januar. Astrup hadde ikke gått langt. Knapt en time fra fjellstuen. Liket ble ikke obdusert, og den offisielle forklaringen var at han hadde falt mot en stein.
Omstendighetene rundt dødsfallet var imidlertid uklare. Sett i ettertid er det mye som tyder på at Astrup gjorde ende på seg selv. Norge gikk inn i en tilstand av landesorg da Astrups død ble kjent. Polarhelten ble bare 24 år gammel. Eivind Astrup ble begravet på Vår Frelsers gravlund i Kristiania 27. januar 1896.
Ettermæle
I dag har Eivind Astrup havnet i skyggen av nasjonalhelter som Nansen og Amundsen, men i sin samtid var han en like stor folkehelt.
I boken «Polarforskeren Eivind Astrup – en pioner blant Nordpolens naboer» hevder forfatteren Tom Bloch-Nakkerud at hans popularitet på 1890-tallet nok skyldtes at det hvilte en viss nasjonal stolthet over at lille Norge kunne hjelpe det store landet USA.
Men da landet skulle bygges etter unionsoppløsningen med Sverige, var det viktigere for nasjonalfølelsen å fremheve de som hadde satt Norge på kartet. Og dermed ble Astrup mer eller mindre glemt.
Pearys svertekampanje
To amerikanere kranglet om å ha vært først på Nordpolen.
Da Roald Amundsen fikk høre om Robert Peary og den glemte polarhelten, fargede Matthew Hensons vellykkede ekspedisjonen til Nordpolen, endret han sine egne planer og dro mot Sydpolen i stedet. Men hadde amerikanerne virkelig vært på Nordpolen?
I 1909 ble Peary hyllet som bare en heltemodig polfarer kunne bli på den tiden. Peary fikk velkomstparade og en admiraltittel av den amerikanske kongressen, og tunge medaljer fra alle verdens land. Det var ikke uten kontroverser.
Frederick Cook, som ble kjent med Astrup på Pearys første Grønlandsekspedisjon, hevdet at han hadde vært på Nordpolen først, sammen med to inuitter. Ifølge hans egne beregninger nådde han klodens nordligste punkt 21. april 1908.
Cook ble i noen uker høsten 1909 hyllet som Nordpolens oppdager, men hadde vanskeligheter med å bevise at han hadde nådd selve Nordpolen. Han ble imidlertid støttet av Roald Amundsen.
Robert Peary på sin side startet en vellykket svertekampanje, og en kommisjon fastslo at Cooks notater og måleresultater ikke var gode nok beviser. Peary hevdet hardnakket å ha nådd polpunktet først, og påstanden sto urokkelig helt frem til 1980-tallet.
I 1989 ble dagbøkene og notatene hans frigitt og gjennomgått på nytt. Konklusjonen var at Peary aldri nådde polpunktet.
Kilder: «Blandt Nordpolens Naboer» – Astrup, Eivind (H. Aschehoug og Co, 1895), «Polarforskeren Eivind Astrup – en pioner blant Nordpolens naboer» – Bloch-Nakkerud, Tom (Bastion Forlag, 2011), Norsk Polarinstitutt og https://amundsen.mia.no/
