Anna Rog­stad – før­s­te kvin­ne på Stor­tin­get:

Historiske Anna nek­tet plent å tie i for­sam­lin­ger bare for­di hun var kvin­ne

Hun ville ikke tie i for­sam­lin­ger, og hun ville ikke finne seg i la­ve­re lønn enn sine mann­li­ge kol­le­g­er. Men det skul­le gå man­ge år og fle­re 8. mars-tog før læ­rer­in­nen og rød­strøm­pen Anna Rog­stad fikk and­re til å føl­ge et­ter. 

<b>EN PIO­NER:</b> Da Anna Rog­stad møt­te på Stor­tin­get i 1911, vak­te det vold­som opp­sikt, men de fles­te menn reis­te seg i sa­len og ap­plau­der­te da hun kom inn.
EN PIO­NER: Da Anna Rog­stad møt­te på Stor­tin­get i 1911, vak­te det vold­som opp­sikt, men de fles­te menn reis­te seg i sa­len og ap­plau­der­te da hun kom inn.
Publisert

Noen er all­tid først ute. Går i for­vei­en og kvis­ter vei for oss and­re.

Læ­rer­in­nen Anna Rog­stad var et slikt men­nes­ke. Hun nek­tet plent å tie i for­sam­lin­ger bare for­di hun var kvin­ne.

Lik lønn for likt ar­beid

Anna syn­tes dess­uten at det var blo­dig urett­fer­dig og di­rek­te ufor­skam­met at hun skul­le tje­ne mind­re enn en mann­lig kol­le­ga bare for­di hun var av et an­net kjønn.

Ut­før­te hun kan­skje ikke den sam­me job­ben? Sto hun ikke der hver enes­te dag ved ka­te­te­ret og pren­tet bok­sta­ver og tall inn i de små, vim­se­te ho­de­ne på den opp­vok­sen­de slekt? Holdt ikke hun dem også i øre­ne og lær­te dem
fol­ke­skikk?

Hvor­for var da lo­ven slik at når hun søk­te på en læ­rer­post, fulg­te det kun en hy­bel med i stil­lings­be­skri­vel­sen, mens en mann i sam­me stil­ling ble til­budt en hel lei­lig­het.

Og hvor­for skul­le han ha så over­må­te bedre be­talt enn henne?

Anna had­de fle­re kvin­ne­li­ge kol­le­g­er som måt­te nøye seg med et kvist­væ­rel­se i an­nen­eta­sje over sko­le­byg­nin­gen når de job­bet som læ­re­re i gris­grend­te strøk. Og som knapt klar­te å liv­ber­ge seg på den usle løn­nen.

Slikt skul­le man san­ne­lig ikke finne seg, tenk­te Anna og tok af­fæ­re.

Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass

<b>LIK LØNN FOR LIKT AR­BEID:</b> Anna kjem­pet hele li­vet for lik lønn for likt ar­beid og for full li­ke­stil­ling mel­lom kjøn­ne­ne.
LIK LØNN FOR LIKT AR­BEID: Anna kjem­pet hele li­vet for lik lønn for likt ar­beid og for full li­ke­stil­ling mel­lom kjøn­ne­ne.

For­sør­ge seg selv

Som barn var hun ut­styrt med et skarpt hode og en far som til­lot at dat­te­ren fikk gå på sko­len så len­ge hun ville. Slikt var langt fra van­lig da Anna voks­te opp på 1860-tal­let i Trondheim.

I en tid da jen­ter flest drøm­te om å finne seg en ek­te­mann, få barn og bli for­sør­get, drøm­te Anna om å for­sør­ge seg selv og leve et selv­sten­dig liv på egne pre­mis­ser. Slike tan­ker var nær­mest som skan­da­lø­se å reg­ne blant det gode bor­ger­skap på den ti­den.

Hvem kun­ne ha satt slike gril­ler i ho­det på det lil­le pi­ke­bar­net til jus­tis­sek­re­tær Ole Rog­stad i Trondheim. Vel, slik kan det gå, tenk­te man­ge, når en far lar pi­ke­bar­net sitt gå leng­re på sko­le enn det som strengt tatt er nød­ven­dig.

Re­al­sko­le­eks­amen, hva skul­le vel et fru­en­tim­mer med slikt?

Les også (+): Mannen min avsluttet ekteskapet vårt med en SMS!

Ale­ne til Kris­tia­nia

Å være en pio­ner på slut­ten av 1800-tal­let har sin pris, og fol­ke­snak­ket går. Anna Rog­stad skil­ler seg ut.

