Slik jobber pilotene for å kvele flammene fra lufta

Skogbrannpilot John-Arne Hellesø (47) er vant til å bryte håndbak med tyngdekraften når helikopteret skal overtales til å løfte helt opp mot maks yteevne.

Å løfte en vannpøs på 1300 kilo opp fra Hallingdalselva er intet unntak. Rutinert manøvrerer han Airbus H130 helikopteret ned i elvekorridoren med høye trær på begge sider.

Rett nedenfor et stryk der vannet flommer rolig, dypper han pøsen i vannflaten og lar den velte over på siden slik at den synker under og fylles opp med vann.

LES OGSÅ: (+) Dette er maten som kan forebygge kreft

850 hestekrefter

Den flygende vannbøtta av gummilerret er konstruert med spiler som en slags paraply. Den er lett å pakke sammen og veier lite når den ikke er i bruk. Når den blir fylt opp med 1250 liter vann, er den ikke fullt så håndterlig.

Selv om hver eneste av de 850 turbinhestekreftene jobber på spreng, sliter helikopteret med å vinne høyde. Men John-Arne vet råd. Først rygger han noen meter bakover før han akselererer med den motvillige bøtta slepende langs vannflaten. Når hastigheten øker, kommer hovedrotoren ut av den turbulente luften mens løfteevnen øker.

Sakte til å begynne med, så stadig raskere, vinner helikopteret høyde før det svinger seg opp over tretoppene med kurs for skogbrannen like ved.

Som en bombeflyger med lang erfaring manøvrerer John-Arne helikopteret med meterpresisjon langs yttergrensen av brannområdet før han trykker på utløserknappen for «vannbomben».

LES OGSÅ: (+) Norske Mike kjempet mot IS

Effekten er som å styre en foss fra luften. Foruten å kvele flammene, lager vannet en våt stripe langs bakken som hindrer brannen i å avansere. Flammene forsvinner raskt mens helikopteret går i skytteltrafikk mellom brannen og elven. Snart er det bare etterslukking som gjenstår for brannmannskapene på bakken.

Akkurat denne skogbrannen, ved Torpo i Hallingdal, er det brannvesenet selv som har tent på som ledd i den nasjonale opplæringen av brannmannskaper.

I fjor som i år begynte skogbrannsesongen allerede ved påsketider. Hetebølgen som traff Sør-Norge i april og mai i fjor gjorde våren travel for de 10 helikoptrene som står på kontinuerlig brannberedskap fra Sørlandet til Trøndelag. Samtidig skal de lokale brann- og redningsetatene trenes opp til å bruke helikopterstøtte.

Helikoptrene er ikke bare det mest effektive verktøyet man har ved skogbrann. Ved større branner er man temmelig hjelpeløse uten.

– Siden begynnelsen av april har bare denne maskinen fløyet 60 timer, og så langt ligger dette an til å bli den mest ekstreme brannsesongen siden jeg startet i 2005, forteller John-Arne.

Han er blant landets mest erfarne skogbrannpiloter. Som med det meste innen helikopterflyging, er det erfaring som gjelder.

Det krever en nennsom hånd på stikka når man flyr helt opp mot maks vekt og lasten er like tung som selve maskinen.

– Da er det ikke helikopteret, men det som henger under man faktisk flyr, forklarer John-Arne om teknikken.

Skulle han mot formodning havne i en nødssituasjon – for eksempel hvis helikopteret ikke klarer å klatre når man flyr med medvind inn mot høyt terreng – går det an å løse ut lasten med et knappetrykk på spaken.

Erfaren

Egentlig tok det lang tid før 47-åringen fra Levanger visste at det var helikopterpilot han skulle bli. Han jobbet både som dørvakt, SFO-ansatt og var to kontingenter i Libanon før en artikkel i Vi Menn inspirerte ham til å utdanne seg til helikopterpilot i år 2000.

Jobben i Helitrans har siden sendt ham på varierte oppdrag på steder som Grønland, Skottland og Romania, foruten hele Norge.

– Men jeg synes brannflyging er det mest givende, forteller han i helikopteret på den snaut timelange turen fra basen i Sandefjord til Torpo.

Etter å ha vært med på å slukke et hundretalls skogbranner, er det fortsatt to som sitter ekstra godt i minnet.

