«Jeg våget ikke legge deg fra meg. Da var det tryggere å vite at vi hele tiden var nær hverandre. Hjerte mot hjerte»

864 gram.

I dag, ti år senere, kan jeg knapt forestille meg hvor liten du var. Så liten og skjør, men likevel så fantastisk tapper og sterk!

I starten, da du lå i kuvøsen, våget jeg så vidt å røre ved deg. Jeg var så redd for å gjøre noe som kunne skade. Forsiktig stakk jeg hånden min inn til deg, kjærtegnet deg, og du grep med bittesmå hender rundt fingeren min.

Jeg bøyde meg ned, og inn gjennom det lille vinduet i kuvøsen hvisket jeg morgen og kveld med lav stemme: Du er så sterk, skatten min. Jeg lover deg at alt skal bli bra.

Fem dager gammel fikk jeg for første gang ha deg på brystet mitt. Det var ubeskrivelig å føle hjertet ditt slå mot hjertet mitt, og hvordan vi begge slappet fullstendig av.

Den natten hadde jeg en helt spesiell ro i kroppen.

Det skulle bli mange, mange slike stunder i løpet av de to månedene vi bodde på sykehuset. Timesvis satt vi slik, du og jeg, dag etter dag. Ofte sang jeg for deg, og hvisket gode ord inn i øret ditt. Andre ganger var jeg stille, lyttet til pusten din og bare nøt varmen og lukten fra deg.

Da du var åtte uker og 1742 gram, fikk vi ta deg med hjem.

Det var godt, men så skummelt med alt det nye jeg måtte forholde meg til. En følelse av å være i konstant alarmberedskap og alltid på vakt. Flere netter sovnet jeg med deg i armene mine – jeg våget ikke legge deg fra meg. Da var det tryggere å vite at vi hele tiden var nær hverandre. Hjerte mot hjerte.

Jeg har vært så ubeskrivelig redd. Fremdeles kan jeg gjenkalle følelsen av total panikk de gangene du sluttet å puste. De lange minuttene før ambulansen kom frem. Minnene om det vonde blir vagere. Men kroppen glemmer aldri.

Les også: Ine kommer til verden så altfor, altfor tidlig. Så skjer det utenkelige med mor

Ord er alt

Den første tiden lever man med usikkerheten. Og håpet. Krefter man ikke ante var der, mobiliseres når det kreves som mest. Alt annet betyr ikke lenger noe. Det er som om resten av verden stenges ute.

Annonsørinnhold

Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå

På foreldrerommet, hvor det er stille eller prates lavt, henger bildene av små nyfødte. Fra hjertet har foreldre satt ord på takknemligheten de kjenner på for den formidable innsatsen leger og sykepleiere gjorde for deres lille i løpet av ukene, eller månedene, på nyfødt intensiv avdeling. Ord som ga også meg styrke, da jeg plutselig befant meg i denne marerittaktige situasjonen.

Jeg glemmer aldri skriket som en kveld hørtes fra «Stillerommet». Ikke babyskrik, men lyden fra en bunnløst fortvilt mamma, som nettopp hadde fått den verste beskjeden en mamma kan få. Som i det øyeblikket fikk vite at hun kom til å reise hjem alene.

Vi andre vekslet blikk. Ingen av oss fant ordene.

For midt oppe i alt det tøffe vi ble tvunget til å gå gjennom den gangen, er alle menneskemøtene noe av det som sitter sterkest igjen hos meg, selv ti år senere. Alle ordene som ble sagt.

Eller som burde ha blitt sagt, men ikke ble det. Som ble erstattet av stillhet.

Les også: Alt du må vite om prematur fødsel

Ubeskrivelig redd

Fremdeles kjenner jeg på sinne overfor de få som ikke så hvor ubeskrivelig redd jeg var, der tårene trillet nedover ansiktet og jeg slet med å puste rolig. Som når jeg tok mot til meg, og sa jeg trengte noen å snakke med etter uker på sykehuset, fikk høre at jeg kanskje burde oppsøke et mødrehjem. Eller når noen ga meg følelsen av ikke å gjøre nok for sønnen min. Sånt setter sine spor.

Likevel, så mange ord ble sagt av mennesker som virkelig var tilstedeværende, lyttet, viste empati, kjærlighet og genuin omsorg i en knalltøff tid. Som var der for oss, og ikke bare sønnen vår. Som klarte å legge bort fagspråket for et øyeblikk, og kommuniserte med varme.

Fødselslegen, som umiddelbart etter jeg hadde fått beskjed om at babyen min måtte ut noen timer senere, med trygghet i stemmen og fast i blikket fastslo: Vi skal gjøre alt både for deg og den lille gutten din. Dette skal gå bra.

Jordmoren på fødestuen, som få minutter etter keisersnittet og legene i all hast hadde løpt av gårde med den lille til nyfødt intensiv, tok frem mobilen, smilte til meg og sa: Jeg må bare sende en tekstmelding til svigerinnen min som har bursdag i dag.

Der og da synes jeg det var så upassende, men i ettertid har jeg forstått hvordan nettopp disse ordene, sagt med en sånn letthet og naturlighet, fikk meg til å slappe av da jeg trengte det som mest.

Og Ingvild, vår sykepleier, som fra første møte viste en sånn sjelden varme og trygghet, i tillegg til å være så faglig sterk og dyktig. Som våget å stille de vanskelige spørsmålene om hva jeg tenkte og følte. Som lyttet, og ga ærlige svar. Så meg og spurte hvordan jeg hadde det. Som alltid tok seg tid, og kom med gode ord.

Minnebok fra sykehuset

I dag tok jeg frem den fine minneboken sykepleierne lagde til oss under oppholdet på sykehuset. På første side, ved siden av en bitteliten baby, står disse fine ordene av Inger Hagerup:

Liten?

Jeg?

Langt i fra!

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

De er så sterke - disse ordene.

Troy og Tora blir født altfor tidlig

Jeg har ingen tro på delt omsorg, derfor nekter jeg mannen min å ha barna like mye som meg

Denne saken ble første gang publisert 17/11 2021, og sist oppdatert 17/11 2021.