Johnny Haglund leter etter norske spor i Canadas skoger:
Hit dro nordmenn i håp om et nytt liv. For noen går det fortsatt gjetord om deres bragder
Nordmennene som utvandret til Canada lot seg neppe lokke av tanken på utemmede villmark og eventyr. Men for de fleste var det meste bedre enn fattigdom og dårlige levekår i Norge. Noen ble så veltilpasset at det fortsatt går gjetord om deres bragder.
– De som kom hit, gjorde det med livet som innsats, sier Peter Solhjell, etterkommer etter hardt prøvede nordmenn som forlot fattigdom og stusslige kår i Norge for å bygge en ny tilværelse i Canada.
I dag har du lite nytte av ord som stress, avtaler, regninger, trafikk, kø og mobiltelefon i Canadas tilsynelatende endeløse villmark. Men prøv «blå himmel», «klart vann», «rå villmark» «all verdens tid». Ingen venter på deg noe sted.
Naturen og friheten, være din egen herre, slå leir hvor du vil, fiske, jakte, fyre bål under stjernehimmelen − slikt står høyt i kurs for norske sjeler. Man kan bli fristet til å misunne dem som dro hit for over hundre år siden. Uten returbillett.
Her etterlot Helge Ingstad (1899 – 2001) fotspor på jakt etter fantastiske eventyr i skogene. Hans læremester, Hjalmar Dale (1894 – 1967) tilbrakte nær hele livet som pelsjeger i Canada.
− For et liv, vil alle med et snev av villmarksinteresse sikkert si. Særlig når vi sitter på en trøtt jobb i gamle Norge.
Men disse hardbarkede nordmennene; dro de virkelig til Canadas skoger fordi de var eventyrlystne? Var det ønske om frihet og villmark som drev dem?
«Bedre fortjeneste»
Helge Ingstad var et unntak. Den vellykkede juristen fra Bergen dro nok til Canada av de «riktige» grunnene. Men leser du litt om Hjalmar Dale, kanskje den tøffeste nordmannen noensinne, blir det raskt klart at han dro til Canada av helt andre årsaker enn eventyrlyst.
Da Dale som 18-åring forlot Norge i 1913 om bord i passasjerskipet Kristianiafjord fra Bergen, sto det oppført i Dales emigrasjonsprotokoll at «bedre fortjeneste» var utreisegrunnen. At han endte opp som pelsjeger, skyldtes nok fattigdom.
Men Dale hadde noe svært få andre hadde. Han var tydeligvis skapt for det røffe livet, han ble formet underveis og endte opp som en av de beste av de beste. Selv i dag går det gjetord om den hardføre nordmannen som overlevde der få andre klarte.
For det å overleve i villmarken i Canada var ikke − og er fortsatt ikke − en enkel oppgave.
Sultet i hjel
I dag drar de fleste av oss nordmenn på tur i villmarken med både frysetørket mat, primus, vannfilter, GPS og sikkert en satellittelefon i sekken hvis turen er lang. Det hadde ikke gutta den gang.
I boken «Hjalmar Dale, den glemte eventyrer» refererer forfatteren Randulf Valle en betegnende historie fra 1926: Engelskmannen John Hornby var kjent som en erfaren villmarksmann. Han dro ofte inn i Canadas største villmark med lite utrustning i mange måneder.
Gjentatte ganger var han døden nær på sine ekspedisjoner. I 1926 dro han og to kompanjonger så langt unna folk de kunne nord i Canada. De bygde hytte og skulle leve av naturen i et år. Slik gikk det ikke; to år senere ble alle funnet omkommet.
Til tross for Hornbys årelange erfaring, klarte ikke mennene å finne nok mat. Alle sultet i hjel.
Villmarka er nådeløs. Nettopp derfor står det stor respekt av de «vanlige» nordmennene som tok seg inn i disse skogene for over hundre år siden.
Som familien til Peter Solhjell.
Dobbelt krevende
Solhjell bor i Hagensborg, like ved Bella Coola, et sted pelsjegereventyrer Hjalmar Dale visstnok også hadde en viss tilknytning til. Peters forfedre kom hit fra Norge på slutten av 1800-tallet, og han har fortsatt familie i Norge.
Peter er mektig imponert over hva hans forfedre gjorde.
− Å forlate hjem og familie i Norge med viten om at du mest sannsynlig aldri vil komme hjem igjen, må ha vært vanskelig, sier Peter.
Han påpeker at det ikke var noen enkel sak å komme seg ut hit. Og da de først var kommet frem, var det kanskje vel så krevende å rydde land, få jorda til å gro og finne nok mat til å overleve midt i villmarka.
Selv i dag ligger området svært avsides til.
Peter mener de fleste norske nybyggerne klarte seg på grunn av positive holdninger og pågangsmot. At de forlot et Norge hvor det var vanskelig å brødfø familien, var også en sterk motivasjon.
Han drar frem Georgia Bangen som eksempel, en ung, norsk jente som skrev ned sine opplevelser da hun ankom Canadas skoger høsten 1895.
Les også: (+) Lykkejegerne stod i kø. For mange av dem ventet den sikre død
«Koselig» båttur
Georgia Bangen kom til Bella Coola da hun var syv år. Hun hadde sammen med sin familie forlatt Troms og Norge, krysset Atlanterhavet og nær halve det amerikanske kontinentet frem til Minnesota, USA. Her var mye av den beste jorden tatt, og ikke alle var begeistret for tanken om å bli kornbønder.