  • Ut­dan­net læ­rer­in­ne og var før­s­tekvin­nen på Stor­tin­get. Møt­te som va­ra­­­repre­sen­tant i 1911.
  • Var med på å stifte «Norsk kvindesagsforening» i 1884 og star­tet «Forsettelsesskolen for unge piger» i 1899 som si­den ble over­tatt av kom­mu­nen og om­gjort til Fram­halds­­sko­len.
  • Ar­bei­det i hele sitt liv for lik lønn for likt ar­beid og full li­ke­stil­ling.
  • «Den­ne dag, den 17de mars 1911, vil bli en mer­ke­dag i vort lands his­to­rie, for­di det i dag er før­s­te gang, en kvin­ne frem­mø­ter her i Stor­tin­get som en av dets re­pre­sen­tan­ter – en be­gi­ven­het, som utvil­somt vil vække opp­merk­som­het
  • vi­den om.»

(S.tid. 700, 1911)

Se mer

Et­ter endt re­al­sko­le­eks­amen og bare 17 år gam­mel be­gyn­ner hun å un­der­vi­se på en pri­vat gut­te­sko­le i Trondheim. Der­et­ter tar hun «læ­rer­in­ne­prø­ven av høy­ere grad» og rei­ser til Kris­tia­nia helt ale­ne. Her får hun læ­rer­in­ne­post i små­sko­len og un­der­vi­ser ho­ved­sta­dens gut­ter
i over 20 år.

Men hele ti­den mens hun job­ber med gut­ter, brenner hun for at også små­pi­ker skal ha de sam­me ut­dan­nel­ses­­­mulig­he­te­ne.

I 1899 star­ter hun sam­men med noen and­re kvin­ne­li­ge læ­re­re et fri­vil­lig kveldsundervisningskurs for pi­ker som har gått ut av 7. klas­se. Annas så­kal­te «Fort­set­tel­ses­sko­le for unge piger» blir en knall­suk­sess.

Ti år se­ne­re vel­ger Kris­tia­nia kom­mu­ne å over­ta an­sva­ret for fort­set­tel­ses­sko­len og ut­vi­der til­bu­det til å gjel­de både gut­ter og jen­ter. Annas sko­le­mo­dell blir det som se­ne­re dan­ner grunn­laget for opp­ret­tel­sen av fram­halds­sko­len.

<b>EN UTRET­TE­LI­GE KAMP:</b> Nors­ke kvin­ner ville ut av uni­on med Sve­ri­ge og sam­let inn over 300 000 un­der­skrif­ter. Det­te gjor­de et dypt inn­trykk på lan­dets sty­ren­de menn; kan­skje var det li­ke­vel en god idé å slip­pe dem til i sty­re og stell.
EN UTRET­TE­LI­GE KAMP: Nors­ke kvin­ner ville ut av uni­on med Sve­ri­ge og sam­let inn over 300 000 un­der­skrif­ter. Det­te gjor­de et dypt inn­trykk på lan­dets sty­ren­de menn; kan­skje var det li­ke­vel en god idé å slip­pe dem til i sty­re og stell.

Fle­re kam­per å kjem­pe

Men midt oppi alt sko­le­ar­bei­det og kam­pen om lik lønn for likt ar­beid, kjem­per Anna også om kvin­ners rett til å stem­me. Her er så mye å gri­pe fatt i. Sam­ti­dig kom­mer jo også uni­ons­opp­løs­nin­gen.

Året er 1905 og Anna har bi­dratt til å sam­le inn un­der­skrif­ter til støt­te for løs­ri­vel­sen fra Sve­ri­ge. Selv om kvin­ner på den ti­den ikke har mu­lig­het til å del­ta i fol­ke­av­stem­nin­ger, kla­rer de å sam­le inn nes­ten 300 000 un­der­skrif­ter som stem­mer for løs­ri­vel­se.

Et slikt en­ga­sje­ment går ikke upå­ak­tet hen, ten­ke seg til at kvin­ner kan mo­bi­li­se­re en slik de­mon­stra­sjon av vil­je og kraft.

To år se­ner blir her­re­ne på Stor­tin­get eni­ge om at det kan­skje er en god idé og la kvin­ner med en viss inn­tekt få lov til å del­ta på den po­li­tis­ke are­na­en.

Les også: Arve ble alltid valgt sist på fotballen. Et forslag fra en lærer endret alt

Et for­en­ings­men­nes­ke

En­de­lig, tenk­te Anna, som al­le­re­de i 1884 var med på å stifte både Norsk Kvindesagsforening, og Kvindestemmeretsforeningen året et­ter.

<b>HØV­DIN­GEN:</b> Anna Rog­stad ble ofte om­talt som høv­din­gen i norsk læ­rer­sak og i kvin­ne­sa­ken.
HØV­DIN­GEN: Anna Rog­stad ble ofte om­talt som høv­din­gen i norsk læ­rer­sak og i kvin­ne­sa­ken.

