Det utrolige funnet ble et mageplask
Bildene fra havbunnen bar bud om at et av historiens største forsvinningsmysterier var oppklart på sensasjonelt vis: Men den norske undervannsroboten hadde fotografert noe helt annet enn vraket av flyet til sagnomsuste og legendariske Amelia Earhart.
Ekspertene oppdaget først ikke formasjonen på sonarbildene. Men da de så nærmere på hva deres norskproduserte robot hadde registrert på 5000 meters dyp, ble tvilende måping snudd til jubel og triumf på sekunder.
For det var da et flyvrak som lyste opp fra bunnen?
I så fall kunne det ikke være annet enn flyet til Amelia Earhart − rikmannsdatter, flypioner, kvinnesakskvinne og stil-ikon, verdenskjent innehaver av en rekke verdensrekorder i langdistanseflyging … og sentrum for myter og mysterier etter at hun forsvant sporløst for snart 90 år siden.
For da hun i 1937 skulle sette den ultimate rekorden − å fly jorden rundt, gikk noe veldig galt. Ett eller annet sted over Stillehavet opphørte radiomeldingene fra flyet.
Forsvinningsgåten er blitt legendarisk. Mange ekspedisjoner har brukt millioner av dollar på å finne flyet og få svar på gåten: Hva skjedde med Amelia Earhart?
Siktet dypt
Den amerikanske forretningsmannen, datagründer, eiendomsinvestor og tidligere F-16-pilot og offiser i US Air Force, Tony Romeo (43), hadde etablert firmaet Deep Sea Vision. Selskapet har spesialisert seg i søk og visuell inspeksjon av installasjoner på store havdyp samt jakt på mineraler på havets bunn.
Men man blir ingen undervannslegende av å fotografere og filme kabler og rørledninger. Kunne Romeo derimot finne Amelia Erharts fly, et av de mest myteomspunne vrak i verdenshavet, ville stjernestatusen være sikret langt utenfor subsea-miljøet.
Å løse Earhart-gåten representerte langt større verdi enn selve vraket.
Avslørende bilde
I ukevis krysset ekspedisjonen til Deep Sea Vision frem og tilbake over Stillehavet på leting etter det lille flyet. Kvadratmeter for kvadratmeter ble havbunnen undersøkt med det nyeste av undervannsteknologi; det fjernstyrte fartøyet Hugin 6000, produsert av den norske Kongsberggruppen.
I løpet av 30 dager skannet selskapet cirka 13 500 kvadratkilometer med havbunn. Ekspedisjonen var inne i sin siste fase og gikk gjennom tidligere innsamlet data, da noe helt spesielt fanget oppmerksomheten i januar 2024:
5000 meter under overflaten hadde Hugin 6000 fanget opp et objekt som inneholdt metall. Instrumentene på det kostbare fartøyet etterlot ingen tvil. Men på grunn av en teknisk svikt dagen da fartøyet passerte over objektet, hadde ingen oppdaget objektet der og da.
Først da man gikk gjennom Hugins digitale hukommelse halvannen måned senere, ble et foto tatt med fartøyets sonarkameraer hentet frem på skjermene:
Et objekt ble fremhevet i en oransje farge som virket nærmest å stå i fyr mot den sorte bakgrunnen.
Bildet snudde opp ned på alt. Ekspedisjonsleder Tony Romeo var i fyr og flamme. Formen lignet umiskjennelig på et fly, og ikke et hvilket som helst fly.
− Jeg vokste opp i en flygerfamilie, og har alltid vært fascinert av mysteriet Amelia Earhart. Jeg mener hennes historie er det største, uløste mysteriet gjennom tidene, sier Tony Romeo.
Tanken på å finne det savnede flyet var blitt en besettelse.
Forsvinningen
Den 2. juli 1937 tok Earhart av fra Ny-Guinea sammen med navigatøren sin, Fred Noonan. I sitt Lockheed Electra 10-E satte hun kursen mot den lille Howlandøya i Stillehavet. Planen var at Earhart skulle lande for å etterfylle drivstoff, men så langt kom hun aldri.
− Vi må være i nærheten av dere, men vi ser dere ikke. Vi har lite bensin igjen, vi flyr på tusen fot, lød den siste radiomeldingen fra Earhart til Howlandøya.
