Johnny Haglund kjører Fylkesvei 8850 i Pasvik
Ben Are forsvarer Norge − men én ting gjør ham og naboene rasende
Pasvikdalen er ikke bare Norges, men også Schengens ytterpunkt. Her går grensen mot Russland. Og beboerne i området er ikke bare bønder og reingjetere, men også en slags grensevoktere. Men nå er dalen i ferd med å tømmes for folk.
Skogen er mektig i alle himmelretninger. Noen hundre meter østover, på den andre siden av elven, ligger et land i krig. Et land som har angrepet et naboland. En smal asfaltstripe strekker seg gjennom nærmest uberørt villmark på norsk side av grensen, som for å understreke at skogen og landet er vårt. Ikke russisk. Ikke tenk tanken engang.
Superlativene sitter vanligvis løst hos turister på besøk i Pasvikdalen. Og alle som legger ut på kjøretur opp dalen, fra Hesseng til Nyrud, vil få mer enn nok tid til å nyte naturen. For langs fylkesvei 8850 er fartsgrensen en teoretisk størrelse som aldri kan nås. I hvert fall ikke med en vanlig bil.
− Jeg er født og oppvokst i Pasvik, og jeg driver et lite sagbruk i Vaggetem.
Kommer for å se grensen
Ben Arne Sotkajærvi viser frem «kontoret». Midt i tjukkeste skogen står maskiner og en liten vogn hvor han holder varmen når temperaturen kryper ned mot minus 40 vinterstid.
− Her koser jeg meg, forteller Ben Arne og hevder at det er lett å stortrives i Pasvik − forutsatt at man er glad i natur og i å være ute, samt har et avslappet forhold til mygg, midnattssol og mørketid. Ben Arne er en populær guide i området for fuglekikkere og villmarksentusiaster.
− Selv om de hovedsakelig kommer for å se russergrensen, er de veldig nysgjerrige på oss som lever her, og ikke minst hvordan vi forholder oss til russerne.
Ben Arne Sotkajærvi har alltid levd rett ved Russland, men selv om han som unggutt fikk beskjed om at det ikke var lov å hilse på eller ta kontakt med de på andre siden av grensen, tenker han sjeldent over hvem som er nabo i øst.
− Jeg har jo mange venner i Russland og slik er det jo for de fleste her. Det er Putin som er fienden, ikke russere flest.
For å klare deg i Pasvik må du kunne fikse og reparere det meste selv. Alt er langt unna, uten at det i seg selv plager Ben Arne.
− Men jeg er redd det bare er et tidsspørsmål før jeg må legge ned hele butikken min, forteller Ben Arne.
Les også: (+) Langsomt forsvinner storbyene i havet – hvorfor går det motsatt vei i Oslo?
Lappeteppe
− For veien inn og ut er nesten ikke kjørbar. Tidligere tok det en time å kjøre ut til Kirkenes. Nå tar det halvannen time – og alt av kjøretøy, hengere, hjul og aksler, slites forferdelig på grunn av en vei som nesten ikke er kjørbar.
For Ben Are Sotkajærvi og de andre fastboende i Pasvikdalen oppleves veien med de mange hullene og humpene som et symptom på storsamfunnets manglende vilje og evne til å ta inn over seg verdien av bosettingen her.
− Veien gjennom Pasvikdalen er langt viktigere enn som transportvei for meg, understreker Ben Arne. Han sier at den hullete og bulkete asfaltstripen er blitt diskutert på høyeste nivå i Nato etter at Finland ble medlem.
Utstillingsvindu
Pasvikdalen har vært bebodd siden siste istid. Ulike samiske grupper, finner, nordmenn og russere har bodd og høstet av naturen i grenseområdet siden da. Grensen mellom Norge og Russland, som i dag er 198 km lang, ble gått opp i 1826.
I en periode fra 1920 til 1944 var den russiske østsiden av Pasvikdalen, en del av Finland.
Hele regionene opplevde på midten av 1800-tallet en storstilt finsk innvandring på grunn av dårlige kår i Finland. Da høyreekstreme finske grupper luftet tanker om et stor-Finland i mellomkrigstiden, begynte norske aviser å omtale «den finske fare» i nord.
Selv om finske myndigheter avviste at de hadde planer om å utvide sitt territorium, slo uroen rot blant norske myndigheter. For å sikre norsk suverenitet, ønsket norske myndigheter at nordmenn slo seg ned nær grensen.
− Pasvik ble bygd ut på denne tiden da landet på den andre siden av elven var finsk, forteller Åsmund Røst. Den tidligere rektoren ved Pasvik Folkehøgskole bor i Svanvik nord i Pasvikdalen. At politiske miljøer sørpå og Forsvaret klarte å definere Finland som en fare for Finnmark, forundrer ham.
Les også: (+) «Skyt for f**n», skrek politifolkene da bjørnen gikk mot Hermann, men det var ett problem
Finsk fare
− Det ga uansett grobunn for å bygge ut Pasvikdalen og opprette hundre jordbrukseiendommer i området. Bønder ble hentet fra andre plasser i Norge. En veldig god vei ble bygget helt fra Kirkenes inn til Nyrud. Landets flotteste folkehøyskole ble reist, en kirke satt opp, turiststasjon, og en demonstrasjons -og forsøksgård, likeså. Her skulle de nyankomne bøndene få faglige råd, maskiner og teknisk hjelp, forteller den pensjonerte rektoren. For i mellomkrigstiden var svært viktig for den norske stat at grenseområdet mot Finland fremsto så bra som mulig, og at de som flyttet hit ikke kunne si at det var bedre på andre siden av grensen, forteller han.
− Pasvik ble et utstillingsvindu for å holde «fienden» på avstand, påpeker Åsmund og rister på hodet.
