Langs denne "motorveien" er gjørme og jungel og malariamygg langt fra det farligste.

Gjørma ser ut til å ha sugd hele bilen fast i bakken. Myggen surrer. Fuktig hete ligger tungt over jungelen i den indonesiske provinsen Papua. Sivilisasjonen, slik vi definerer den med bensinstasjoner, kafeer og butikker, er milevis unna. Vi er midt i en malariabefengt regnskog. Likevel; vi står i kø.

− Kun fem lastebiler foran oss, tror Ekki, sjåføren vår, og går ut for å se. Reisekamerat Aleksander Gamme og jeg blir med. Det surkler når vi går. Vi synker til leggene i gjørma. Gjennom eksosrøyken foran oss kommer duren av hardt pressede motorer. Lastebiler og fullastede pick up’er står med gjørme til langt opp på hjulene. Og helt foran i køen, står en lastebil. Bom fast.

Jeg har ikke fantasi til å se for meg og forstå hvordan denne lastebilen kan komme løs. Eller hvordan den og alle de andre tungt lastede bilene i det hele tatt skal klare å fullføre de siste ti milene til bestemmelsesstedet langt der oppe i fjellene.

Men det virker ikke som om sjåførene og deres assistenter er særlig bekymret. På en liten bakketopp står flere lastebiler i skogkanten. Presenninger har blitt satt opp, kjeler og kokekar er fylt med ris og annen mat. Hele campen vitner om dager i jungelen.

− Vi kjørte i stykker for tre uker siden, og har stått her siden, forteller en av karene uten å virke hverken stresset eller irritert. Han ligger under en lastebil og skrur.

− Her mangler reservedeler, medgir han før han smiler fornøyd;

− Jeg regner med at den kommer om noen dager.

Motorvei

Trans Papua «Highway» kalles en transportstrekning gjennom jungelen i den indonesiske provinsen. Her fraktes last fra havnebyen Jayapura til fjellbyen Wamena. Hver dag. Året rundt.

Eller?

Lastebilsjåfør Ekki forteller at varer som lastebilene frakter fra Jayapura til Wamena, dobler seg i pris mellom de to stedene.

I luftlinje måler strekningen i underkant 26 mil. Svinger, elvekryssinger, bakketopper, gjørmehull og ikke minst lange, gjørmete strekninger, gjør ferden mye lengre. Tilstanden på veien er så ille at dette da må være en av de vanskeligste veistrekningene i hele verden? Blir det verre, er det ikke mulig å kjøre her.

Trans Papua begynner så flott i Jayapura med flere mil asfaltert vei hvor biler og lastebiler elegant ruller gjennom regnskogen. Men omtrent halvveis til Wamena, forandrer veien seg brutalt. Herfra er veien tidvis kun en sleip, gjørmete stripe.

Planen med veien er at den skal fortsette sørover til Merauke ved kysten.

− Det jobbes med veien videre, forteller Ekki og legger til at også andre steder på Papua jobbes det med veistrekninger som etter hvert skal kobles på dagens hovedvei og gjøre det lettere å reise mellom de forskjellige områdene på Papua.

− Da jeg kjørte her for litt over et år siden, brukte jeg seks måneder på turen, smiler vår sjåfør.

Ekki fraktet rør som nå brukes til vanning av åkre i Baliem Dalen.

− Jeg var med i en kolonne på fem lastebiler, og planen var å bruke en måned, minnes han. Men gjørme, motorhavari og andre problemer, gjorde at de brukte et halvt år.

− Vi sov i bilene og hadde med oss mat, forteller han uten å klage, for han fikk lønn for tid og ikke avstand den gang.

− Nå tjener lastebilsjåførene på Trans Papua 13 millioner INR (ca. 8500 kr) på hver tur fra Jayapura til Wamena og tilbake, forteller han.

Men han påpeker at det går mye raskere nå. Derfor er synes han lønnen er god.

− Kjøreturen fra Jayapura til Wamena tar i dag kun to til fire uker, smiler han og legger ivrig til;

− Veien tilbake går enda raskere, for da er jo lastebilene lettere.

Væpnet i jungelen

Ekki har vært lastebilsjåfør siden 2004. De siste to årene har han hovedsakelig kjørt her på Papua.

I likhet med de fleste andre lastebilsjåførene, kommer ikke Ekki opprinnelig fra Papua.

− De fleste kommer fra Sulawesi, Ambon, Kalimantan og Sumatra, forteller han og innrømmer at det faktisk er et problem.

Han har lært seg å kjenne både jungel og veier. Og alle farene.

