«Trikkedrapet»
Da Turid våknet, skjønte hun at noe forferdelig hadde skjedd, men ikke hva
Turid ble stukket i hjertet under et tilfeldig knivangrep på trikken for 19 år siden. Tobarnsmoren har brukt årene etter hendelsen på å fokusere på det viktige arbeidet til Blodbanken, som var med på å redde hennes liv.
– Jeg er selvsagt takknemlig. Det var rett og slett ikke min tur den dagen, selv om det en stund så ut til at jeg ikke skulle bli eldre enn 37 år. Heldigvis gikk det ikke slik, sier tobarnsmoren om den dramatiske hendelsen som nær kostet henne livet.
Det er ikke mye Turid Thoresen (56) husker av tirsdagen 3. august 2004. Men hun husker at det er en uvanlig varm sommerdag.
Hun er på vei hjem fra jobben i eldreomsorgen, og husker at de hadde hatt grillfest for de gamle tidligere på dagen.
Av gammel vane går Turid til trikkeholdeplassen på Stortorvet, i stedet for å ta trikken fra holdeplassen nærmere jobben på Grünerløkka.
– Det var et belastet område på den tiden, og jeg likte ikke å stå der, sier hun i dag.
Linje 17-trikken
På Stortorvet, rett ved Oslo Domkirke, går hun på linje 17-trikken. Det gjør også en høy og tynn mann i mørk jakke. Han bærer på en plastpose.
Det er midt i ettermiddagsrushet, og trikken er stappfull. Turid er heldig som får sitteplass i bakerste vogn, ved siden av en ung mann som sitter ved vinduet.
Tobarnsmoren husker at hun tenker på talen hun skal holde i lillesøsterens bryllup den kommende helgen. At hun må få orden på penklærne til ektemannen og barna til den store dagen. Turid husker også at hun er sliten etter en lang dag på jobb, og holder på å døse av.
– Jeg satt der i min egen verden, slik man ofte gjør når man tar kollektiv. Det var en helt vanlig ettermiddag, forteller hun til Her og Nå.
Det som skjer videre har hun fått vite gjennom vitneutsagn, og en grundig belyst rettsak. Selv er Turids hukommelse et eneste mørkt hull de neste minuttene. Den tynne mannen, som bare fire dager tidligere var tvangsinnlagt med psykose, reiser seg opp fra setet sitt og går bakover i trikken.
Medpassasjerer forteller at han drar opp en diger Rambo-kniv fra plastposen. Deretter hogger han løs, uten å si et ord. Gjerningsmannen lener seg over Turid og stikker den unge mannen ved vinduet i brystet. Deretter vender han oppmerksomheten mot tobarnsmoren, og stikker henne rett i hjertet.
Bortsett fra noen gisp og sukk fra ofrene, og lyden av metallbladet som treffer knapper og bein, var det kun stillhet å spore under ugjerningen, ifølge vitner. Først da det trekkes i nødbremsen bryter skrik og panikk ut. Da hadde gjerningsmannen brukt under et minutt på å knivstikke seks medpassasjerer.
– Da jeg våknet fra koma etter noen dager, så skjønte jeg jo at noe forferdelig hadde skjedd, men ikke hva. Jeg husker jeg var i et smertehelvete. Jeg var dopet med morfin og forvirret, og lå med slanger og intravenøst overalt. Men litt etter litt ble jeg fortalt hendelsesforløpet.
Les også: (+) Etter det fjerde drapet ringte seriemorderen selv til politiet og spurte hva de drev med
Mistet fem liter blod
Turid fikk vite at det var en rekke tilfeldigheter som spilte inn, og som er grunnen til at hun fortsatt lever. Knivstikket hadde perforert hjerte og lunge, og på få minutter mistet hun fem liter blod.
At trikken stoppet på Bislett, bare minutter unna Ullevål sykehus, var med på å redde livet hennes. Kun 15 minutter etter drapsforsøket lå hun på operasjonsbordet.
Ambulansen som raskt kom til stedet, hadde tilfeldigvis nok kriseblod til å holde henne i live de få minuttene det tok å kjøre til sykehuset.
– Og traumeteamet som ventet på Ullevål den dagen ble tilfeldigvis ledet av en lege som var ekspert på krigsskader. Det er ikke sikkert en annen kirurg hadde klart den operasjonen, for det var første gang den ble gjort i Norge. Så selv om jeg hadde uflaks som et tilfeldig offer, så var det mye flaks som spilte inn senere, forklarer Turid.
