Johnny Haglund tilbake i Himalaya
Bilferie på verdens tak
Smale veier som det har tatt tiår å bygge har gjort høytliggende avkroker av Himalaya mer tilgjengelige. Men fortsatt er det en isolert verden som byr på et unikt innblikk i et gammelt kongerike.
Tykkelsen på luften er omvendt proporsjonal med utsikten. Høydemåleren viser mer enn 4600 meter over havet. Luften er tynn, utsikten storslagen. Dette er Sirsir La, et avsides fjellpass dypt inne i det gamle kongeriket Zanskar.
– Vi skal videre ned mot landsbyen Fotosghar, så opp der igjen, forklarer Angchuk Tsering og peker på en tynn stripe langt der nede. Veien snirkler seg gjennom en gold høyfjellsørken. Først litt ned, så opp. Høyt opp.
- Vi må over Singa La, og det er 5100 meter høyt, minner Angchuk om. Det er ikke første gang Angchuk og jeg skal over dette fjellpasset. Vi var her sammen for tjue år siden. Den gangen gikk vi. Hadde ikke noe valg, og vi hadde gått en uke allerede da vi nådde Singa La. Veien vi kjører på er knapt tre år gammel.
Å gå på slike høyder er krevende, men å kjøre bil byr også på noen utfordringer. Da vi gikk her i 2002, ble vi automatisk akklimatisert underveis. Vi tok oss god tid og steg gradvis opp i høyden. Med bil har vi på kun en dag kjørt fra landsbyen Khalsi (2987 m) og helt opp til Sirsir La og så videre til Singa La. Slikt kjennes på pust og hode.
Men fra 5100 iskalde høydemeter, går veien nedover igjen, inn i Zanskars magiske rike.
Beinharde Juju
Frem til 1400-tallet var Zanskar et mer eller mindre uavhengig buddhistisk kongerike, og det har visstnok bodd folk her helt siden bronsealderen. Men særlige forandringer har det ikke vært før i vår tid. Før veien kom var det flere hundre år gamle buddhistklosteret på andre siden av Singe La, Lingshed (cirka 3800 m) et av de mest isolerte i sitt slag i hele Ladakh.
Da jeg besøkte stedet i 2002, var både munker og innbyggerne i de omkringliggende husene uvant med folk fra min del av verden.
Dermed fikk jeg et unikt innblikk i et univers langt fra mitt. Fascinerende, men slike opplevelser blir dessverre mer og mer sjeldne. Og veibygging gjør at hastigheten på alle forandringer øker betraktelig. Men ikke alltid. Som her.
Lingshed besitter fortsatt mye av den unike atmosfæren disse fjellene har hatt siden kongene regjerte her. Men noe har selvsagt skjedd etter at veien kom:
– Folk er mye mer travle nå enn før, hevder Juju (75), en blid dame med få tenner og like mange rynker som det er dype daler rundt oss. Hun ønsker oss velkommen i sitt hus av leire og tømmer. Årsaken til «travle tider» er at det tidligere tok en ukes tid å nå nærmeste by, nå tar det én dag.
– Så da får vi mer besøk og det tar tid å koke te og skravle, påpeker Juju. Hun er en av de hardeste av de hardbarkede innbyggerne dette fjellrike kan by på. Først da veien kom fikk hun tilgang til transport som ikke var hennes egne ben eller hesteryggen.
Mobiltelefon?
Juju har vokst opp med ekstreme vintre, tider med lite mat, hardt arbeid og ikke minst; tragedier.
– Jeg har født ni barn, men fem av dem døde da de var små, forteller Juju.
– De ble syke, det var kaldt, det fantes ikke lege eller medisiner og vi hadde ikke all verden av mat, minnes Juju trist. Det er lenge siden, men å minste fem barn kommer ingen mor over.
De store avstandene samt ufremkommelige vintre, gjorde at leger og medisiner i beste fall var en uke unna. I verste fall måneder.
– Når snøen stenger fjellpassene, må vi bli her, forklarer hun, men legger til at de har en mulighet til å nå omverdenen straks elvene fryser. Da kan de gå på isen og nå landsbyer som Padum eller Leh etter en ukes gange.
– Slik er det jo nå også, innrømmer hun. For veien stenger når snøen kommer. Derfor er egentlig ikke livet veldig forskjellig nå fra den gang hun var en langt yngre kvinne. Likevel kaller hun nåtiden i Lingshed for veldig moderne. Årsaken er ikke bare den nye veien, men mobiltelefonen til min kjentmann. Den har, utrolig nok, dekning her. Juju kan for første gang på flere år slå av en prat med sin søster i Leh.
