Begravelsesagentens avsløringer: – Jeg kunne drept for fote uten å bli oppdaget

Oslo, en sommerdag for noen år siden: De tomme spritflaskene og sneipene fortalte at det hadde vært fest i leiligheten. Den døde kvinnen på golvet fortalte at festen var over. Bare hun var igjen. Hun lå naken, med beina spredt. Den tilkalte begravelsesagenten, Tor-Håkon Gabriel Håvardsen, anslo alderen hennes til et sted i 30-årene.

Det kunne vært en scene fra en kriminalserie på TV. Bortsett fra at åtte brannmenn med møkkete støvler trampet rundt i rommet og, i mangel av fornuftige ting å gjøre, ryddet og flyttet på ting.

– Det var en merkelig måte å behandle et åsted på, syntes jeg, men jeg fikk jo forklaringen av politifolkene som var på plass. Det var ikke innkalt krimteknikere. Det skulle ikke sikres spor. Kvinnen skulle ikke til obduksjon. Og brannmennene? Tja, noen av dem kunne vel hjelpe til med bæringen, fikk jeg beskjed om, sier Håvardsen.

– Selvsagt kan det ha vært et naturlig dødsfall. Men ingenting ved det rommet virket naturlig på meg, sier Håvardsen.

Slike opplevelser plager norske begravelsesagenter – oftere enn du kanskje liker å tro.

– Jeg har vært på mange hentinger som har gitt meg søvnløse netter og ubesvarte spørsmål. Steder hvor det er noe som skurrer. Det kan være tre-fire i året. I slike tilfeller føles det feil å følge noen til graven, sier Tor-Håkon Gabriel Håvardsen.

Den unge Oslo-kvinnen glemmer han aldri.

Les også: (+) Viggo (22) dro til den norske bygda og opprettet sitt eget lille, private politidistrikt

Dødens informasjonssjef

Det er ikke ofte ordene kul og begravelsesagent blir nevnt i samme setning. Sortkledd, verdig, støttende er mer vanlig. Håvardsen er blitt symbolet på at det går an å kombinere, som en slags informasjonssjef for Døden: I boken «En seksti under» klarte 36-åringen fra Vesterålen å skrive så folk ikke visste om de skulle le eller forferdes av de direkte beskrivelsene om hva som skjer med kroppen vår etter det siste åndedraget. Han er på TikTok og svarer ærlig på spørsmål om døden til ungdommer, som svarer med likes og hjerter.

– Det er mye folk aldri har våget å spørre om. Det er aldri morsomt at noen dør, men døden i seg selv kan jo likevel være finurlig og underholdende. Men det går en grense, også for meg. Journalister liker av eller annen grunn å spørre om hva som er det verste jeg har sett. Jeg regner med at de sikter til yrket, og det vil ikke tjene til noe å svare på det. Det verste jeg har sett kan forresten fort være den gangen fatter'n hadde omgangssyke i ei myr på Finnmarksvidda, sier Tor-Håkon Gabriel Håvardsen.

Det er andre ting han heller ikke kan svare på.

– Mange tror visst at jeg også vet mer om hva som skjer etterpå. At jeg har litt «inside information» fra den andre siden. Det har jeg ikke, altså. Der er jeg like blank som alle andre, sier Håvardsen.

I vår har han vært aktuell med ny bok. «Post Mortem» er en oppfølger til «En seksti under». Det er der han tar opp bekymringen rundt stedene hvor det er noe som skurrer.

– Tror du at du har hentet mennesker som er drept, uten at det noen gang er avslørt?

– Ja, helt sikkert. Og jeg er ikke alene om å gå rundt med en ekkel følelse. Under arbeidet med boken kontaktet jeg byråer over hele landet. For å holde oss til sjargongen: Svaran va' lik, sier nordlendingen.

Les også: (+) Gangsternes gullalder ble skapt av nordmann som ville hjelpe bønder

Kniven i ryggen

Ting kan glippe på et åsted. En episode for noen år siden er godt kjent i miljøet. Et lik ble avkledd før vask og stell i lokalene til et begravelsesbyrå i Trøndelag. Da oppdaget de ansatte flere knivstikk i den dødes rygg.

