Anna Rogstad – første kvinne på Stortinget:
Historiske Anna nektet plent å tie i forsamlinger bare fordi hun var kvinne
Hun ville ikke tie i forsamlinger, og hun ville ikke finne seg i lavere lønn enn sine mannlige kolleger. Men det skulle gå mange år og flere 8. mars-tog før lærerinnen og rødstrømpen Anna Rogstad fikk andre til å følge etter.
Noen er alltid først ute. Går i forveien og kvister vei for oss andre.
Lærerinnen Anna Rogstad var et slikt menneske. Hun nektet plent å tie i forsamlinger bare fordi hun var kvinne.
Lik lønn for likt arbeid
Anna syntes dessuten at det var blodig urettferdig og direkte uforskammet at hun skulle tjene mindre enn en mannlig kollega bare fordi hun var av et annet kjønn.
Utførte hun kanskje ikke den samme jobben? Sto hun ikke der hver eneste dag ved kateteret og prentet bokstaver og tall inn i de små, vimsete hodene på den oppvoksende slekt? Holdt ikke hun dem også i ørene og lærte dem
folkeskikk?
Hvorfor var da loven slik at når hun søkte på en lærerpost, fulgte det kun en hybel med i stillingsbeskrivelsen, mens en mann i samme stilling ble tilbudt en hel leilighet.
Og hvorfor skulle han ha så overmåte bedre betalt enn henne?
Anna hadde flere kvinnelige kolleger som måtte nøye seg med et kvistværelse i annenetasje over skolebygningen når de jobbet som lærere i grisgrendte strøk. Og som knapt klarte å livberge seg på den usle lønnen.
Slikt skulle man sannelig ikke finne seg, tenkte Anna og tok affære.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Forsørge seg selv
Som barn var hun utstyrt med et skarpt hode og en far som tillot at datteren fikk gå på skolen så lenge hun ville. Slikt var langt fra vanlig da Anna vokste opp på 1860-tallet i Trondheim.
I en tid da jenter flest drømte om å finne seg en ektemann, få barn og bli forsørget, drømte Anna om å forsørge seg selv og leve et selvstendig liv på egne premisser. Slike tanker var nærmest som skandaløse å regne blant det gode borgerskap på den tiden.
Hvem kunne ha satt slike griller i hodet på det lille pikebarnet til justissekretær Ole Rogstad i Trondheim. Vel, slik kan det gå, tenkte mange, når en far lar pikebarnet sitt gå lengre på skole enn det som strengt tatt er nødvendig.
Realskoleeksamen, hva skulle vel et fruentimmer med slikt?
Les også (+): Mannen min avsluttet ekteskapet vårt med en SMS!
Alene til Kristiania
Å være en pioner på slutten av 1800-tallet har sin pris, og folkesnakket går. Anna Rogstad skiller seg ut.
- Utdannet lærerinne og var førstekvinnen på Stortinget. Møtte som vararepresentant i 1911.
- Var med på å stifte «Norsk kvindesagsforening» i 1884 og startet «Forsettelsesskolen for unge piger» i 1899 som siden ble overtatt av kommunen og omgjort til Framhaldsskolen.
- Arbeidet i hele sitt liv for lik lønn for likt arbeid og full likestilling.
- «Denne dag, den 17de mars 1911, vil bli en merkedag i vort lands historie, fordi det i dag er første gang, en kvinne fremmøter her i Stortinget som en av dets representanter – en begivenhet, som utvilsomt vil vække oppmerksomhet
- viden om.»
(S.tid. 700, 1911)
Etter endt realskoleeksamen og bare 17 år gammel begynner hun å undervise på en privat gutteskole i Trondheim. Deretter tar hun «lærerinneprøven av høyere grad» og reiser til Kristiania helt alene. Her får hun lærerinnepost i småskolen og underviser hovedstadens gutter
i over 20 år.
Men hele tiden mens hun jobber med gutter, brenner hun for at også småpiker skal ha de samme utdannelsesmulighetene.
I 1899 starter hun sammen med noen andre kvinnelige lærere et frivillig kveldsundervisningskurs for piker som har gått ut av 7. klasse. Annas såkalte «Fortsettelsesskole for unge piger» blir en knallsuksess.
