nattåpen kirke
Andrea gråt hver dag i fem år. Først det ellevte året kom kjærligheten til julen tilbake
Som frivillig finner Andrea fred og mening i nattåpen kirke. For henne blir julaften aldri den samme igjen.
Lyset er dempet, og stillheten blir bare brutt av dørene, som slipper inn alle slags mennesker i tjukke jakker og skjerf.
Noen kommer inn for å tenne et lys og be en kort bønn før de går igjen. Andre blir sittende på en kirkebenk i stillheten.
Andrea Marit Elen Sollie (74) jobber som frivillig i nattåpen kirke i Oslo domkirke. Det har hun gjort siden juni 2012.
En fredag i måneden møter hun opp for å gå natten i møte med folk fra alle samfunnslag, som oppsøker kirkerommet.
– Det er andre som har vært her lengre enn meg, sier Andrea og smiler varmt.
Vi sitter og prater lavt i domkirkens ærverdige sakristi. På veggene rundt henger mørke malerier av Oslos biskoper fra så langt tilbake som da kirken ble bygget.
Det lange, blonde håret, nærværet og den nette figuren til Andrea kunne lurt de fleste, hun fremstår mye yngre enn hun er.
Likevel er det roen og varmen hun utstråler, som antagelig gjør henne godt egnet til å møte kirkens besøkende.
– Å være frivillig i nattåpen kirke vil si å møte mennesker som et medmenneske. Vi skal også sørge for at det er rolig i kirken, slik at de som kommer hit, kan tenne et lys, sitte ned, gå foran alteret og be en bønn. De skal få ha en hellig stund i fred. Vi skal ta vare på menneskene, men også stillheten i kirkerommet, forklarer hun.
Mange oppsøker kirker når de er ute og reiser i hele verden. Andrea tror det handler om at det både er en historisk bygning, men også at det sakrale rommet virker omfavnende.
– Det er akkurat som om du legger fra deg alt annet ute når du trer inn i en kirke. Jeg opplever det som å bli en del av en større enhet, sier Andrea.
Tenner ett lys
Hver fredag når hun skal på vakt, foretrekker hun å komme litt før. Hun liker å slå av en prat med de andre vaktene, både de som avløses og den hun skal på vakt sammen med.
Men det aller viktigste hun gjør er å tenne et lys for sin eneste, avdøde sønn. Hun mistet ham på julaften i 2001, da var han 33 år gammel. Det var Andrea som fant ham hjemme.
– Vi pleide å gå hit mye både på gudstjenester og på konsert. Han var så glad i Oslo domkirke.
– Det startet med at jeg kom hit for å hedre sønnen min og tenne lys for ham, og dermed ble jeg veldig glad i kirken i den første og tunge sørgetiden. Men ved en tilfeldighet så jeg at de hadde frivillige vakter under nattåpen kirke, og det var slik mitt engasjement startet. For å gjøre en lang historie kort, forteller hun.
De første årene etter dødsfallet var tøffe. Hun tillot seg å gå dypt inn i sorgen, men oppsøkte og fikk god hjelp.
– Jeg gikk i sorgterapi hos en psykolog etterfulgt av sorgstøtte hos Fransiskushjelpen og siden legen min. Jeg fikk også god støtte hos vennene mine, og det er jeg veldig takknemlig for, forteller hun.
Da hun fordypet seg i sorgen var det ikke fordi hun ville bli i den. Hun måtte bare komme helt ned før hun kunne komme opp igjen. Det var noe hun intuitivt skjønte.
– Det aller største man kan oppleve i livet er å få barn, og barnet skal ikke gå bort før deg. Det er et stort tap, sier hun.
Les også: (+) Da legen stilte Einar det vonde spørsmålet, brast han i gråt
Den tiden det tar
– Jeg gråt hver dag i fem år. Når jeg var sammen med folk gikk det fint, og vi kunne ha vanlige samtaler. Men så fort jeg ble alene, strømmet tårene. Svigerinnen min satte ord på at jeg ikke bare hadde mistet sønnen min, men også fremtidige barnebarn og oldebarn. Det var det ingen andre som tenkte på, inkludert meg selv. Men det er jo sant, fortsetter hun.
Det ble en spesielt tøff sorgprosess for Andrea fordi sønnen døde på julaften.
– For meg er julaften kjærlighet og en gledens dag, men etter at sønnen min gikk bort klarte jeg ikke å feire hjemme. Jeg feiret jul hos venner, og i mange år klarte jeg ikke engang å ha juletre. Men på det ellevte året valgte jeg å kjøpe inn et hvitt juletre, og pyntet det med sorte julekuler og girlandere. Det ble et veldig vakkert tre. Året etter tok jeg frem det samme, hvite juletreet med sort pynt, men jeg syntes ikke lenger at det var vakkert. Nå ville jeg ha et grønt tre og vanlig pynt, forteller hun.
