«Nautilus»
Drømmen som sank i Byfjorden
Sir Hubert Wilkins drømte om å seile «Nautilus» under Nordpolen. Ekspedisjonen endte på 347 meters dyp utenfor Bergen.
Interessen var enorm. Ferden skulle bli hundreårets store øyeblikk, satt i scene av en mann som visste hva det innebar å begi seg inn i det ukjente.
Sir Hubert Wilkins hadde fløyet over Arktis, han hadde overlevd flystyrt, reist jorden rundt med luftskipet «Graf Zeppelin» og vært passasjer på «Hindenburg» på luftskipets første reise til USA.
Nå skulle den australske eventyreren overgå seg selv. Året var 1931 – og Wilkins skulle seile under Nordpolen.
Storslåtte planer
Som om det ikke var spektakulært nok å seile en ubåt fra Spitsbergen til Alaska under polisen, skulle «Nautilus» møte det tyske luftskipet «Graf Zeppelin» på Nordpolen.
Med et spesielt isbor skulle den neddykkede ubåten lage et hull i isen, deretter skulle én av ubåtmannskapene gå opp på isen og bli med på luftskipets videre ferd.
Blant dem som åpnet lommeboken for den celebre eventyreren, var den styrtrike aviseieren William Randolph Hearst og Lincoln Ellsworth som både hadde sponset og navigert flere av Roald Amundsens ekspedisjoner. Wilkins hadde planer og penger. Nå trengte han bare en ubåt.
Fra den amerikanske marinen fikk Wilkins leie en ubåt for én dollar året. Farkosten var kanskje ikke siste skrik i undervannsteknologi – byggingen av «USS O-12» startet under 1. verdenskrig, båten var for lengst utrangert og hadde ligget i opplag i seks år i påvente av opphugging. Men Wilkins slo til.
I mars 1931 ble ubåten døpt «Nautilus», etter ubåten i Jules Vernes berømte science fictionroman «En verdensomseiling under havet».
Som en honnør til forfatteren fikk Wilkins montert et messingskilt med innskriften «Mobilis In Mobili» – mottoet til romanens kaptein Nemo.
Det 53 meter lange fartøyet ble spekket med utstyr som nok var mer moderne enn utprøvd. Blant annet ble meier montert på toppen av ubåten, slik at «Nautilus» kunne gli bortover isens underside som en slags kjelke montert opp ned.
I tillegg ble et digert isbor montert slik at mannskapet kunne evakuere ubåten gjennom flere meter tykk is.
Arbeidet med «Nautilus» ble stadig forsinket. Snart måtte Wilkins innse at han ikke ville rekke det storslåtte møtet med «Graf Zeppelin».
Og så begynte de virkelige problemene.
Trøbbel i vente
Allerede før ubåten forlot New York, falt en av mannskapet over bord og druknet. 4. juni 1931 begynte «Nautilus» sin ferd over Atlanterhavet.
Etter noen dager møtte de et forrykende uvær, noe den avdankede ubåten slett ikke var laget for. Snart sviktet begge motorene, og «Nautilus» drev hjelpeløst rundt i stormen uten annen utvei enn å sende ut nødsignal.
Etter to døgn kom krigsskipet «USS Wyoming» til unnsetning, og tauet «Nautilus» til Irland. Nødvendige reparasjoner førte til enda en måneds forsinkelse, før ubåten kunne sette kursen mot nordlige strøk.
I Bergen kom seks forskere om bord. Blant dem var sogndølen Harald Sverdrup, den berømte oseanografen som skulle lede den vitenskapelige delen av polarferden. 5. august 1931 forlot «Nautilus» Vestlandet.
Fire dager senere ankom ubåten Tromsø, der den ble møtt av en armada robåter, vaiende norske flagg og musikkorps. Neste ettermiddag gikk «Nautilus» mot Svalbard, på vei til verdens nordligste punkt.
«Nautilus» hadde orgel og en platespiller som kontinuerlig spilte jazz, men det var liten trøst for det 20 mann store mannskapet. Forholdene om bord var elendige. Det ble stadig mer tydelig at «Nautilus» ikke var bygget for arktiske forhold.