– Legene sa at skaden min var uforenlig med liv, og hadde knivstikket skjedd noen holdeplasser før, så måtte de ha prioritert de passasjerene som hadde størst sjanse for å reddes. For jeg var helt utblødd etter hendelsen, fortsetter hun.
Les også: Terje Sporsem åpner opp om sorgen: – Mamma ble rammet av denne forferdelige sykdommen
«Trikkedrapet»
Du legger fort merke til at latteren sitter løst under en samtale med Turid. Hun veksler mellom alvor og svart humor når hun forteller om det traumatiske drapsforsøket for 19 år siden. Som da hun våknet fra koma og begynte å lengte etter å lese aviser.
Det såkalte «Trikkedrapet» dominerte naturlig nok nyhetsbildet, så venninnene og ektemannen klippet ut alt som hadde med hendelsen å gjøre. At Turid leste aviser med store hull i – uten å ense det – har de ledd mye av siden.
– Det er noen som snakker om en «oppvåkning», om at de får et nytt syn på livet etter slike opplevelser. Sånn har det ikke vært for meg.
– Jeg har alltid vært pragmatisk som menneske, og heldigvis lever jeg et fint og godt liv. Jeg er bare litt begrenset med smerter innimellom, men det går fint. Alternativet hadde vært mye verre, konstaterer hun.
Den unge mannen som satt ved siden av Turid var ikke like heldig. Hun sier hun er fullstendig klar over hvor tilfeldig det var at han måtte bøte med livet, mens hun fikk leve. At han ikke ble eldre enn 23 år synes hun er utrolig trist, og hun tar seg ofte i å tenke på ham.
– Kanskje var kraften i kniven større fordi han satt ved vinduet? Kanskje var det vinklingen på kniven? Han ble jo også truffet i brystet, og jeg hadde kanskje noen millimeter på min side. Det viser hvor tilfeldig alt var den dagen, sier hun stille.
Det er ikke fritt for at Turid stadig blir påminnet om nær døden-opplevelsen. Selv om hun verken snakker eller tenker på det daglig lenger, så er arrene på overkroppen synlige.
– Jeg fikk jo veldig store skader av kniven, den var stor og taggete og rev av flere nerver. De får du ikke reparert, så smertene vil alltid være der. Psykisk føler jeg at jeg har kommet godt fra det, men jeg er nok mer skvetten enn jeg var før.
– Jeg er ikke så glad i å gå i byen i Oslo, og liker meg best på fjellet. Det tok også lang tid før jeg tok trikken igjen, og fortsatt er det noe jeg prøver å unngå. Men jeg bestemte meg for at hendelsen ikke skulle begrense meg. Det hadde vært slitsomt å skulle se seg over skulderen resten av livet, bemerker hun.
Les også: Ny pågripelse: Dette vet vi om drapet på Jonas Aarseth Henriksen
Ambassadør for Blodbanken
Tvert imot var Turid fast bestemt på at noe godt skulle komme ut av de meningsløse angrepene på trikken. I 14 år har hun vært ambassadør for Blodbanken, og hun oppfordrer alle som har mulighet til å donere blod.
Hun vet så innmari godt at det kan stå om sekunder når det virkelig gjelder, og det er også grunnen til at hun fortsatt snakker om «Trikkedrapet» i det offentlige rom.
– Jeg vil bruke opplevelsen til å kunne gi noe tilbake. Blodbanken er blitt mitt hjertebarn, og det føles meningsfullt. For alle kan oppleve å trenge blod. Ikke bare i ulykker, men man kan trenge det i kreftbehandling, under fødsel og andre sykdommer, understreker Turid, som selv trengte blodoverføring fra 22 blodgivere etter knivstikket.
56-åringen avfeier raskt spørsmål om gjerningsmannen.
– Han er en ikke-person for meg, og jeg skjenker ham ikke en tanke. Jeg var et tilfeldig offer på et tilfeldig sted, så han har egentlig ingenting med meg å gjøre, fastslår hun.
Fokuset hennes har hele tiden vært på å leve et godt liv etter hendelsen, og ikke på ham.
– Jeg skulle tilbake til livet mitt, jeg skulle tilbake til familien min og jobben. Det klarte jeg! Jeg føler meg utrolig heldig, smiler Turid.
«Fryktens øyeblikk» kan strømmes på Viaplay.