Radiomeldingen ble utgangspunktet for Romeos ekspedisjon, som for mange leteaksjoner før hans. I en e-post til Vi menn utdyper Romeo sin egen teori om hva som gikk galt:
− Vi tror at navigatøren Fred Noonan navigerte feil da de passerte den internasjonale datolinjen. Dette kan ha forårsaket en feil på nesten 100 km.
Kjempeoperasjon
Store ressurser kreves for å lete etter et lite fly på bunnen av verdens største hav.
Deep Sea Visions 15 mann store ekspedisjon la ut med skipet «Offshore Surveyor» i september 2023. Seks mann opererte skip og undervannsfartøy, og ni dokumenterte selve ekspedisjonen.
Til nøkkeljobben, å kartlegge havbunnen, hadde Romeo investert i en Hugin 6000 AUV (Autonomous Underwater Vehicle) produsert i Norge av Kongsberg Discovery.
− Jeg var med som rådgivende ingeniør. Mitt ansvar var å sikre at teknologien fungerte som den skulle, forteller nordmannen Harald Aagedal, som jobber i Kongsberg Discovery, til Vi Menn.
Hugin 6000 er utstyrt med høyteknologiske sonarer og kameraer. Fartøyet kan operere i 36 timer i strekk under vann, og opptakene blir lagret på en 10 terabyte harddisk. Hugin 6000 fungerte lytefritt − med ett unntak: Etter dag 32, klarte man ikke å åpne datafilene etter endt søk for dagen. Etter grundig testing av utstyret fortsatte ekspedisjonen.
Men dataene Hugin 6000 hadde samlet inn på dag 32, 8. oktober 2023, ga man opp å hente ut.
Oppdagelsen
I begynnelsen av desember hadde ekspedisjonen fortsatt ikke funnet noe fly, og mannskapet satt og spiste middag da operasjonssjef Craig Wallace stakk hodet inn i matsalen:
− Hei karer, dere må ta en kikk på dette her, sa han ifølge Los Angeles Times.
Wallace hadde klart å åpne filen fra 8. oktober. Mannskapet fikk se et kornete, sort og gult bilde dukke opp på skjermen. Wallace justerte lysstyrken, og en lysere, mer intensiv gulfarge farget motivet. Senere beskrev Romeo overfor LA Times følelsen av å se den gule formen tre frem på monitoren:
− Der var det. Jeg kunne til og med se det jeg antok var de vertikale stabilisatorene på tvillinghalen på flyet.
Earharts Lockheed Electra 10-E hadde et karakteristisk haleparti, med et dobbelt sett halefinner.
− Jeg grøsset. Jeg fikk ikke gåsehud, det var bare erkjennelsen av at dette var flyet. Sett for første gang siden 1937.
Harald Aagedal bekrefter at bildet gjorde inntrykk:
− Det var en spesiell stemning om bord.
Mannskapet diskuterte det de akkurat hadde sett. De visste at en sonar kunne forvrenge bilder, og at man av og til kan lure seg selv til å se det man ønsker å se. Likevel; alle i rommet var enige: Det var et fly, og det lignet mistenkelig på en Lockheed Electra 10-E.
Gikk bredt ut
Tony Romeo gikk langt fra stille i dørene etter funnet. Snart var bildet av det som ble solgt inn som Amelia Earharts forsvunne fly, på forsidene av alle de største nyhetspublikasjonene i USA. Også i resten av verden fikk saken stor oppmerksomhet.
Romeo holdt riktignok en mulighet åpen for at bildet kunne vise noe annet enn Earharts fly. Sonar-refleksjonene kunne stamme fra et annet fly, et annet menneskeskapt objekt, vrakgods eller til og med en stein-formasjon.
− Du skal være hardt presset for å se på dataene og si at dette er noe annet enn et fly, sa Romeo.
− Vi vet at sonar-bilder kan forvrenges, men vi har en veldig god følelse på dette målet. De generelle målene på objektet tilsvarer størrelsen på Earharts fly, og vi har ikke funnet noen savnetmeldinger på andre fly i det området. Så, ja, jeg tror vi har funnet Earharts fly.
Skeptiske konkurrenter
Ikke alle så det samme som Tony Romeo på bildet. David Jourdani hos dypvanns-søkeselskapet Nauticos og en av Romeos konkurrenter til å finne flyet, var skeptisk. Selv hadde han fire mislykkede ekspedisjoner bak seg:
− Det kan være et fly, og det kan være en haug med stein som ser ut som et fly. Hvis det er en Electra er det visse ting vi burde se, som store motorer og rette vinger.