I 1892 var hun en sterk bi­drags­yter i opp­ret­tel­sen av Norges Læ­rer­for­en­ing der hun var nest­le­der i man­ge år. Inn­til Norges Læ­rer­in­nefor­bund kom i 1912, var Anna en selv­skre­ven le­der.

Det var så skrek­ke­lig urett­fer­dig at nors­ke bor­ge­re ikke fikk lov til å ut­fø­re sin bor­ger­plikt bare for­di man var en kvin­ne. Kvin­ner var nød­ven­dig i ar­beids­li­vet og sær­lig i sko­le­ver­ket, men­te Anna, som til og med gikk så langt at hun kri­ti­ser­te Bi­be­len og an­kla­get fle­re teks­ter for å være di­rek­te kvin­ne­dis­kri­mi­ne­ren­de.

<b>1913 OG EN­DE­LIG:</b> Det tok sin tid og var en lang og seig kamp, men i 1913 fikk nors­ke kvin­ner stem­me­rett som noen av de før­s­te i ver­den.
1913 OG EN­DE­LIG: Det tok sin tid og var en lang og seig kamp, men i 1913 fikk nors­ke kvin­ner stem­me­rett som noen av de før­s­te i ver­den.

Ved mak­tens sent­rum

Annas en­ga­sje­ment kjen­ner in­gen be­gren­sing. Både sko­le­sa­ken, kvin­ne­sa­ken og po­li­tikk opp­tar henne like mye, og al­le­re­de i 1901 fin­ner man nav­net hen­nes på lis­ten i Kris­tia­nia.

Hun blir inn­valgt som va­ra­re­pre­sen­tant. I 1909 er hun med på å stifte par­ti­et Det Fri­sin­ne­de Venst­re som ved stor­tings­val­get inn­går et sam­ar­beid med Høy­re. Her blir den ak­ti­ve læ­rer­in­nen Anna Rog­stad valgt som va­ra­re­pre­sen­tant for Høyres Jens Brat­lie.

Nå går det vir­ke­lig vei­en. I 1911 må hun møte i Stor­tin­get som vara for Jens Brat­lie. Hun er før­s­te kvin­ne som set­ter sine ben i Stor­tin­get, og det vek­ker ko­los­sal opp­sikt og de­batt. Men Anna står rak­ryg­get og mø­ter fle­re gan­ger som Bratlies vara. Snart blir hun også med­lem i Kir­ke- og sko­le­ko­mi­te­en.

Hun er 57 år og en­de­lig ved mak­tens sent­rum. Hun tar or­det, hol­der inn­legg i Stor­­­tinget og opp­trer som ord­fø­rer i fle­re vik­ti­ge sa­ker. Ut­dan­ning, hel­se og om­sorg er sta­dig på ta­pe­tet, men Anna nøy­er seg ikke med det.

Les også: Noe er alvorlig galt, men Ann-Iren er maktesløs mens moren blir en skygge av seg selv

En bren­nen­de sjel

Hun brenner opp­rik­tig for kvin­ners ret­tig­he­ter og kjem­per så­gar for at kvin­ner skal få lov til å for­kyn­ne i kir­ken.

En­kel­te av me­nin­ge­ne hen­nes er så ho­de­rys­ten­de ra­di­ka­le for her­rer med hatt at man­ge av dem nes­ten ikke tror sine egne ører. Ryk­te­ne kan også for­tel­le at hun har søkt på en over­­lærer­­post i Kris­tia­nia. Slikt er uhørt, en stil­ling som overlæ­rer er jo lov­mes­sig bare for­be­holdt menn. Hvor­dan vå­ger hun.

Men Anna vå­get det mes­te. Som me­nings­bæ­rer og pio­ner var hun utret­te­lig. Hun bruk­te hele li­vet sitt for å kjem­pe frem hold­nin­ger som vi i dag tar som en selv­føl­ge. Had­de vi kvin­ner skre­vet his­to­ri­en, ville Anna fått et eget ka­pit­tel.

Men noe skjed­de. Da kvin­ner en­de­lig fikk full stem­me­rett i Norge i 1913, stil­te ikke Anna Rog­stad len­ger til valg. Hun ble ved sitt ka­te­ter til hun gikk av med pen­sjon og døde 84 år gam­mel i 1938.

Ar­ven hun et­ter­lot seg, er vil­jen hun ten­te i alle kvin­ner som frem­de­les kjem­per for full li­ke­stil­ling og lik lønn for likt ar­beid.

Denne saken ble første gang publisert 08/03 2021.

Les også