Storslått gave:
Alfhild (83) ga bort huset sitt: – Jeg tror advokaten lurte litt
Alfhild Instebø syntes hun hadde det meste i livet, men så ble hun kjent med familien Azizi som måtte flykte fra Iran. – Jeg bestemte meg for å gi bort huset mitt til den lille familien som hadde hverken bolig eller familie her. Det har jeg aldri angret på.
Alfhild Instebø (83) tar imot Hjemmet i sin nye leilighet i sentrum av fabrikkbyen Odda.
Katten Ask smyger seg uanselig forbi og inn i den lyse stuen. På en liten skjenk står det bilder av Alfhilds mann Kåre som døde for noen tiår tilbake, og av flere katter. Et bilde av et par små tvillingjenter
vekker min oppmerksomhet.
– Det er bilde av meg og min tvillingsøster Irene. Dessverre ble hun påkjørt av en varebil som fraktet boller og brød, i en av Bergens gater hvor jeg trødde mine barnesko. Det var 16. mai. Vi var syv år og ville løpe over gaten til moren vår som sto på den andre siden med en stor pakke godteri vi skulle ha til 17 mai, forteller Alfhild som var vitne til den fryktelige hendelsen. Hun glemmer det aldri.
Utdannet sykepleier
Da Alfhild var 21 år gammel, startet hun sykepleierutdanning.
– Jeg var elev ved Bergen Røde Kors sin sykepleierskole inntil jeg fylte 24 år. Da ble jeg sendt til Odda for å ta et pliktår. Og så var det gjort, sier hun og smiler.
Her møtte hun kjærligheten.
– Jeg traff min mann Kåre og vi giftet oss i 1964. Jeg flyttet fra hybelhuset jeg bodde i, og inn til min mann, som den gangen hadde eget hus.
De to nygifte flyttet inn i huset i Freimsvegen hvor de bodde da Kåre ble syk og døde i år 2000. Alfhild og Kåre fikk aldri noen barn.
Familien Azizi kommer
En kald desemberkveld i 2015, etter et kort opphold på hotell i Horten sammen med andre asylsøkere, ankom familien Azizi Odda. Den gangen besto familien av pappa Farzad, mamma Atefe og Asal på 13.
– Jeg husker vi ble fortalt at vi skulle til en by med navn Odda. Vi så på kartet og fant ut at byen var svært liten. Vi var veldig spent fordi vi kom fra storbyen Teheran, men vi ble svært godt mottatt, sier Farzad.
Han forteller at i starten var det vanskelig for familien.
– Vi kunne hverken norsk eller engelsk, kun farsi, så det var ikke så lett. Heldigvis fikk datteren vår, Asal, skoleplass og startet i 7. klasse ved Odda ungdomsskole.
Familien fikk via asylmottaket tildelt en liten leilighet i sentrum.
Les også: (+) Liv gjorde grufull oppdagelse i slektshistorien: – Kanskje den verste uretten noen har blitt utsatt for i Norge noensinne
Møttes på Frelsesarmeen
Det var rundt 100 asylsøkere i Odda på den tiden. Frelsesarmeen inviterte alle på formiddagsmøter med servering av lunsj.
– Jeg husker vi syntes det var veldig god atmosfære på Frelsesarmeen. Da møtet var over, ble vi igjen en stund for å snakke med Børge og Merry Knutsen, som den gang var bestyrere, sier Farzad.
Det viste seg at bestyrerparet skulle bli gode mennesker i familiens liv. Det var også de som introduserte
familien for Alfhild.
– Da vi hadde vært på flere møter og kommet nær Børge og Merry, begynte vi å kalle dem for mamma og pappa.
Og det gjør vi den dag i dag. Det var de som inviterte oss med på et møte på Filadelfia. Der møtte vi Alfhild for første gang. På kort tid fikk vi både mamma, pappa og bestemor, forteller Farzad.
Les også: Charlen følte seg dårlig i mange måneder. Til slutt fikk hun sjokkbeskjeden
Ekte bestemor
Familien Aziz og Alfhild traff hverandre flere ganger, ofte på Frelsesarmeen.
– Jeg ble så glad i denne lille familien. Ikke bare var de søte utenpå, men også vakre innvendig. De hjalp meg å handle eller med hagearbeid, og vi hadde det alltid så hyggelig sammen, forteller Alfhild.
Farzad og Atefe var umåtelig glad for kontakten med Alfhild.
– Vi ble ofte invitert på besøk. Alfhild laget norsk mat til oss, og hver eneste jul i disse årene har vi feiret sammen med henne, forteller Farzad.
Eldstejenten Asal har blitt 19 år og blitt storesøster til Ayla på fem og Amelia på ett. Asal går siste år på videregående og setter stor pris på den nye bestemoren, eller besta, som de kaller henne.
– Det er hun som har introdusert oss for norsk mat og norske tradisjoner. Jeg er blitt veldig glad i besta. Alfhild er min ekte bestemor. Det sier jeg fra hjertet mitt.
Les også: Tor-Evert skulle bo på den øde fjellgården alene. Så havnet han i karantene sammen med Line ...
Tvunget til å flytte
Etter en tid ble asylmottaket i Odda avviklet, og flyktningene ble sendt til andre mottak rundt omkring i landet.