Umiddelbart er det lett å tenke på farer som glatt vei (det skjer rett som det er at biler sklir av og ruller ned i jungelen), giftige slanger, kullosforgiftning, broer som kollapser og elver som flommer over. Men det er noe helt annet de fleste av sjåførene frykter langt mer; bevæpnede menn fra jungelens dyp.

Mange papuanere ønsker at Papua skal bli selvstendig og ikke forbli en provins i Indonesia. Demonstrasjoner og opptøyer har derfor kommet og gått gjennom flere tiår. Bevæpnede grupper av papuanere har utført en rekke angrep mot Indonesiske mål. Og det indonesiske militæret har på sin side utført både arrestasjoner og drap på demonstranter og mennesker mistenkt for å stå på opprørenes side.

− I jungelen er derfor ikke indonesiske myndigheter særlig populære, sier Ekki. Han tror at mange papuanere ser på ham selv og de andre sjåførene som representanter for myndighetene, i og med at de kommer fra andre steder i øyriket. Lastebilsjåførene oppfattes som delaktige i å «åpne» jungelen ved å bygge, utbedre og frakte varer på jungelveiene.

Veien har også en rekke negative innvirkninger, som lettere tilgang for ulovlige tømmerhuggere og gullgravere.

Underveis langs Trans Papua møtte vi veiarbeidere flere steder. Når de er ferdig om et år eller to, vil mest sannsynlig hele strekningen frem til Wamena være asfaltert. Men West Papua National Liberation Army (TPNPB) har utført en rekke angrep mot veiarbeidere. De beskylder veiarbeiderne for å være politi eller soldater utkledd som veiarbeidere og at deres mål er å forsterke myndighetens militære nærvær på Papua.

− Bevæpnede grupper og separatister som ønsker å løsrive Papua, drepte senest i september 2022 ni veiarbeidere på Papua, hevder Ekki.

Ifølge Reuters ble fire politifolk, utkledd som veiarbeidere, drept i september av den såkalte West Papua National Liberation Army.

− Nei, flere ble drept, og ikke bare utkledde politifolk, hevder derimot Ekki.

− Vi lastebilsjåfører er kanskje ikke den fremste fienden. Men det er akseptert å mislike indonesiere som kommer utenfra. Etter alle demonstrasjoner, drap og ønsker om selvstendighet, har enkelte i lokalbefolkningen lav terskel for å utøve vold mot oss, mener Ekki og peker forover.

En utbrent bil står i veikanten.

Hvis en bil ved et uhell skulle kjøre over en tamgris, ei høne eller dulte borti et lokalt barn, kan det være nok til å utløse raseri hos jungelens innbyggere.

− Noe slikt skjedde med sjåføren på den bilen for et års tid siden, men da de lokale kom rømte han inn i jungelen og berget så vidt livet, hevder Ekki.

− Derfor kjører vi alltid i kolonne. Da er det i hvert fall flere av oss. Dessuten kjører vi aldri om natten.

Noen timer senere står vi i nok en gjørmete bakke med en rekke lastebiler foran oss.

− Det kommer til å ta noen timer før vi kan campe, tror Ekki i det mørket ruller over den tette jungelen.

Nettene i jungelen tilbringes stort sett under en presenning ved siden av bilen, eller i bilen. Men det finnes noen få såkalte warung enkelte steder langs veien. Her kan sjåfører kjøpe seg middag og sove under tak. Det kommer godt med i strøk der det regner ofte og mye. Siden disse warungene ligger før de store utfordringene, er stemningen her meget god. Ofte sitter gutta og spiller kort, røyker og skravler til klokka 05 om morgenen.

Alle hjelper alle

En uskreven lov på denne ruta er at her hjelper alle hverandre. Så selv om vår forholdsvis lette bil kommer seg raskt opp av gjørmehullene, må vi bli og hjelpe de andre.

For det er slik de kommer seg frem. Alle lastebilene har selvsagt firehjulstrekk, men det er ikke alltid nok. De med vinsj må bidra, og når ikke heller det hjelper, kobles biler sammen for å dra de som sitter fast opp. Én etter én. Slikt tar tid.

Vi jobber inn i natten. Gjørma spruter og myggen stikker. Og for hver lastebil som kommer seg opp, blir veien verre og verre. Men alt har en slutt.

Etter timer omgitt av støyende lastebiler, ønsker Aleksander og jeg å kjøre litt videre inn i jungelnatten for å finne et fredelig sted å campe uten eksos og bråk. Men da lyser øynene til Ekki brått i frykt:

− Å kjøre inn i jungelen på natten uten å være sammen med en stor gruppe biler, er veldig farlig, hevder han og tør knapt uttale ordet: Separatister.

Dermed slår vi opp camp rett ved støyende dieselmotorer og røykende sjåfører.

Men frykten i Ekkis øyne er ekte, så det blir som han vil.