Kjærlighetshistorie
Tinnlysestakene i bruktbutikken skjulte en nydelig kjærlighetshistorie
Hjemmets reporter fant to vakre tinnlysestaker i en bruktbutikk. De viste seg å være en del av en nydelig kjærlighetshistorie – med en ganske usannsynlig start.
I bruktbutikker kan du finne gull.
I mylderet av mer eller mindre brukbare ting oppdaget jeg (Hjemmets journalist, Siri Walen Simensen, red.anm.) to lysestaker i tinn.
«Fra Filadelfiamusikken paa 30 årsdagen», var inskripsjonen. Hvem sin 30-årsdag? Og når? Hvorfor hadde de havnet her?
Jeg bestemte meg for å finne det ut. Og den historien står til gull.
Jakten på svar ble en reise i to menneskers liv.
Den ene av dem var død, men den andre, Randi Johansen, var høyst til stede på Liertun sykehjem i Lier, Viken, da denne saken ble publisert i 2021.
Hennes sønn, Trond Johansen, opplyser at Randi Jonasen gikk bort i mars, 2023.
Vi har likevel fått lov til å publisere denne vakre kjærlighetshistorien på nytt.
Randi selv hadde Hjemmet-utgaven med historien hennes liggende i nattborsskuffen og gjerne viste frem til pleierne på sykehjemmet.
Da Hjemmet møtte Randi Johansen i 2021, fortalte hun at hun husker lysestakene godt:
– Vi var veldig glade i de lysestakene, de hadde hedersplassen på buffeten i spisestua. Alltid sto de på hver sin side av den håndvevde duken – elegante med store, hvite kubbelys. Vi hadde ikke råd til å tenne dem så ofte, forteller hun.
Lysestakene hun snakker så varmt om er ikke lenger hennes. Som så ofte når eldre mennesker skal flytte på «hjem», måtte familien kvitte seg med mange av eiendelene. Men selv om hun satte pris på dem, synes hun ikke det er trist at de ble gitt videre.
– Det er jo sånn livet er. Etterkommerne dine kan ikke ta vare på alt, for alle har altfor mye fra før, poengterer hun.
30-årsdagen
Når hun sier «vi», snakker hun om ektemannen Thorstein og henne. Han var hennes livs store kjærlighet. Ennå kjenner hun på savnet og sorgen over at han gikk bort for elleve år siden.
– Det var Thorsteins lysestaker. Han fikk dem av Filadelfiamusikken da han ble 30 år. For meg var denne dagen spesiell fordi jeg forførste gang ble introdusert for familien hans, minnes hun og smiler.
Det var fullt hus i den lille, enkle stua på Muusøya i Drammen 30. desember 1946.
Ekteparet Johansen hadde invitert til fødselsdagsselskap, for sønnen Thorstein fylte 30 år. Blant gjestene var også hans nye kjæreste, Randi. Middagen var skinkestek og surkål med poteter og tilbehør. Sang og musikk fylte rommene, og Thorstein ledet an med trekkspillet. Felles for alle gjestene var at de hadde knyttet sterke vennskapsbånd i Filadelfiakirken i byen, en pinsemenighet som ble etablert allerede i 1921.
– Gjennom en venninne, som jobbet i en gullsmedforretning i Drammen, hadde jeg klart å skaffe en lekker sølvvase som jeg ga i 30-års gave til kjæresten min. Sølvvarer var nesten ikke å få tak i rett etter krigen, så det var en fin gave å gi, forteller hun.
– Og akkurat den gaven er jeg glad sønnen min, Trond, tar vare på, for den er et bilde på min kjærlighet!
Jo da, Randi husker det godt. Det var en herlig tid – de var unge og forelsket.
Les også: Merethe var den som fikset alt – så merket hun at noe er alvorlig galt
Sjokkert først
At det skulle bli dem, lå på ingen måte i kortene. Mens hun vokste opp i det som den gangen var et velstående hjem, var han arbeiderklasse, og i tillegg var det syv års aldersforskjell. Det eneste de hadde til felles var at de var medlemmer i Filadelfiakirken.
– Jeg la merke til Thorstein første gang jeg kom til Filadelfia som 10-åring. Han var 17 år og altfor gammel for meg, men jeg syntes han var veldig kjekk. Da jeg ble eldre, havnet vi i samme ungdomsgjeng, minnes hun.
Randi smiler når hun tenker tilbake – og faktisk føles det som det ikke er så lenge siden.
– Thorstein hadde en annen kjæreste den gangen, som også var i kirken, og vi gikk ofte sammen til byen etter kveldsmøtene på søndagene. Da kunne både Thorstein og jeg være med.
Så kom kvelden som åpnet en ny mulighet for Randi.
– Jeg satt barnevakt for søsteren min, og plutselig kom en gjeng fra Filadelfia uanmeldt. Blant dem var Thorstein, uten kjæresten. Den kvelden gjorde han tilnærmelser overfor meg og sa han likte meg, og jeg husker at jeg ble sjokkert. Han hadde en annen kjæreste, og dessuten var han altfor gammel!
Men så fikk Randi høre at det var slutt mellom Thorstein og kjæresten, og da var det jo plutselig muligheter for å treffes mer.
