DRØMMEBYEN SOM FORFALT:
Norske Einar fikk et prestisjefylt oppdrag i jungelen – det ble en dundrende fiasko
Henry Fords drøm om et vestlig Utopia i Sør-Amerikas jungler, førte Einar Oxholm fra Halden til hjertet av Amazonas for snart hundre år siden. Byen ble en fiasko, men historien lever fortsatt.
En gammel fabrikk vokser ut av den frodige jungelbunnen. Papegøyer og insekter svirrer i lufta, slyngplanter gror opp langs veggene og det lukter fuktig regnskog. Flere av vinduene er knust eller borte, og tidens tann har gjort sitt med resten.
Bygningen som jungelen prøver å ta over, fyller atmosfæren med eventyr, historie og minner av fordums stormannsgalskap.
– Snart hundre år gammelt, men jammen står det enda, hører jeg kjentmannen min, Mario Gibson (72), fortelle bak meg. Han sier det med stolthet, akkurat som om han har vært med på å reise fabrikken. Men han kan faktisk være litt stolt; bestefaren hans var med på å reise byggverket.
Det som er mer underlig er at også jeg kan tillate meg å kjenne et snev av stolthet. For dette bygget, ja hele denne merkelige byen i Amazonasjungelens indre, ble faktisk reist med en nordmann i førersetet.
Les også (+) Ingen vet hvorfor 642 måtte dø
På dypt vann
I 1892, mens Halden fortsatt het Fredrikshald, ble en liten gutt født i byen ved svenskegrensen. Han fikk navnet Einar Oxholm. Han var ikke gamle gutten da han emigrerte og dro til New York i 1906.
Oxholm ble sjømann, dro til havs i 1911, ble amerikansk statsborger i 1916, tok kapteinseksamen i 1918 og i 1919 ble han skipsfører av skipet «East Indian» − som tilhørte Ford Motor Company.
Jobben ledet nordmannen fra de syv hav til jungelens dyp:
For Oxholm hadde allerede gjort seg bemerket i det store selskapet som en dyktig leder, og i 1927 fikk han i oppdrag å etablere Henry Fords planlagte by i Amazonasjungelen.
Fordlandia var navnet på byen Einar fra Halden skulle bli sjef for. Kun få mennesker bodde her. Stort sett indianere, og alt var langt og lenger unna. Materialene Oxholm skulle bygge byen med for eksempel; de kom ikke før i 1929. Transport på de store elvene tok tid og var vanskelig.
Fordlandia ble realisert, og eksisterer fortsatt. I dag har Fordlandia 1500 innbyggere, en jungelvei, samt regelmessige avganger med båt både opp og ned den store Tapajóselven. Men Fordlandia ligger fortsatt omringet av jungel. Følelsen av å være i et eventyr er så absolutt til stede.
Monopol i jungelen
Men det var flere vanskeligheter som møtte både Oxholm og Ford i jungelen.
Offisielt skulle Fords eventyr i Amazonas gi Ford Motor Company billig lateks til produksjon av dekkene på hans nye Model A.
Gummiboomen i Brasil var delvis punktert etter at frø fra gummitreet ble smuglet ut av Brasil. Gummitrær var blitt plantet blant annet i Malaysia og Sri Lanka der parasitter og sykdommer som kunne ødelegge gummitrærne i Amazonas var fraværende, og trærne hadde dermed gode vekstvilkår.
Gummiindustrien var kontrollert av britene. De hadde monopol, og prisen var deretter. Det ville Ford gjøre noe med: Han bestemte seg for å dyrke sine egne gummitrær – til tross for vage advarsler og råd fra folk med kunnskap. For britenes monopol var på hell, og Ford kunne kjøpe lateks av lokale produsenter i Brasil.
Men Ford hadde ikke bare billig lateks i tankene da han etablerte Fordlandia.
– Vi drar ikke til Sør-Amerika for å tjene penger, men for å hjelpe til med å utvikle et flott og fruktbart land, skal Henry Ford ha uttalt i 1928.
Les også: 20 utrolige, forlatte steder
Musk og Gates kombinert
Planen var å bygge en slags idealby, et Utopia, midt i Amazonas.