Nede i den trange, dieselstinkende, klaustrofobiske metallkroppen frøs ferskvannet til is. Plass til å sitte og spise var det ikke, og toalettet – av metall – var plassert midt mellom de to stinkende dieselmotorene. Heller ikke isboret, oppfinnelsen som skulle sikre luft og en rømningsvei, fungerte.
Et lag av is dannet seg på metalloverflatene inne i ubåten. Mannskapet måtte hele tiden holde seg i bevegelse for å unngå forfrysninger.
Mens temperaturene falt, steg misnøyen. Mot slutten av august nådde Wilkins og mannskapet drivis ved 82 grader nord.
Stemningen om bord var bokstavelig talt på frysepunktet.
Mistenkte sabotasje
Da «Nautilus» endelig skulle prøve seg på dykking i arktiske farvann, oppførte ubåten seg merkelig.
Dykkeren som ble sendt ned for å sjekke, hadde dårlige nyheter: Begge dybderorene var borte. Dermed kunne ikke ubåten kontrolleres under vann. Kaptein Sloan Danenhower var overbevist om at det misfornøyde mannskapet hadde sabotert ekspedisjonen.
– Alle de andre om bord ville snu, skrev Wilkins i sine notater.
Men fra USA kom beskjeden om at Hearst ville trekke pengestøtten dersom Wilkins ikke fullførte ekspedisjonen. Wilkins beordret kaptein Danenhower til å fylle ballasttankene. Så presset de «Nautilus» under polarisen.
– Lydene av skrapende is mot toppen av fartøyet var skremmende. Det hørtes ut som om hele ubåten ble ødelagt, skrev Wilkins.
Vann begynte å piple inn etter møtet med drivisen. Så ble det stille. Dager gikk uten livstegn fra ubåten. Man fryktet det verste, og en redningsoperasjon var på trappene. Men etter en uke kunne verden puste lettet ut: Radioantennen hadde blitt ødelagt under isen, og måtte repareres.
Til slutt innså Wilkins at alt håp var ute.
Etter en rekke vitenskapelige undersøkelser, seilte «Nautilus» sørover mot Bergen. I Barentshavet ble fartøyet rammet av både motortrøbbel og mer juling fra naturen. Til slutt nådde ubåten Bergen, uten å ha fullført ferden, men med mannskapet i live.
Hearst mente at ekspedisjonen var en fiasko, og nektet å betale eventyreren for jobben. Heller ikke pressen var nådig, til tross for de store mengdene data som Sverdrup og hans menn klarte å samle inn.
Et stille sukk
Å seile ubåtvraket tilbake til Amerika ville være galskap. I kontrakten med den amerikanske marinen sto det at ubåten enten skulle returneres, eller senkes på minst 1200 fots dybde (cirka 370 meter).
Opprinnelig skulle ubåten senkes ved Marsteinen, men selv ikke senkingen gikk etter planen – sjøen gikk for høy til at man kunne komme seg om bord og åpne ventilene.
Men fredag 20. november 1931 ble «Nautilus» slept ut i Byfjorden.
«Himmelen var grå og en sakte vind rørte så vidt det amerikanske flagget som var heist akterut på «Nautilus», skrev Bergens Tidende, som fortalte at ubåten sank i dypet «med et stille sukk».
Sir Hubert Wilkins døde i 1958, noen måneder etter at verdens første atomdrevne ubåt – også den døpt «Nautilus» – seilte under Nordpolen.
– Som å lande på månen
– Å se «Nautilus» med egne øyne var et spesielt øyeblikk, sier Halvor Mohn, som i 2005 tok seg ned til vraket i ubåt.
Bergenseren var koordinator for et tysk-amerikansk forskerteam som var i Bergen for å filme vraket. Etter en halvtime var ubåten nede på 347 meters dyp. Rett foran øynene deres lå «Nautilus».
Etter mange tiår på bunnen av Byfjorden var «Nautilus» svært rusten, og hadde delvis kollapset.
– Men mange av de karakteristiske gjenstandene var lette å kjenne igjen: Det hydrauliske baugspydet, meiene de skulle gli under isen med, det store isboret. Også bokstavene i navnet kunne vi se ganske tydelig, sier Mohn.
Kilder: American Philosophical Society, dokumentarfilmen «Voyage of the Nautilus», ussnautilus.org, polarhistorie.no, Bergensavisen, Ohio State University, Gustav Hildebrand.