Fra Minnesota brukte familien Gangen fire dager med tog for å komme til Vancouver i Canada. Derfra reiste de videre med båt til Bella Coola.
«På båten hadde vi alle det ganske koselig, det eneste problemet var at båten var så folksom at det ikke var nok senger til alle. Noen måtte sove under bordene, mens andre sov på bordene. Og da været sto på som verst, rullet båten så mye at stoler og bord falt. Etter tre dager om bord, ankom vi Bella Coola idet høstens første snø falt. Omtrent halvannen kilometer fra land kom indianere i sine kanoer og fraktet oss trygt i land. Deretter tok de oss til sin landsby, hvor vi fikk hvile litt.
Veien videre ble vist oss av de andre hvite nybyggerne. Men fordi kun to grupper hadde kommet før oss, var det ingen veier og de hadde bare én hest.
− Vi måtte gå halvannen mil for å komme frem».
Georgia forteller dette og mer til i en skolestil hun skrev som 16-åring.
« Vi hadde godt over to kilometer å gå til skolen, og da måtte vi krysse 14 eller 15 broer, samtidig som vi måtte være forberedt på å møte bjørn. Og når vi trengte nye varer, måtte mamma gå 12–13 kilometer til butikken med en trillebår. Og tilbake med en full trillebår.»
Likevel; klage var det få som gjorde.
Men det Guro Nordschow skrev i et brev etter at hun som 12-åring ankom Bella Coola i mai 1895, røper at ikke alle så like lyst på tilværelsen:
«Dagen etter at vi gikk i land, måtte vi gå gjennom tjukk skog til stedet vi hadde fått tildelt. Vi barna synes det var gøy, men jeg husker min mor, som med tårer i øynene spurte min far:
− Hva tenkte du på, dra med deg fem småjenter inn i denne villmarka?»
Les også: (+) Før bodde det 4000 mennesker her. Nå bare 60. Her drikkes det øl fra morgen til kveld
Snudde umiddelbart
Mellom 1825 og 1920 utvandret ca. 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. Nordmenn er i dag en av de største europeisk-etniske gruppene i Canada. Ifølge en folketelling i Canada 2016, var det 463 275 kanadiere med norske aner.
Den norske kolonien ved Bella Coola, som ble kalt «Det nye Norge», hadde på det meste kun 200 mennesker. Bosetting forutsatte høy moral, totalavhold og arbeidsvilje.
Den avsides beliggenheten ble et hinder for at kolonien kunne vokse videre. Og kjøreveien over fjellet, som skulle binde stedet til resten av Canada, kom ikke før i 1953.
Helge Ingstad var aldri noen utflytter, men hans fire år lange eventyr i Canada førte blant annet til boken «Pelsjegerliv». Han ble rikskjendis.
Hjalmar Dale derimot, forble en ukjent eventyrer. Han døde i en avsides hytte langt ute i villmarken i Canada. Først i senere tid har hans navn og historie blitt kjent.
De som kom til Bella Coola vet man heller ikke veldig mye om. Men vi vet at da første gruppe nordmenn kom hit, snudde 16 av dem omtrent umiddelbart.
Georgia ble heller ikke værende her. Hennes far, Simon Bangen, kom til Bella Coola med store visjoner et år etter at datteren ankom. Han ønsket å leve som fotograf og selvforsynt bonde.
Han holdt ut i halvannet år.
I juli 1897 hadde han for lengst innsett at drømmen om et fotostudio i skogkledde Bella Coola aldri kunne gi familien den inntekten de trengte. Men han flyttet aldri tilbake til Norge. Isteden tok han med seg familien til stedet de hadde forlatt i Minnesota; Crookston. Der åpnet han et fotostudio med stor suksess. Også datteren fant sitt hjem i Crookston, og bodde der resten av livet.
Simon døde i 1946 og ligger i dag begravd ved siden av blant annet Georgia, som gikk bort i 1979 – 90 år gammel.
Les også: (+) Marius bor i telt i månedsvis for å lete etter gull. En dag gjorde han et utrolig funn
En ekte pelsjeger
Han er ikke norsk, men Archie lever omtrent som de norske innvandrerne til Canada gjorde for over hundre år siden.
Archie Miller er pelsjeger i Alaskas villmark – og har levd her nesten hele livet. I vår tid er det ikke mange igjen av disse einstøingene, men Archie har gjort dette i rundt 50 år. Han kom hit med sine foreldre da han var guttunge. Da de ble for gamle for livet i villmarka, ble Archie værende.
Han er i sivilisasjonen en gang i året for å selge skinn. Ellers lever han i villmarken. 50 minusgrader og tre meter snø, eller varme somre med store myggsvermer; han elsker det. Hverdagen hans går med til å jakte og fiske. Han går aldri noe sted uten skytevåpen.
− De fleste bjørnene er ikke farlige, men det holder med én aggressiv bamse. Da må du ha våpen og vite hvordan du bruker det. Ellers klarer du deg aldri her i villmarka, forteller han. Hadde Hjalmar Dale levd, ville han nok nikket samtykkende.