Det ble selvsagt stor ståhei da den verdenskjente industrimagnatens planer i Sør-Amerika ble kjent. Henry Ford var datidens Elon Musk og Bill Gates i én og samme person. Det ble blant annet spekulert i om Ford skulle bygge en ny bilfabrikk eller en jernbanelinje til kysten.
Og til å gjennomføre drømmen om jungelbyen, valgte Henry Ford altså en nordmann.
Trang start
Til tross for at Ford var kjent for å være raus med lønningene, var det ikke lett å finne folk til å rydde jungelen. Dette var tidkrevende og hardt arbeid. Men Oxholm fikk det til, og byen vokste gradvis frem.
I Fords verden måtte en by som bar hans navn være alkoholfri og tilby visse obligatoriske aktiviteter folk i en sivilisert vestlig verden bør bedrive. Poesilesning og korsang for eksempel. Videre insisterte Ford på at befolkningen måtte bruke klær som i USA og leve på en helamerikansk diett.
Gnisninger oppsto, også fordi det var klare forskjeller i det nye samfunnet.
Les også: 10 skjulte perler på Gran Canaria
Ukjent, norsk eventyrer.
Etter eventyret i Brasil dro Einar Oxholm tilbake til USA og slo seg ned i New Orleans, hvor han startet som eiendomsmegler.
Den korte varigheten av hans opphold i jungelen skyldtes mangel på kunnskap om hvordan drive en gummiplantasje. Om Oxholm var dyktig på mange felt, hadde han null erfaring fra jungel og gummiplantasjer. Han giftet seg i 1919 med Cecilie Hilda Oxholm. Mer er det dessverre ikke å finne om den norske utvandreren.
Vila Americana, for eksempel − var en slags forstad til Fordlandia. Her skulle de amerikanske arbeiderne bo. Vila Americana hadde bedre utsikt og husene var større enn der hvor de brasilianske arbeiderne bodde.
– Disse forskjellene utløste opprøret i 1930, forteller William, en av dagens innbyggere i Fordlandia. Han er opprinnelig fra Santarem lenger nord, men har bodd her i mange år.
– Det var jo misnøye før 1930 også, og det var konflikter blant annet om arbeidstid. Du vet; arbeidstiden kan være litt fleksibel her i Utkant-Brasil. Ingen med fornuften i behold jobber midt på dagen når sola står rett opp på himmelen. Men dette forsto ikke Ford, sier William.
Han tror dette var en av hovedgrunnene til at Ford leide inn enkelte europeere – deriblant Oxholm.
– Dere europeere følger vel klokka på minuttet, ler William.
Les også: I glansdagene var det Europas mest moderne anlegg – nå vil ingen bade her
Jaget på flukt
William tror Oxholm var sjefen for Fords eget politikorps i byen, men jeg har ikke funnet noen dokumenter som peker i den retning. Slik jeg har forstått det var nordmannen sjef for planlegging og oppbygning av Fordlandia i startfasen, etter at hans forgjenger Willis Blakeley fikk sparken av Ford svært tidlig i prosjektet. Oxholm kom hit i 1928, men han holdt ikke ut lenge.
– Oxholm var ikke her i to år engang, hevder William, men påpeker at nordmannen var heldig som kom seg unna før den 20. desember 1930.
– På en kafé i byen ble det krangel mellom en sjef og en arbeider, forklarer William. Krangelen utartet så voldsomt at Fordlandias formenn og sjefer måtte rømme byen.
Deretter ramponerte arbeiderne nærmest hele Fordlandia, ødela maskiner og hus.
Men amerikanerne kom tilbake, og orden ble gjenopprettet.
Fortsatt i drift
I dag fremstår byen som et søvnig museum. Mange av bygningene, gatene, brannhydrantene og ikke minst det store vanntårnet som en gang i tiden hadde Fords logo påskrevet, vitner om en spesiell fortid.
Men ingenting som slår selve fabrikken. Mange av maskinene i det spøkelsesaktige bygget stammer fra den gang Fordlandia tilhørte Ford, og er fremdeles er i drift.
– Vi bruker dem til å reparere og lage deler til busser og maskiner og andre ting, forteller Hermundo, som har jobbet her i 39 år.
Han hevder amerikanerne bygde kvalitet, og peker ut vannpumpa som eksempel.
