kjemper mot rasisme
Da Ramona la ut familiebildet etter 17. mai, begynte de stygge kommentarene å hagle inn
Ekteparet Ramona og Dion opplevde grusom hets etter at de la ut et familiebildei sosiale medier.
Norske Ramona og amerikanske Dion fant kjærligheten, giftet seg og fikk barn, men det er det ikke alle som liker.
Til tross for sterk kjærlighet, fire barn og et godt samliv, har de ofte fått kommentarer på valget de har tatt. Ikke minst da barna kom.
– Da jeg fikk mitt første barn, fikk jeg spørsmål om hvor han er fra. «Hva mener du, dette er min sønn», sa jeg. «Åh, jeg trodde kanskje han var adoptert», sa de.
Så har du den skjulte rasismen. Holdningene. Folk som ikke vil sitte ved siden av Dion på bussen.
– De behøver ikke å si det med ord. Det handler om hvordan de ser på deg, mener Dion.
Ramona supplerer:
– Blikkene de sender oss. Du merker hvem som synes det er bra at vi er et par og hvem som ikke synes det. Det er mange måter å møte rasisme på. Det nytter ikke å bli sint, det hjelper jo ikke. Men vi må jo opplyse folk, og tenke at de trenger å bli opplyst.
Familiebilde førte til hets
Etter 17. mai i år toppet det seg da Ramona la ut bilde av hele familien. Ekteparet og fire glade barn fra halvannet til ni år var kledd i nydelige bunader.
Først var det stille, men så begynte plutselig kommentarer å hagle inn.
– Både under bildet og direkte i innboksen. Det var mange som skrev om rase, at jeg hadde sviktet min egen rase, at jeg var en svarthore. Noen skrev om de stakkars barna som ikke lignet på meg. Andre skrev at jeg skulle skamme meg og kalte meg forræder.
– En av de mest alvorlige kommentarene vi fikk var spørsmålet «i hvilken dyrehage har du funnet apene», sier Ramona.
Dion forteller at rasismen er mer åpenlys i USA, der man kan oppleve at folk kommer bort til deg med rasistiske kommentarer.
– Det er ubehagelig og oppleves veldig utrygt. I Norge er rasismen mer skjult innenfor husets fire vegger. Man føler seg ikke utrygg her på samme måte, og det er bra. Men det sjokkerte meg at de kommenterte barna våre, familien.Jeg vil beskytte min familie, understreker Dion.
Engasjerte nordmenn startet en spleis for at også Dion skulle få seg bunad, noe som har ført til at Dion og Ramona har engasjert seg enda sterkere i kampen mot rasisme. En kjærlighetsvideo de la ut i sosiale medier har til nå hatt 100.000 visninger.
– Vi må møte hat med kjærlighet, mener Dion.
– Det handler om å stå opp for noe.
Snakkes for lite om rasisme
– Det snakkes for lite om rasisme. Spesielt i norske medier. Hvorfor er det slik? Det burde prates mer om, og det er viktig å reflektere rundt hvordan man prater om det. Man må ha en saklig debatt rundt temaet og trenger mer kunnskap, sier Dion.
– Folk trenger å bli opplyst. Det nytter ikke å bli sint. Vi må snakke mer med barna våre og vi vil vise at vi er stolte av de vi er.
Det er i sosiale medier den groveste rasismen har kommet til uttrykk.
– De skriver ting de ikke hadde turt å si ansikt til ansikt. Mange skjuler seg bak falske profiler.
De var begge innforstått med at det kan være vanskelig å finne noen fra en annen kultur da de ble sammen.
– Det er ikke et lett valg å ta, det blir noen komplikasjoner med språk- og kulturforskjeller. Det tar lang tid å komme seg inn i et samfunn der man ikke er kjent. Jeg har jobbet med flyktninger i ti år. De sier at de føler seg som en baby når de kommer. Det er tøft for mange voksne å føle at de ikke kan noe og må lære alt på på nytt, sier Ramona.