– Avdøde var undersøkt av lege og politi, men åpenbart ikke grundig nok. Ingen mistenkte noe kriminelt, sier Håvardsen. Etter snart 20 år i yrket har han klare oppfatninger om hvorfor det noen ganger kan gå så galt.

En av faktorene ble også uttrykt av bransjeorganisasjonen Virke Gravferd i et brev til Justisdepartementet i fjor: Penger.

– Kostnadene knyttet til rettslig obduksjon og transport må i dag dekkes av politidistriktene. De må vurdere pengebruken opp mot andre presserende oppgaver, noe som fører til at obduksjoner blir nedprioritert. Dette går ut over rettssikkerheten, og er ikke en rettsstat verdig, fastslår bransjedirektør Gunnar Hammersmark.

Håvardsen byr på en forenklet versjon:

– Skal du drepe noen, gjør det når budsjettåret går mot slutten.

Han trekker også frem tidspress og erfaring:

– Det er avgjørelsene som tas i forkant vi må se på. Krimteknikerne er flinke, men de må jo først bli tilkalt. Én ting er at leger jobber under tidspress, og at de alltid vil være mest interessert i å komme seg tilbake til de levende. Mange steder i Norge kan det skje at personene ikke blir synet av lege før de har ligget tre-fire dager på kjølerom. En annen ting er at det sjelden er en garvet politietterforsker som er først på et dødssted, sier Tor-Håkon Gabriel Håvardsen.

Les også: (+) 19-åringen forsvant sporløst. Ett år senere og 200 mil unna dukket plutselig sakens eneste spor opp

De som faller

Han er i dag daglig leder i et begravelsesbyrå hjemme i Vesterålen, men har tidligere arbeidet mange år på Østlandet. En sommer ble Håvardsen og en kollega tilkalt av ambulansepersonell til et feriehus. En kvinne hadde falt ned en utetrapp. Ektemannen hadde vært vitne.

– Det lyse håret hennes var farget blodrødt. Jeg fant tre dype kutt i hodet. Ansiktet var forslått, armene oppskrapte. Også leggene var fulle av sår. Jeg ble sittende og se på henne og trappa, forteller Håvardsen. Igjen kjente han på følelsen av noe som skurret. Trappa hadde bare fem trinn. Hvor mye sår og skader kan man egentlig få av det?

Den gangen ringte han politiet.

– Jeg fikk samme svar som de andre gangene jeg har tatt kontakt på grunn av uro og mistanke. Kyndig helsepersonell hadde synet kvinnen, og politiet så ingen grunn til å undersøke saken videre. De hadde hverken kapasitet eller interesse, slik jeg oppfattet det. Kall meg vrang, men det personellet var vel strengt tatt bare kyndige nok til å slå fast at hun var død? Jeg skulle ønske at hun hadde blitt synet av noen som kunne anslå dødsforløpet, og se om det stemte med vitnets forklaring, sier begravelsesagenten.

Det kom aldri noen krimtekniker til feriehuset, heller.

– De hører ikke på oss. Det har jeg bare opplevd én gang på alle mine år, i et tilfelle der vi oppdaget kraniebrudd på et mumifisert lik. Vi noterer det, sier de, og så blir det med det. En gammel mann med digre kutt i hodet, liggende på et linoleumsgolv uten åpenbare steder han kan ha slått seg? «Mistenkelig», sier jeg. «Han falt», sier de.

– Enda godt at det ikke er noen begravelsesagenter som vil prøve seg i drapsbransjen. Dere må jo ha flust av ideer til det perfekte mord?

– Ja, jeg kunne drept for fote, sier Tor-Håkon Gabriel Håvardsen.

To drap i året glipper

– Jeg har sett mange eksempler på åsteder som ikke er undersøkt skikkelig.