Ti år senere velger Kristiania kommune å overta ansvaret for fortsettelsesskolen og utvider tilbudet til å gjelde både gutter og jenter. Annas skolemodell blir det som senere danner grunnlaget for opprettelsen av framhaldsskolen.
Flere kamper å kjempe
Men midt oppi alt skolearbeidet og kampen om lik lønn for likt arbeid, kjemper Anna også om kvinners rett til å stemme. Her er så mye å gripe fatt i. Samtidig kommer jo også unionsoppløsningen.
Året er 1905 og Anna har bidratt til å samle inn underskrifter til støtte for løsrivelsen fra Sverige. Selv om kvinner på den tiden ikke har mulighet til å delta i folkeavstemninger, klarer de å samle inn nesten 300 000 underskrifter som stemmer for løsrivelse.
Et slikt engasjement går ikke upåaktet hen, tenke seg til at kvinner kan mobilisere en slik demonstrasjon av vilje og kraft.
To år sener blir herrene på Stortinget enige om at det kanskje er en god idé og la kvinner med en viss inntekt få lov til å delta på den politiske arenaen.
Les også: Arve ble alltid valgt sist på fotballen. Et forslag fra en lærer endret alt
Et foreningsmenneske
Endelig, tenkte Anna, som allerede i 1884 var med på å stifte både Norsk Kvindesagsforening, og Kvindestemmeretsforeningen året etter.
I 1892 var hun en sterk bidragsyter i opprettelsen av Norges Lærerforening der hun var nestleder i mange år. Inntil Norges Lærerinneforbund kom i 1912, var Anna en selvskreven leder.
Det var så skrekkelig urettferdig at norske borgere ikke fikk lov til å utføre sin borgerplikt bare fordi man var en kvinne. Kvinner var nødvendig i arbeidslivet og særlig i skoleverket, mente Anna, som til og med gikk så langt at hun kritiserte Bibelen og anklaget flere tekster for å være direkte kvinnediskriminerende.
Ved maktens sentrum
Annas engasjement kjenner ingen begrensing. Både skolesaken, kvinnesaken og politikk opptar henne like mye, og allerede i 1901 finner man navnet hennes på listen i Kristiania.
Hun blir innvalgt som vararepresentant. I 1909 er hun med på å stifte partiet Det Frisinnede Venstre som ved stortingsvalget inngår et samarbeid med Høyre. Her blir den aktive lærerinnen Anna Rogstad valgt som vararepresentant for Høyres Jens Bratlie.
Nå går det virkelig veien. I 1911 må hun møte i Stortinget som vara for Jens Bratlie. Hun er første kvinne som setter sine ben i Stortinget, og det vekker kolossal oppsikt og debatt. Men Anna står rakrygget og møter flere ganger som Bratlies vara. Snart blir hun også medlem i Kirke- og skolekomiteen.
Hun er 57 år og endelig ved maktens sentrum. Hun tar ordet, holder innlegg i Stortinget og opptrer som ordfører i flere viktige saker. Utdanning, helse og omsorg er stadig på tapetet, men Anna nøyer seg ikke med det.
Les også: Noe er alvorlig galt, men Ann-Iren er maktesløs mens moren blir en skygge av seg selv
En brennende sjel
Hun brenner oppriktig for kvinners rettigheter og kjemper sågar for at kvinner skal få lov til å forkynne i kirken.
Enkelte av meningene hennes er så hoderystende radikale for herrer med hatt at mange av dem nesten ikke tror sine egne ører. Ryktene kan også fortelle at hun har søkt på en overlærerpost i Kristiania. Slikt er uhørt, en stilling som overlærer er jo lovmessig bare forbeholdt menn. Hvordan våger hun.
Men Anna våget det meste. Som meningsbærer og pioner var hun utrettelig. Hun brukte hele livet sitt for å kjempe frem holdninger som vi i dag tar som en selvfølge. Hadde vi kvinner skrevet historien, ville Anna fått et eget kapittel.
Men noe skjedde. Da kvinner endelig fikk full stemmerett i Norge i 1913, stilte ikke Anna Rogstad lenger til valg. Hun ble ved sitt kateter til hun gikk av med pensjon og døde 84 år gammel i 1938.
Arven hun etterlot seg, er viljen hun tente i alle kvinner som fremdeles kjemper for full likestilling og lik lønn for likt arbeid.