I 1944 ble Sør-Varanger frigjort fra tyskerne av Den røde armé som det første området i Norge. Samme året ble Finlands grense mot Sovjetunionen justert. Petsamo og Suenjel ble sovjetisk. Norge fikk Sovjetunionen som nabo i øst, og ferdsel over grensa ble sterkt begrenset.
− Det samme gjelder jo nå, Vi har en aggressiv nabo, men når det er snakk om å bygge infrastruktur ut i distriktene, ropes det om renter, inflasjon og hele den der greia. Jeg er i harnisk over at den norske stat i 2023 kan tillate å tilby til sine borgere en vei som det her. Infrastruktur er viktig for alle grisgrendte strøk i Norge. Ingen bygger hus i Pasvikdalen for å pendle til Kirkenes slik veien er nå. Og det er bare et tidsspørsmål før for eksempel Ben Arne legger ned hevder den pensjonerte rektoren.
Han påpeker at Fylkesvei 8850 er livsnerven er ikke bare Norges yttergrense men også Schengens yttergrense mot et aggressivt Russland.
Les også: (+) Anna ble satt bort som slave da hun var seks år gammel. Som voksen fikk hun 14 barn. Kun syv av dem overlevd
Usikker fremtid
Egil Kalliainen er en av Pasvikdalens få gjenværende reingjetere.
− Eneste måten å hevde suverenitet på og sikre matproduksjon til Norge, er at det bor folk i distriktene – som i Pasvikdalen
Egil illustrerer problemene veien skaper i hverdagen: På grunn av mye brunbjørn i Pasvik, kan de ikke lengre slakte rein i skogen. Dyrene må fraktes til slakteri. For transporten gjelder Mattilsynets regler for næringsmessig transport av dyr; maks åtte timer på veien.
− I den stand veien i Pasvik er, har vi problemer med å overholde denne tidsrammen, forklarer han.
På en kolle som bare kalles 96-høyden, står et utkikkstårn. Fra toppen kan den russiske byen Nikel ses. Her er også en liten kafé, hvor Fredrik Lorentz Nergård jobber. 18-åringen er representant for den nye generasjonen som skal overta i Pasvikdalen, de som skal sørge for at det fortsatt bor folk her om 10–20 år. Kanskje.
Savnet Pasvik
− Jeg har akkurat kommet etter et år som utvekslingsstudent i USA, forteller han og innrømmer at han er svært usikker på hvor han ender etter hvert.
− Jeg savnet Pasvik og den utemmede naturen da jeg bodde i USA. Men det er jo ikke arbeidsplasser eller tilrettelagt for at det skal bo folk i Pasvik, påpeker den unge mannen.
De som lever i Pasvikdalen er mer enn bønder og reingjetere. De betrakter seg også som en slags grensevoktere og Norges øyne mot Russland.
I Forsvarsdepartementet påpekes det at Forsvaret, sammen med Finnmark politidistrikt og Grensekommisæren har god kontroll på forholdene langs grensen mot Russland. Men samtidig innrømmer departementet også at sivil tilstedeværelse i form av stabil bosetting og næringsaktivitet i Finnmark, er viktige elementer i den samlede evnen til norsk suverenitetshevdelse.
Les også: (+) Dypt inne i jungelen får Johnny og Alexander det rystende svaret
Håp i Nato
Sverre Diesen, pensjonert general og tidligere forsvarssjef, er også tydelig:
− Bosetting i et lands grenseområder er alltid en avgjørende del av et suverenitetskrav. Ganske særlig langs en grense hvor et naboland kan tenkes å stille krav som begrenser denne suvereniteten, eller drar den i tvil under henvisning til «en blandet befolkning».
Ben Arne Sotkajærvi nikker bekreftende, men påpeker at hvis ikke noe gjøres, vil Pasvik tømmes for folk.
− Bare det siste året har Vaggetem fått tre færre innbyggere, nå er vi rundt ti igjen, forteller skogens mann og avslutter fleipende med at kanskje vil selveste NATO pålegge Norge å bygge bedre vei inn til Pasvik.
Les også: (+) Den norske kapteinen sto på broen til skipet sank
Norges minste politipost
Helt innerst i Pasvikdalen, et steinkast fra grensen mot Russland, ligger Norges minste politistasjon.
Opprinnelig ble området ryddet og gården reist av Ingvald Eriksen fra rundt 1918. Etter 2. verdenskrig da den kalde krigen traff Norge og jakten på spioner ble et viktig tema, ble Eriksen beskyldt for å være spion. Innholdet i beretningen om hva som så skjedde, varierer etter hvem som forteller.
Politiet beslagla gården og satte Eriksen i fengsel i fem år, hevder enkelte. Flere mener Eriksen var uskyldig, og betviler at bevisene hadde holdt i rettssak i dag.
En tidligere politimann som var stasjonert på Nyrud, forteller en litt annen historie: I 1953 krysset Gregorij Feodorovitsj Pavlov Pasvikelva ved Nyrud og hoppet av. Pavlov var løytnant i det som senere ble KGB. Han hadde navn på 30 nordmenn og 22 finlendere skrevet på papirlapper, som han hadde sydd inn fôret på en pengepung.
Pavlov hadde dessuten en utmerket hukommelse, og kunne gi navn og stillingsbeskrivelse på om lag 100 tidligere KGB-kolleger. Etter to måneders etterforskning fra politiets side, ble blant annet Ingvald Eriksen pågrepet.
Nyrud gård ble aldri beslaglagt av politiet, men solgt av Eriksen til Justisdepartementet. Salgskontrakten ble signert dagen før han ble pågrepet. Noen storspion var Eriksen aldri, og satt fengslet kun i ni måneder.