I Froland i Aust-Agder i 2008 ble 30 000 mål svidd av. Det tok fem døgn innen skogbrannen var noenlunde under kontroll. Da var 15 hytter brent ned og 70 personer måtte evakueres. Røyken var merkbar helt ned til Danmark og helikopteroperasjonen med 16 maskiner er den største hittil i Norge.

Sommeren 2014 bisto John-Arne da alarmen gikk i Midt-Sverige. På dag fem spredte den seg til en ildstorm da vinden økte i styrke. En person omkom og 4500 måtte evakueres. Røyklukten var merkbar helt opp til Bodø, 1000 kilometer unna da drøy 100 kvadratkilometer brant ned.

På tidspunktet da det norske brannhelikopteret ble kalt inn spredte brannen seg ukontrollert med 50–60 meter høye flammer.

Oppe i cockpiten kan John-Arne merke strålingsvarmen når han flyr helt opptil en storbrann, men maskinen takler det i kortere perioder.

Mens sikten avtar sprer røyklukten seg inne i cockpiten.

– Den lyse røyken er ikke så gæli, men den tjukke svarte bør man fly utenom, sier han. Det er mange forverrende faktorer i gang jo større brannen er, men den mest merkbare er vinden.

Når John-Arne nærmer seg flammene med vannpøsen, kjenner han hvordan turbulensen røsker tak i helikopteret og kaster på det. Når en brann blir virkelig intens, suger den til seg oksygen og skaper sterke vinder inn mot brannfeltet.

– Det er nesten alltid turbulent når jeg dropper. På en måte minner det om bombeflyging, bare at her har man ikke egne siktemidler. Vurderingen av høyde, kurs og fart er noe man får inn i ryggmargen etter hvert.

Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid

Det som skulle være deilige fridager med sol og skigåing, ble i stedet et mareritt.

LES OGSÅ: Se verdens tyngste offshore-løft

Nede på bakken jobber brannsjef og kursleder Dag Botnen med et digert parafindrevet fyrtøy for å gi brannmannskapene nok å jobbe med.

Skogbunnen er knusktørr og det skal ikke mye vind til før flammene sprer seg og dekker et par mål med tett røyk.

Bomber foran brannen

For en rutinert pilot som John-Arne går det ikke mer enn to minutter mellom hver gang helikopteret slipper en ny vannlast og viser at det alene utgjør en innsats tilsvarende et helt brannkorps.

Selv om dedikerte brannbombefly kan frakte adskillig mer vann i hvert dropp, har man valgt å satse på helikoptre i Norge. Det skyldes hovedsakelig topografien. Mens et brannfly må dra helt ut til kysten eller finne seg en stor innsjø for å fylle tanken, kan et helikopter utnytte enhver vannpytt i kort avstand fra brannstedet.

– Den store forskjellen på skogbranner og vanlige husbranner er at skogbrannen er dynamisk og kan spre seg raskt over store områder, forteller Botnen mellom regnbygene fra helikopteret.

– Kunststykket er å klare å se hvor brannen går og begrense den i forkant. Årsaken til at brannen i Sverige gikk fra stor til enorm på noen timer var at man aldri klarte å komme seg foran den.

Nå er filosofien blitt å bruke så mange helikoptre som mulig så tidlig som mulig. Selv om brannene i år har vært utfordrende, har ingen av dem rukket å bli veldig store.

I motsetning til det man tror, er det ikke nødvendigvis selve flammene helikopteret går etter når det vannbomber. Da kan man havne på etterskudd når brannen sprer seg. I stedet lager man begrensningslinjer i ytterkant av brannen for å hindre den i å spre seg videre.

Etter at helikopteret har fått ned størrelsen på brannen, har brannfolkene på bakken den viktige oppgaven med å etterslukke og hindre at flammene sprer seg på nytt.

H130-maskinen til Helitrans er egentlig et VIP-helikopter til 25 millioner kroner. Maskinen er bare ett år gammel, og John-Arne var egentlig lettet da røyklukten raskt tok knekken på nybillukten i kabinen.

– Det som er mest givende med jobben som brannpilot er å vite at man gjør noe som har stor betydning for de på bakken, sier han.

Ulykken var uforståelig. Tragedien som fulgte var utilgivelig

330 skvadronen: Redningsmann Ørjan henger i vinsjlinen under helikopteret. Så slutter ting å gå etter planen