– Den pumper vann fra elva og opp til byen, forteller han.
Barnebarnet
Selv om det kun var Vila Americana som nøt godt av pumpetjenestene den gang, er det imponerende at pumpa, rørene og hele systemet fortsatt fungerer.
– De var flinke, disse amerikanerne, synes Hermundo og uttrykker dermed innbyggernes holdning til hva amerikanerne utrettet her i jungelen.
Selv om ingen er gamle nok til å ha opplevd Fordlandia i byens storhetsdager, har de fleste en forbindelse til den gang. Og samtlige omtaler Fords eventyr i regnskogen som et positivt kapittel i jungelregionens lange historie.
– De ga innbyggerne mulighet til å leve et liv de ellers bare kunne drømme om, hevder søstrene Anita (68) og Nazare (69).
Deres adoptivmor var barnevakt til et av Henry Fords barnebarn.
– Hun tok navnet Dona America og la sin ære i jobben, noe hun fortalte oss alt om da vi var yngre, forteller søstrene og legger ut om en vakker verden av overflod, nærmest luksus, midt i regnskogen.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien til en dødsfelle
Konflikt og problemer
Men til tross for industrigigantens innsats, store visjoner og dype lommebok: Fordlandia ble en fiasko. Lateks fra Fordlandia nådde aldri et eneste Ford-dekk. Drømmen om et Utopia ble spist opp av konflikter, sykdom, isolasjon og andre problemer.
«Å innføre et vestlig levesett i et område hvor de fleste er fiskere og jegere er umulig fordi vi var jungelfolk. Vi brukte ikke klokke og tid som amerikanerne, vi ønsket ikke hamburgere, dans, navneskilt på jakkene, Hollywoodfilmer og poesi», har blitt uttalt i ettertid av folk som opplevde jungelbyen vokse og falle.
Les også: Uten kunder midt i ørkenen: Dumskapens hotell
Fordlandia
Området på 14 568 kvadratkilometer ble kjøpt av Ford fra Brasilianske myndigheter i 1927.
Ford fikk rett til å drive området som en selvstyrt stat i staten med egne regler, egen politistyrke og fikk stort sett gjøre som han ville.
Planen var å produsere nok lateks til to millioner bildekk i året. På det meste jobbet 3000 brasilianere i Fordlandia. Men plantasjen produserte ikke gummi til et eneste Ford-dekk.
Ford bygget også en plantasje nord for Fordlandia, Belterra. Denne var mer vellykket, og produserte gummi også etter at Ford ga opp drømmen i regnskogen. I 1940 jobbet fortsatt 500 mennesker i Fordlandia, mens det i Belterra arbeidet 2500 mennesker.
Da Brasil tok over Fordlandia, kuttet de ned alle gummitrærne og dyrket gress til kvegdrift. Noen driver fortsatt med det, men i dag er hovednæringsvei i Fordlandia fiske.
Vann og vandaler
Selv om Ford forlot Fordlandia i 1934, kom ikke den endelige slutten før i 1945. Henry Fords helse var dårlig, og han overlot styringen av selskapet til sitt barnebarn Henry Ford II. Det første Henry Ford II gjorde var å selge unna ulønnsomme deler av selskapet, og øverst på den lista sto selvsagt Fordlandia.
Fordlandia ble solgt tilbake til Brasil i 1945, for en langt lavere pris enn hva Ford senior i sin tid ga. De amerikanske arbeiderne flyttet hjem, maskiner og utstyr ble overlatt til vandaler og jungelens fuktighet.
– Dona America fortalte at da amerikanerne dro, ble det vanskelig. Innbyggerne hadde blitt bortskjemte under Ford, og nå måtte de gå tilbake til sitt langt mer primitive levesett, smiler Anita. Men om ikke annet fikk arbeiderne overta husene de bodde i gratis.
– Vi har flere hus i byen som står tomme, forteller Anita med litt iver og ser håpefullt på meg;
– Hvis du ikke har noe imot et oppussingsprosjekt, kan du få et stort hus med nydelig beliggenhet i Fordlandia – helt gratis.
– Vi trenger litt nytt blod her, ler den gamle indianerkonen.
Og norsk blod har fungert bra i disse strøkene før.