– Familien jeg var blitt så glad i fikk beskjed om at de måtte flytte til Stord. Jeg og andre fra ulike menigheter, var oppriktig lei oss, sier Alfhild.
Frelsesarmeen bestemte seg for å kjøre familien og deres få eiendeler til Stord.
– Da vi kom dit, forsto vi raskt at dette kom til å bli vanskelig, forteller Farzad.
Lederne i Frelsesarmeen reagerte også på forholdene.
– Etter en uke kom de for å hente oss tilbake til Odda, sier Farzad.
– Ingen av oss orket tanken på at familien skulle tilbake til Stord. Frelsesarmeen tok tak i saken, og familien ble tilbudt en liten leilighet på toppen av Frelsesarmeens hus.
Men det skulle dukke opp flere problemer. UDI ga familien beskjed om at de ville miste den lille økonomiske støtten de hadde, om de valgte å flytte tilbake til Odda. Igjen satte alle hjelperne seg ned og fant en løsning.
– Vi bestemte oss for å sette av et visst beløp på en konto hver måned slik at Frelsesarmeen kunne gi familien den samme summen penger som de hadde fått fra UDI.
Les også: En hel verden fulgte Kurts desperate kamp
Undret seg over valget
Allerede før Alfhild ble kjent med familien Aziz, hadde hun tenkt på hva hun skulle gjøre med sine eiendeler når hun engang forlot denne verden.
– Det er rart med det, når en kommer opp i en viss alder, da begynner en å tenke på slikt. Mine slektninger har det de trenger, så da familien Azizi dukket opp i mitt liv, var det naturlig å tenke på dem, sier Alfhild.
Hun har alltid hatt en strofe fra en sang av Ivar Aasen i minne: «Eg tykkjer støtt at det høver best, å hjelpa den som treng det mest».
– Dette har alltid vært mitt utgangspunkt for å hjelpe andre. Jeg er et helt vanlig menneske som setter pris på å dele mitt jordiske gull med dem som har mindre enn meg.
Alfhild fikk hjelp av advokat til å sette opp testamente.
– Jeg tror advokaten lurte litt på om jeg hadde begynt å bli tullete i hodet når jeg fortalte at jeg ville testamentere bort huset, men han forsto raskt at jeg mente alvor, sier hun og ler.
Storslått gave
Mamma Atefe husker godt en gang Alfhild spurte familien om de syntes det var fint på Freim.
– Det var ikke i mine tanker den gang at hun tenkte på å gi bort huset sitt til oss, så jeg svarte som sant var at det hadde vi nok aldri råd til. Vi hadde ikke engang fått oppholdstillatelse.
Familien hadde allerede fått avslag på opphold tre ganger. Det de ikke visste, var at Alfhild hadde bestemt seg for å gi dem huset, selv om de ikke hadde fått opphold.
Farzad forteller at Alfhild ringte en tidlig morgen og ba dem komme hjem til henne i Freimsvegen.
– Alfhild har alltid vært så raus med oss, så da hun sa hun ville gi oss en gave, tenkte vi at hun hadde kjøpt noe til barna. Da hun sa at hun hadde bestemt seg for at vi skulle få overta huset hennes, ble vi mildt sagt sjokkerte. Vi gråt fordi vi ble så glade. Det var helt fantastisk.
Flyttet inn i huset
Midt oppi gleden fikk de også ny advokat, og arbeidet for å få opphold ble gjenopptatt.
– Alle våre støttespillere ga oss fine referanser, lærerne til Asal, barnehagen til de minste og Frelsesarmeen. Testamentet som viste at vi arvet hus, ble vedlagt. Vi hadde flere sider dokumentasjon.
Familien hadde levd i Norge i fem år uten opphold.
– Da vi ikke hadde oppholdstillatelse, fikk vi ikke arbeide, vi fikk ikke bankkort eller ta sertifikat. Vi ville så gjerne bidra i samfunnet, sier Farzad.
1. juni i 2020 flyttet familien inn i huset i Freimsvegen. 16 dager senere, 17 juni, ringte advokaten tidlig om morgenen.
– Jeg var så nervøs. Jeg var veldig redd for at vi kom til å måtte reise fra Norge. Da vedkommende spurte om jeg var klar for en god nyhet, kjente jeg gleden boble. Vi hadde fått opphold.
Les også: (+) Mamma ville skilles, men da fant pappa frem ektepakten hun signerte for 20 år siden
Stor takknemlighet
Alle er hjemme i huset i Freimsvegen når Hjemmet er på besøk. Bordet er dekket, og familien serverer kake og kaffe. Atefe, Farzad, Amelia, Ayla, besta Alfhild og Asal skinner i takt med solen som bryter gjennom de tette skyene mellom de trange fjellene rundt Odda. Gleden er til å ta og føle på.
Pappa Farzad har i dag to jobber, mamma Atefe arbeider på frisørsalong, Asal har fått deltidsjobb på apotek fordi hun ønsker å studere medisin for å bli kardiolog.
– Vi er kjempeglade for at vi fikk komme til Norge, til Odda, og for at vi har besta Alfhild. Vi stortrives her, og vi er evig takknemlige for alt og alle som har hjulpet oss. Men en ekstra stor plass i hjertet har vi selvsagt for vår kjære Alfhild. Vi vil alltid være der for henne, slik hun har vært for oss.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 18 2022