For Dion var det en selvfølge at han skulle flytte hit, forteller hun.
– Jeg har et nært forhold til min mor, og han ville ikke ta det fra meg. Det var klar tale fra ham.
– Det er annerledes for en sønn enn en datter å forlate en mor, mener Dion.
Møttes tilfeldig
På sett og vis var det tilfeldigheter som gjorde at Ramona og Dion møtte hverandre i 2010.
I hvert fall var det tilfeldig at den amerikanske musikkstudenten Dion i det hele tatt kom til Kristiansand. Han ville egentlig til Italia eller Tyskland for å dyrke sin interesse for klassisk musikk. Så ble det lille Norge. Lille Kristiansand.
– Det ble litt stille for meg, men jeg møtte mange fine mennesker. Jeg er utadvendt, og folk var nysgjerrig på meg som snakket amerikansk. Det var et godt miljø på skolen, minnes Dion (38) i dag, 12 år senere. Trivselen førte til at ett semester på Universitetet i Agder ble til to.
Det skulle vise seg å være en god idé.
De to møttes da Ramona var ute på byen i Kristiansand med en venninne.
Dion så henne i øyekroken der hun sto med en hvit kjole. «Du ser fantastisk ut i den kjolen», sa han på engelsk da han gikk bort til henne.
Han husker det fortsatt. Det gjør Ramona (36) også.
– Jeg ble veldig sjarmert. Det var en koselig måte å ta kontakt på. Han var veldig høflig, ikke klengete, han kom bare med et hyggelig kompliment. «Jøss hvem var han», tenkte jeg. Han var snill. Så kom han etter hvert tilbake og spurte om han kunne sitte ned med oss.
Hun smiler: – Resten er historie.
Les også: (+) Da Mathilde (44) fikk jobben, startet hetsen og ryktespredningen
Omsorgsfull mann
Hun skulle raskt forstå at hun hadde å gjøre med en omsorgsfull mann. Rett etter deres første møte på byen ble hun syk og lå rett ut med lungebetennelse, men de to snakket sammen på sosiale medier og i telefonen.
– Han sa mye morsomt, og han hadde veldig mye omsorg for meg. Det var veldig spesielt, siden han ikke kjente meg så godt.
Da hun ble frisk, traff de hverandre daglig i flere måneder. De ble veldig godt kjent, men etter tre måneder gikk
visumet ut, og Dion måtte dra tilbake til USA.
Det tok seks måneder før de to møtte hverandre igjen.
Da ble det fart i sakene.
Ba foreldrene om hennes hånd
Ramona smiler godt:
– Jeg dro dit til jul, og da fridde han. Han hadde skrevet en sang til meg og bedt mamma og pappa om min hånd. Dion var veldig nervøs for hvordan foreldrene mine skulle reagere da han tok kontakt, men de sa selvsagt at det var helt greit for dem, forklarer Ramona.
Nervøsiteten hadde sin årsak. Ikke bare var han nervøs, slik de fleste ville vært når de oppsøker sine kommende svigerforeldre på denne måten.
Men han hadde også opplevd rasisme hjemme i USA, i Charleston, South Carolina, der det ble oppfattet som vanskelig at en mørkhudet og en hvit person var et par.
Ramonas foreldre mente fra første stund at Ramona og Dion ville passe godt sammen. Det handlet ikke minst om felles verdier og den kristne tro.
Sommeren 2012 giftet de seg, og i august år feiret de 10 års bryllupsdag i London.
– Dion hadde ordnet barnevakt og alt, smiler Ramona.
Vanskelig skolestart
Det er ikke bare foreldrene som opplever rasisme. Eldstesønnen på åtte har allerede rukket å få noen erfaringer på skolen.