Andrea måtte rett og slett igjennom å pynte julen i sorg før hun kunne gå videre.
– Da kom kjærligheten til julen tilbake. Det tok elleve år. Sorgen endret seg, den ble ikke mindre, men kanskje renere. Jeg kunne huske de gode minnene fra tidligere års julefeiringer, fortsetter hun.
Sterke menneskemøter
Andreas tap er en del av henne, men erfaringene står ikke i sentrum når hun er på vakt i domkirken. Det viktigste er å møte de besøkende der de er.
De frivillige er tilgjengelige for samtaler for alle som ønsker og trenger det. De har selvsagt taushetsplikt, men Andrea forteller at hun i løpet av disse 12 årene har hatt mange, ulike og sterke menneskemøter.
– Det skjer noe inne i meg når jeg vet at jeg skal på vakt, uten at jeg er helt bevisst på det. Det er nok en slags mental forberedelse jeg gjør. Som frivillig blir jeg på et vis en del av kirken og representerer det den står for, sier hun.
Alle frivillige blir kurset både i hvordan de skal møte mennesker, som skulle trenge samtaler. Men de blir også kurset i førstehjelp og annen krisehåndtering. I arbeidet med alle slags mennesker vet man aldri hvilken situasjon man kommer i.
– Jeg har møtt mange mennesker, som har vært dypt fortvilet og som har grått av ulike årsaker. Mange ganger kan det være sorg eller en vanskelig livssituasjon, sier hun.
Være et medmenneske
– I de tilfellene hvor vi ringer ambulanse, handler det ofte om psykiatri. Det er mennesker, som ikke kan ta vare på seg selv fordi de er veldig syke. Vi opplever det mer sjeldent nå, men det skjer. Det viktigste for oss er å lytte. Vi skal ikke komme med løsninger, bare være til stede som medmennesker, forklarer hun.
– Jeg er alltid helt ydmyk og spør om de trenger noen å snakke med, og om de avslår går jeg videre. Om noen ønsker å snakke blir jeg enten sittende der hun eller han er, eller tar med vedkommende til et av sideskipene slik at vi kan ha en samtale uten å forstyrre andres ro, forklarer hun.
Andrea vet at det kan virke overveldende å forholde seg til et annet menneske når man sliter med sterke følelser. Men for mange kan det også være vanskelig å oppsøke en samtale, selv om man ønsker noen å snakke med. Derfor tar de frivillige kontakt om de leser situasjonen slik.
– I en slik sårbar posisjon er det veldig viktig at den frivillige kjenner plassen sin. Vi skal ikke presentere løsninger så sant det ikke er helt konkrete spørsmål vi kan hjelpe med, som for eksempel et sted å bo eller måltid. Da hjelper vi selvsagt med å henvise til ulike tilbud vi allerede kjenner til, sier hun.
Les også: Da Helene (35) delte bildet av stuen sin, var hun ikke forberedt på det som skulle skje
Alle slags folk
De årene hvor kirken var åpen hele natten la hun merke til at det var mange, unge gutter, som kom innom i de små timene. Gjerne for å tenne et lys for noen de hadde mistet.
Jentene kom gjerne sammen, ofte med høye hæler, som ga rungende klakkelyder i freden. Andrea beskriver hvordan guttene kunne si: «Hysj!» og be dem om å ta av seg skoene, for selv å bære dem. Men ellers beskriver hun de aller fleste besøkende som helt vanlige folk.
– En skulle tro at det er en viss type mennesker, som oppsøker kirken på natten. Men sannheten er at det er alle typer mennesker, som kommer. Det kan like gjerne være den som er rik, som den som er fattig. Det har ingen betydning, de kommer uansett, fortsetter hun.
Stillheten blir brutt av pianospill. Klokken har blitt ni og kvelden innledes av musikk og en bønn for Oslo by, hvor diakonen i grå hettejakke og ullskjerf snakker engasjert og ber en bønn for de ulike instansene i hovedstaden. Spesielt de som jobber for de aller svakeste blant oss.
– Jeg opplever at vi frivillige fyller en viktig oppgave, og jeg skulle ønske at flere visste om oss og jobben vi gjør. Dessuten har alle menneskemøtene her i kirken lært meg å bli mer ydmyk for livet. Jeg har lært å gi litt mer avkall på egoet mitt, ikke ta meg selv så høytidelig og se andre mennesker. Ikke minst å se det gode i andre mennesker, se sjelen deres. Når jeg opplever det, så går det rett i hjertet mitt. Vi får så mye tilbake fra de som kommer, sier hun.
