20 år siden tragedien
De var fire da de dro. Så var de bare to
Det som skulle bli en drømmeferie, ble brått en katastrofe ingen hadde sett for seg. Balder var bare seks år da han opplevde sitt livs mareritt.
– Jeg håper å kunne bidra til at verden blir et bedre sted, sier Balder Alvær Olafsen (26).
Vi møter ham hos bestemoren på Røa i Oslo.
– Helt siden barndommen har han vært drevet av en dypt forankret rettferdighetssans, sier Frøydis Alvær (79).
– Balder vil at alle skal ha det bra.
Derfor ble han aktiv i politikken, i SV, allerede i 10. klasse. Nå vil han på Stortinget.
Klimakampen er viktig for ham. Han frykter flere naturkatastrofer. Balder vet av egen erfaring hvor hardt de kan ramme.
Han var seks år julen 2004 da det største jordskjelvet verden hadde sett på 40 år ble etterfulgt av en serie tsunamibølger.
Andre juledag feide de inn over øyene i Bengalbukta, samt kystområder i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka og Maldivene.
«Å seile på en dør» er Frøydis Alværs rørende bok om tsunamien. Hun mistet både datteren og et barnebarn i katastrofen.
Boken er nå også leste inn som lydbok. Hun dro til Thailand og møtte andre pårørende og overlevende, både lokalbefolkning og turister. Gjennom samtaler med dem samlet hun historier og myter om barna som overlevde.
Da det skjedde, var Balder på ferie i Thailand med foreldrene og lillesøsteren Frøya (5).
– Å overleve tsunamien kan ikke kalles annet enn flaks, mener han.
– Jeg har derimot mange mennesker å takke for hvordan livet ble etterpå.
Den lille gutten og faren måtte reise hjem uten mamma Elfrid og Frøya.
Tilbakeblikk – Khao Lak
I familien var faren til Balder, Espen Olafsen (nå 59), den første som la merke til at havet hadde trukket seg tilbake.
Fiskene sprellet på den bare sandbunnen. I horisonten så han en massiv hvit vegg. Den var på vei mot dem i voldsom fart.
Han varslet at alle måtte komme seg vekk fra stranden og opp i høyden.
Øyeblikket etter var 21 mennesker samlet i leiligheten deres i andre etasje i et enkelt murbygg ved stranden.
Til sammen var de et reisefølge på tre norske familier, seks voksne og fire barn. Noen hotellansatte og andre turister hadde også søkt tilflukt hos dem.
Klokken var nesten 10.30.
Seksåringen Balder registrerte en uro i blikkene til de voksne. De pratet om at en flodbølge var på vei. «Hva er en flodbølge?» undret seksåringen.
Det ble ikke tid til å få svar.
Les også: Her venter lavastrømmer, jordskjelv, tsunamier og plyndrere. Imens nyter innbyggerne paradiset
Det kraftigste jordskjelvet på 40 år – utenfor øya Sumatra i Indonesia, utløser bølger som ferdes tusenvis av kilometer gjennom Det indiske hav og skyller innover øyene i Bengalbukta og kystområder i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Bangladesh, Sri Lanka, Øst-Afrika og på Maldivene.
Det antas at rundt 4.000 nordmenn befant seg i katastrofeområdet. 84 av dem mistet livet. Som Elfrid og Frøya, bodde 13 av de omkomne i Asker og Bærum. Totalt mistet 220.000 mennesker livet.
Dødskamp
Et par minutter tidligere hadde han lekt sorgløst med Frøya, lillesøsteren som var hans beste kamerat. Han var en beskyttende storebror. Mammaen deres Elfrid hadde kost seg med en bok på stranden.
– Kort etter at alle var innendørs slo en flere meter høy vegg av vann og gjørme mot husveggen, forteller Balder.
Faren knuget Frøya i armene. En familievenn holdt ham.