– Vi har alltid tenkt at vi må ha denne samtalen, men vi ville ikke ha den før de begynte på skolen. Når de er gamle nok til å forstå. Sønnen vår har kommet hjem og sagt at folk sier at han ser ut som brunost, at han spiser bæsj og at han er skitten. Han har hatt det vanskelig en stund. Det som har vært viktig for oss er at han er stolt av den han er, at han er en blanding av mamma og pappa, og det er kjempefint, understreker Ramona.
Det er mange som sier at de ikke skjønner hvordan Ramona og Dion klarer å ha disse samtalene med barna sine.
– Det som er trist er at jeg må ha den samtalen med mine barn. Da kommentarene kom på bunadsbildet på Instagram, måtte jeg felle noen tårer for barna mine. Det er de som skal møte disse holdningene. Det er vondt for en mor og en far, sier Ramona.
Hverdagssnakket overalt
Men også andre foreldre må snakke med barna sine, mener Ramona og Dion.
– Det er sikkert bare nysgjerrighet, men det er barn som kommenterer at jeg ikke kan være mammaen hans, fordi jeg er hvit. Jo, det er fordi pappaen er brun og jeg er hvit, sier jeg. De er barn, jeg kaller det ikke rasisme, men det handler om hva vi snakker med barna om, at vi må begynne tidlig å snakke om disse tingene, understreker Ramona.
– Vi voksne må være bevisst på hvordan vi snakker med andre og hvordan vi snakker rundt middagsbordet. Hverdagssnakket. Vi må spørre oss selv: «Hvordan snakker du om andre mennesker?» Det er kjempeviktig å være bevisst. Barna fanger opp det vi voksne gjør.
Det handler også om å bli kjent med mennesker som er annerledes enn deg selv, mener Ramona.
– Når noen sier noe fordomsfullt om en somalier spør jeg: «Kjenner du en somalier?» Du må utvide nettverket ditt. Møte mennesker fra andre kulturer. Bryte fordommer – det er veldig viktig.
Les også: Karina var bare 16 år da hun oppdaget at hun var gravid – i 8. måned!
Mange tror rasisme ikke eksisterer
Reaksjonene på at de er så åpne om situasjonen har ikke uteblitt.
– Det er veldig mange som tror at rasisme ikke eksisterer, og det er veldig lett å tenke når du ikke møter på det selv. Hadde jeg vært sammen med en hvit mann hadde jeg ikke opplevd dette.
– Hvis det er noe som ikke berører deg selv, så vet du ikke om det. Noen mennesker er ikke opptatt av det som ikke berører dem selv, mener Ramona.
Det er også mange som har innrømt at de har vært naive.
– De sier: «Dette visste jeg ikke at eksisterte i dag». Det er også veldig mange som har kontaktet oss som har opplevd det samme som oss. Som ikke har blitt hørt.
– Mange orker ikke å ta kampen. Flyktninger som har flyktet fra forferdelige ting og har traumer orker ikke å kjempe den kampen i tillegg. Så blir de i stedet stille.
Skjermer barna så godt de kan
Flertallet av tilbakemeldingene er positive.
– Folk har ringt fra hele landet. Kontaktet oss i sosiale medier. Det er sterkt å se at så mange tar kontakt. De er rystet og ber unnskyldning på Norges vegne. Jeg er utrolig takknemlig, sier Ramona.
Dion er enig.
– Jeg synes det er viktig at vi kommer sammen. Jeg tenker mest på fremtiden til barna mine, at det skal bli en lettere vei for dem. Derfor er det viktig at vi snakker mer om rasisme.
– Har dere vært redde?
– Jeg er ikke redd, sier Dion.
– Nei, faktisk ikke, sier Ramona.
Men det reflekterte paret ønsker ikke å dele navnene til barna i reportasjen, det er et nøye gjennomtenkt valg.
– Vi har vært veldig forsiktige når det kommer til ungene. Skjermer dem. Vi har tatt noen forholdsregler, for å beskytte dem mest mulig. Og så har vi fortalt den eldste sønnen vår at vi snakker om disse tingene med andre.
Ramona smiler.
– Og han synes det er kjempebra at vi gjør det.