– I tiden etterpå fulgte han meg hjem på kveldene, og det ble gjerne en klem i porten før han gikk den timelange turen hjem. Jeg tror han var 29 år, og jeg var 22.
De giftet seg i 1948, og bare ett år senere fikk de sin første av tre sønner, Arve. Senere fikk de Trond og Bengt.
Krigens ofre
– Mamma og pappa var veldig knyttet til Filadelfiakirken. Vår barndom ble farget av at foreldrene våre hadde to fokus; familien og kirken. Det var en flott oppvekst, sier mellomste sønn Trond.
På grunn av covid-19 er det han som har overbrakt Randi våre spørsmål og hjulpet meg å hente inn deler av historien.
De var kristne, men sa til barna at de fikk bestemme selv hva de ville være med på.
– Huset vårt var stort og fint, men vi guttene vokste opp og trodde at vi var fattige, selv om vi fikk god middag hver dag, lørdagsgodt og ferieturer. Men det skyldes nok mest at mamma og pappa var nøysomme, sier Trond.
Randi sier at det var krigen som farget dem.
– Jeg mistet flere av vennene mine. Ni teologistudenter var samlet på en hytte for å planlegge en sabotasjeaksjon på Holtefjell. Men de ble avslørt og drept, alle sammen. En god venn av meg, Thomas (Trægde), var dessverre blant dem. Han ble bare 20 år gammel, forteller hun.
Les også: (+) Det var én stor grunn til at sabotasjen ved Ryghkollen ble fordømt
I dag ser hun at hun hadde en fantastisk barndom. Hun var privilegert som fikk ta utdannelse, og før det ble fred var hun allerede fast ansatt i Norge forsikring.
– Jeg glemmer aldri 8. mai, frigjøringsdagen. Da løp alle jentene fra kontoret opp til Åspaviljongen for å feire. Jeg kjøpte brus, og det var mest vanlig. En av jentene bestilte vin, og da ble vi andre overrasket, sier hun.
Les også: Det er ingen tidlige tegn på sykdommen som rammer 300.000 nordmenn
Beskjeden sjarmør
Som gift ble Randi i noen år hjemmeværende mamma for de tre guttene sine.
– Men i mange år jobbet jeg også på kontoret til min far i Centralgaragen, Norges største Ford-forhandler mange år på rad, forteller hun.
Thorstein vokste opp under enkle kår på Øvre Bragernes i Drammen. Han ble tidlig interessert i sang og musikk og lærte seg å spille mange instrumenter. Han jobbet på flere fabrikker i Drammens-regionen, og var en mann som utmerket seg ved å kunne deklamerte alle 43 vers om Terje Vigen utenat.
– Pappa var en nokså beskjeden «sjarmør» og ifølge mor var alle interessert i ham, forteller sønnen Trond.
I mer enn 70 år var Thorstein sentral i musikklivet i Filadelfia-kirken, og han ble svært engasjert i Nærradioen og lagde i flere år programmet Årgangsmelodier, der han presenterte kristen musikk.
For sin frivillige innsats ble han belønnet med Kongens Fortjenstmedalje som 85-åring. Bildet som ble tatt da han møtte Kong Harald på Slottet har Randi selvfølgelig ennå.
Rørende avskjed
Det er elleve år siden livsledsageren brått gikk bort. Sønnen Trond forteller:
– Mamma fikk et lite hjerteinfarkt i desember 2009 – nær 86 år gammel. Pappa hadde klaget litt på formen og gikk ikke på sykebesøk de første dagene. På vei til sykehuset 9. desember fikk jeg telefon fra pappa. «I dag er jeg i fin form og vil være med på sykehuset», sa han, og jeg tok ham med. Han satt ved sengen, klappet mamma på kinnet, holdt henne i hånden og fortalte hvor glad han var i henne.
Etter et par timer måtte Trond dra, men Thorstein ville bli igjen.
Han fikk sønnen sin til å hente farfar en times tid senere, og da var han i fin form og glad for å ha vært hos Randi. Men så:
– I bilen, 150 meter fra sykehuset, sank han bare sammen i passasjersetet, og sønnen min tok en u-sving og returnerte til sykehuset. Da var pappa død. Et par timer senere gikk vi opp igjen til mamma for å fortelle hva som hadde skjedd. Vi hadde bare så vidt åpnet døren før hun spurte: Er Thorstein død? Vi behøvde ikke å si det en gang. Det var en merkelig dag.
Vil ikke bli 100
Siden da har hun følt at livet har vært vanskelig, selv om hun nyter hver stund hun får med sine nærmeste. Hun kom ikke til sykehjemmet som de naturlig sokner til, og det synes hun er trist. På grunn av koronasituasjonen er hun også mye alene.
– Jeg ber til Jesus hver dag om at han skal hente meg hjem til himmelen, slik at jeg får møte Thorstein igjen. Jeg tenker ofte tilbake på alle de gode årene i huset vårt – det var vårt paradis, sier hun, og legger til: Jeg ønsker ikke å bli 100 år.
Så: To tinnlysestaker, funnet i en hylle blant rot og skrot, er plutselig blitt til noe mer. En gang var de et bilde på en viktig dag og stor kjærlighet, og i mer enn 60 år ga de høytidsstemning til en familie på fem. Nå skal de bli bærere av min historie, med velsignelse fra den forrige eieren. I kveld tenner jeg to lys for Randi.