Minuttet etter den første flodbølgen angrep en ny og enda større. Senere viste merket på et palmetre at den hadde vært rundt 10–12 meter høy. Med voldsom kraft trengte den inn i huset. Vannet steg nesten helt opp mot taket.
– At jeg nettopp hadde lært å svømme, hjalp ingenting, tenker Balder tilbake.
– Selv en verdensmester i svømming ville ikke ha klart å overvinne de grådige vannmassene. Den dagen trengte du flaks for å overleve.
Alle i leiligheten ble spylt ut i en vanvittig dødskamp, både over og under vann.
– Det føltes som å være i en vaskemaskin, beskriver han.
– Over alt hørtes rop og fortvilelse.
Seilte på en dør
– Balder så en dør i vannet, som han kom seg opp på, forteller bestemor Frøydis.
Bestemoren med de snille øynene sitter tett inntil ham på kjøkkenbenken.
Frøydis er forfatter. Hun reiste til Thailand og skrev bok om thailandske barn og urfolket som overlevde tsunamien. Den fikk tittelen: «Å seile på en dør».
Der Balders seksårige minne glipper, fyller bestemoren inn detaljene.
Hun var hjemme da den grusomme beskjeden om tsunamien kom, men har samlet inn det som er mulig av detaljer om hva som skjedde med hennes kjære. Om datteren og barnebarnet som ikke overlevde.
– For meg er det vanskelig å skille mellom hva jeg faktisk husker og hva jeg har blitt fortalt, gjør Balder oss oppmerksomme på.
Han var så liten da det skjedde. Han husker derimot godt at han klarte å kave seg over på en tredør som kom drivende forbi i vannmassene.
– Hele tre kilometer klamret den lille gutten seg til døren i det frådende vannet, forteller bestemoren og ser fremdeles sjokkert ut over at det var mulig.
– Det er jo et under!
Når vi spør Balder hvor skadet han ble underveis, trekker han bare på skuldrene.
– Jeg har en del arr på kroppen, røper han motvillig.
– I forhold til mange andre slapp jeg billig unna.
Les også (+): Mysteriet på verdens mest isolerte øy: Hvor ble de av?
Reddende engel
De kaotiske vannmassene rev nådeløst med seg mennesker, dyr, kjøretøy, knuste hus og alt som sto i veien.
5000 mennesker mistet livet i Khao Lak. Ti av dem antas å ha vært i leiligheten til Balders familie.
Selv ble han brutalt skrapet opp, fikk et dypt kutt i den ene ankelen og hjernerystelse.
– Det var et mirakel at Balder overlevde, sier bestemoren rørt.
Familievennen Lise Bang Ericsson fant guttungen.
– Da lå jeg på magen på grunna, halvt i svime, forteller han.
– Lise lette etter mannen sin og deres to år gamle sønn, Ragnar.
Ekteparet fant bare hverandre. Senere opprettet de «Ragnars Care Foundation», som hjelper barn i utsatte deler av verden. Som Balder vendte de den hjerteskjærende opplevelsen om til å gjøre noe godt for andre.
Den skjebnesvangre dagen kravlet han seg videre oppover i terrenget ved hjelp av Lise, forbi tempel og plantasjer, før de ble plukket opp av et helikopter. Halvannet døgn senere ble han gjenforent med faren på et sykehus i byen Phuket.
På nyåret ble Elfrid og Frøya funnet. I tråd med Balders ønske ble de begravet i én kiste.
– Jeg ville at også de to skulle få være sammen. Slik som pappa og jeg.
Åpenhet
Vel hjemme i Norge oppfordret faren ham til hver dag å dele sin historie til tre mennesker.
– Pappa sørget for at jeg jobbet målrettet med sorgarbeidet. Det har hjulpet meg mye.
Begge foreldrene var lærere, og den gangen var faren fotballtrener i eliteserien.
– Han var fast bestemt på å gi meg et mest mulig normalt liv – og lyktes, sier Balder.