En annen konkurrent, John Gregg, kalte funnet troverdig, men pekte på at mer sto på spill enn bare å finne flyet:
− Disse gutta er ute etter det store plasket for å promotere selskapet sitt. Bare det å hevde muligheten for å ha funnet det gjør at de har oppnådd målet sitt. De er på alles spilleliste nå.
Plask
Og plask skulle det bli, om enn ikke helt slik Tony Romeo hadde sett for seg.
For å få klarhet i saken, måtte Romeo utstyre en ekspedisjon til for å undersøke objektet skikkelig. Resultatet ble offentliggjort 6. november 2024.
Fra et sted veldig høyt oppe, kom Tony Romeo brutalt ned på jorden igjen.
For objektet han var nesten sikker på var Amelia Earharts fly, viste seg å være en naturlig steinformasjon på havets bunn.
− Den mest grusomme formasjonen som noensinne ble utført av naturen. Det er nesten som om noen satte disse steinene ut i mønsteret av flyet hennes, bare for å lure de som lette etter henne, klaget Tony Romeo overfor CNN.
Selv om jakten på flyet så langt har kostet Tony Romeo 11 millioner dollar, har han ikke gitt opp. Det har heller ikke David Jourdan, og Nauticos. Kappløpet fortsetter.
Søker oppmerksomhet
Leder for arkeologisk seksjon ved Norsk Maritimt Museum, Sven Ahrens, betrakter jakten på gamle vrak mest som en form for skattejakt der hensikten er å få oppmerksomhet.
Han kjenner igjen utfordringene med feilkilder.
− Vi har også funnet noe vi tolket som vrak, som viste seg å være stein. Man er aldri helt sikker før man har undersøkt objektet med en fjernstyrt undervannsfarkost.
− Slik jeg ser det var det ingen vitenskapelig nødvendighet å bruke så mye penger på vrak-jakt som for eksempel «Titanic».
For Ahrens og hans arkeolog-kollegaer handler funn av skipsvrak på havbunnen om én ting: Ny kunnskap. Han ser allikevel at et selskap som Deep Sea Vision har økonomisk nytte av å søke etter Amelia Earharts fly, og bruke utestemme når de har gjort et interessant funn:
− De tjener på å bevise at de kan finne ting veldig dypt. Det er god reklame å gå ut slik de har gjort, uansett.
Hypoteser og konspirasjonsteorier
Letingen etter Earhart og hennes Lockheed Electra har pågått nærmest uavbrutt siden forsvinningen i 1937.
Flere ganger har det kommet meldinger om funn, og disse har gitt grobunn for mer eller mindre velfunderte hypoteser.
Ett av funnene er en aluminiumsplate som ble funnet skylt i land på stillehavsøya Nikumaroro i 1991.
Selskapet TIGHAR har brukt millioner av dollar på å lete etter flyet, og grunnleggeren uttalte i 2014 at han var sikker på at biten stammet fra Earharts fly. Han mener også at et skjelett som ble funnet på samme øy i 1940 var levningene etter Earhart.
I 2018 uttalte professor i antropologi, Richard Jantz, at benrestene hadde tilhørt en kvinne med tilsvarende kroppsmål som Earhart.
En annen teori er at Earhart og Noonan styrtet på øya Saipan, som var okkupert av japanske soldater. Der må de ha blitt tatt til fange og senere henrettet.
En amerikansk soldat som var med på frigjøringen av Saipan hevdet at han og hans medsoldater fant Earharts koffert i en safe som tilhørte japanerne. Noen hevdet at hun ble fanget av japanerne og holdt i live, andre at hun krasjet i jungelen i Papua Ny-Guinea etter å ha snudd over Stillehavet på grunn av problemer.
For Irene Bolam, en bankfunksjonær i New Jersey, ble en av konspirasjonene grunnlaget for et mareritt.
I boken «Amelia Earhart Lives» hevdet forfatteren Joe Klaas at Bolam egentlig var den overlevende Amelia Earhart, og at hun hadde flyttet til New Jersey, og tatt navnet Irene Bolam.
Etter at Irene Bolams liv ble snudd på hodet, og hun truet med å ta forlaget bak boken til retten, ble boken trukket. Irene Bolam dokumenterte også at hun umulig kunne være Amelia Earhart.
Kilder: Deep Sea Vision, Harald Aagedal, Time Magazine, Smithsonian Magazine, CNN, National Geographic.