Det sier den erfarne Kripos-krimteknikeren Håvard Haftor Arntzen. Han ga i 2018 ut boken «Åsted». Der berørte han bekymringen som begravelsesagenten Tor-Håkon Gabriel Håvardsen gir uttrykk for.

– Jeg kaller det verstefallsteorien. Du skal alltid tenke at du står overfor det alvorligste scenarioet. Det vil si at du i en mistenkelig dødsfallsak alltid skal etterforske som om det dreier seg om et drap. Da hever man lista for det kriminaltekniske arbeidet og kan eventuelt skalere ned om det i ettertid viser seg at det ikke er et drap. Jeg har i mine år som kriminaltekniker dessverre sett mange eksempler på at politiet har gjort det motsatte. Man har ikke tenkt verstefallsteorien, åstedet er ikke undersøkt skikkelig, og potensielle spor har gått tapt, sier Arntzen.

Erfarne rettsmedisinere deler også bekymringen til gravferdsbransjen.

– Vi vet jo at det iblant oppdages drap ved obduksjon der politiet på forhånd ikke har hatt mistanke om at det har skjedd noe kriminelt, sier Lars Uhlin-Hansen, professor i rettsmedisin ved Universitetet i Tromsø.

Han står bak begravelsesagentens påstand om at drap blir oversett.

– Statistisk sett ville man oppdaget kanskje ett til to drap ekstra i Norge årlig hvis man hadde obdusert alle som ble funnet død, sier Uhlin-Hansen.

I 1992 ble kostnadene til rettslig obduksjon i Norge flyttet fra et sentralt fond over til de enkelte politidistriktene. Det medførte en markant nedgang i obduksjoner.

Bransjeorganisasjonen Virke Gravferd har tatt til orde for å innføre den gamle ordningen med sentral finansiering:

– Lokale budsjettvurderinger i politidistriktene må ikke være årsak til at mistenkelige dødsfall ikke blir grundig undersøkt. Det er ikke en rettsstat verdig, sier direktør Gunnar Hammersmark.

Saken ble spilt inn til Justisministeren i fjor høst, og saken er til vurdering i departementet. Justisministeren lovet å ta saken videre.

– Vi har jo et håp om et positivt resultat, men forventer ikke noe avgjørelse før tidligst på høsten ved fremleggelse av statsbudsjettet, sier Hammersmark.

Les også: Jørn Lier Horsts første åsted: Glemmer aldri det grufulle synet

Blikk for døden

Håvardsen understreker at han ikke er ute etter å ta noen, at han synes det er dyktige folk i politi og nødetater og at han vet sin plass.

– Min første og viktigste oppgave er å ta meg av den døde og de pårørende. Det er det vi kan best. Jeg ønsker ikke å leke politi, og har heller ikke noe med å spre uro og kaste ut antagelser.

Men:

– Jeg tror vi er verdt å lytte til, sier Håvardsen. Ingen har sett flere døde enn erfarne begravelsesagenter. Ingen er bedre på skurring.

– Jeg er sikker på at feilvurderingene vil bli færre hvis vi involveres. Hvis politiet på stedet spør oss om vi ser noe unormalt når vi står der i rommet. Det bør gjøres, selv om det ikke står i noen instruks, sier Håvardsen.

Hadde politiet spurt ham om han la merke til noe unormalt i rommet der den nakne Oslo-kvinnen i 30-årene lå på golvet, ville han svart «ja, alt». De spurte ikke, og da Håvardsen selv uttrykte sin uro, lyttet de ikke. Hun har fulgt ham siden han fulgte henne til graven.

– Det er i slike tilfeller sansene må skjerpes. Hvis oldefar med hjerteproblemer har stupt under ei intervalløkt på tredemølla eller godseieren ligger med ei øks i bakhodet; greit. Men når en kvinne som burde være frisk og rask blir funnet naken og livløs og alene i et rom fullt av spritflasker, bør varsellampene lyse og stedet betegnes som et åsted, sier Tor-Håkon Gabriel Håvardsen.

Barn var nøkkelen til suksess for New Yorks første forbryterdronning

Hva får en far til å drepe sine fem barn?