– Og det uten å se henne, påpeker damen svært forbauset.
18 år på tre mil
Det besøkende utenfra ofte undrer seg over, er hvorfor myndighetene i India har brukt flere tiår og store summer på å bygge veier inn i disse svært avsides og tynt befolkede fjellstrøkene. Å gjøre livet lettere for innbyggerne, er selvsagt en grunn. Men det er neppe hele sannheten.
– Å krysse Zanskar er den korteste veien mellom hovedstaden Delhi og grensepostene mot Pakistan i nord, kan Dorje, som er fra Zanskar, fortelle. Frem til nå har alt militært utstyr til denne delen av India måtte kjøre store, tidkrevende omveier.
Med de nye veiene kortes tiden drastisk ned.
– Skulle en ny konflikt med Pakistan oppstå, er myndighetene avhengig av å få militært utstyr frem til grensen i nord på minst mulig tid, forteller han.
Men Dorje innrømmer at de lange og ekstremt kalde vintrene fortsatt er en utfordring, derfor bygges det også en helårsvei langs Zanskar Elva. Men å bygge vei i disse himmelstrøkene, er selvsagt ingen enkel oppgave.
Da jeg vandret i 2002, møtte jeg et dusin veiarbeidere i full sving med å bygge den samme veien vi nå kjører på. Først i 2020 nådde veien Lingshed. Det betyr at det tok 18 år å bygge tre mil med grusvei. Det var riktignok i luftlinje, men det understreker i hvert fall at veibygging er tidkrevende i slike strøk. Og nettopp det, er faktisk verdt å oppleve.
Rallarene
Veiarbeiderne, de som har bygd og fortsatt bygger vei her i høyden, blir ofte kalt «Dumka». Grunnen er at veldig mange av dem kommer fra et sted i staten Jharkhand som heter nettopp Dumka.
Og på et eller annet tidspunkt underveis med bil i disse fjellene, vil besøkende støte på disse lavmælte, litt fillete, men godt kledde karene. Og disse gutta er virkelig verdt et stopp. De er vår tids rallarer.
Deres historier er annerledes enn de som blir fortalt av fjellenes opprinnelige innbyggere, men dumkaenes fortellinger er minst like interessante. For dem er Zanskar et første møte med både fjell, kulde, snø og tynn luft.
Veiarbeiderne blir rekruttert av Himank, et statlig selskap under BRO (Border Road Organisation), som bygger og vedlikeholder veier i grensetraktene i Ladakh, nord i India.
Rekrutteringen av arbeidere foregår blant annet gjennom annonsering, og siden de fleste av disse ofte unge mennene kommer fra helt andre steder i India enn fjellene i Ladakh, blir de sendt inn i fjellene med buss. En reise som tar rundt seks dager. En vei.
Det ekte Himalaya
Som bilkjørende gjest i disse fjellene, er «byen» Padum både naturlig og kanskje obligatorisk. Dette er hovedstaden i det gamle kongeriket, og byen fungerer i dag som Zanskars administrative sentrum.
Byen har gode hoteller og restauranter, og viktigst av alt: Padum er et knutepunkt for nær alle veiene gjennom dette gamle kongerike.
Her kan du kjøre på en offroad-lignende vei til Kargil i nord, du kan dra sørover forbi blant annet Bardan gompa, som står plassert på en klippe over Tsarap elva, eller du kan kjøre til provinsens største by, Leh.
Og nettopp Leh er ofte både utgangspunkt og endepunkt på en bilreise gjennom denne høyfjellsørkenen. Det er hit flyene går.
Og buss, for de med godt trente sittemuskler. For det tar tid å komme til Leh hvis du ikke flyr. Derfor har selv denne fjellenes hovedstad, beholdt mye av sjarmen fra gamle dager. For selv om det finnes både femstjerners hotell og fancy restauranter her, kan den som er litt heldig, også møte en vaskekte sjaman.
– De kommer ned fra fjellene i ny og ne for å kurere folk, forteller Angchuk og sier som sant er:
– Ladakh står på randen av ny tid, men enn så lenge kan du fortsatt oppleve det ekte, gammeldagse Himalaya i disse fjellstrøkene.
Reise dit?
En slik reise krever litt. De enorme høydene kan være direkte livsfarlige. Jeg anbefaler at du først er noen dager i Leh og blir akklimatisert. Den største opplevelsen er å være i et så avsides og tidligere svært isolert fjellområde. Oppleve de som bor her og kjenne på atmosfæren. Og den er der fortsatt, men straks masseturismen oppdager tilgjengeligheten med de nye veiene vil nok mye forandres.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2023