Den sympatiske unge mannen er mer opptatt av å vise takknemlighet enn å utbrodere det som skjedde i Thailand, som gjorde at han vokste opp uten moren og søsteren.
– Jeg kjenner ikke til et annet liv, sier han enkelt.
Bestemoren lener hodet talende inntil skulderen hans. Hennes tap har som hans vært enormt. Vi har tidligere intervjuet Frøydis om sorgen over å ha mistet Elfrid og Frøya.
Hun har kjent på mye sorg. Syv år tidligere døde den ene av hennes tre sønner av kreft, og noen måneder etter tsunamien, døde eksmannen, hennes kjære venn.
Til tross for store tap har hun klart å bevare sitt varme smil.
– Jeg synes det hjelper å være åpen om sorg og savn, sier den hun reflektert.
– Vær ikke redd for å be om hjelp. Slik min kloke svigersønn Espen gjorde. Det hjalp oss.
Hun henter frem et album med bilder fra Thailand i 2004.
– Disse bildene betyr veldig mye for meg, sier Frøydis – myk i stemmen.
– Se, er de ikke vakre? Hun peker mot et bilde av to blonde jenter, en eldre og en liten, Elfrid og Frøya.
– Datteren min var svært omsorgsfull – mot alle. Balder minner mye om henne.
– Jeg liker å høre at jeg ligner på mamma, sier han og smiler.
– Frøya, sier bestemoren og klukkler plutselig, hun var en prinsesse med stort temperament, viljesterk og morsom. En gang hun skulle hjem fra meg, en iskald vinterkveld, insisterte hun på å gå kledd i et strutteskjørt. Jeg tvang henne inn i kjeledressen. Etterpå har jeg ofte tenkt: «Hvorfor satte jeg ikke på skjørtet utenpå?»
Frøydis drar pusten langt inn, beveget.
– En gang begge barna var hos meg, sa Balder: «Hodet mitt funker slik at jeg må ha mammaen min». Den viktigste for Frøya derimot var Balder, forteller bestemoren.
– Hun elsket broren sin. Han gjorde alt for at hun skulle ha det bra.
Mange år senere ble Balder stolt storebror på nytt, til Mali som nå er 12 år.
– Jeg er selvsagt også hennes bestemor, understreker Frøydis kjærlig.
Siden far og sønn kom hjem fra Thailand har bestemoren vært et ekstra viktig menneske i Balders liv. Slik faren hans ba henne om. De var enige om at Frøydis var det nærmeste den hardt rammede gutten kunne komme moren han mistet.
Les også (+): Da NRK-slektsforskeren gransket sin egen slekt, avdekket han en mørk familiehistorie
Husker det positive
Det Balder husker best fra tiden etter tsunamien er et hus fylt av kjærlighet, og mennesker han var glad i som stilte hundre prosent opp for ham og faren.
– Når jeg ropte «bestemor!», da kom både mormor og farmor løpende, ler han.
– Uten de mange gode menneskene rundt meg, både familie og venner, hadde jeg nok fått dypere arr enn de på huden.
Selv om det var gråt, sorg og savn, har gleden gjort mest inntrykk.
– Jeg har drømt om mamma og Frøya, men det blir feil å kalle det mareritt synes han og grubler litt på det – for med drømmene dukket også frykten fra den dagen opp. Balder velger å trekke frem det positive.
– I noen av drømmene fant jeg dem. Både mamma og Frøya forsikret at de hadde det bra.
Han har stor respekt for faren og hvordan han sørget for at sønnen fikk bearbeidet traumet.
– Pappa mistet nesten hele sitt liv, men satte likevel meg foran alt annet. Jeg var heldig å ha voksenpersoner som svarte så godt de kunne. For jeg stilte mange spørsmål, som: «Hvordan er det å dø?»
Helt siden tsunamien har de pratet mye om Elfrid og Frøya.
– At de sånn sett var med oss videre, hjalp meg gjennom den tyngste sorgen, sier Frøydis.
– Vi har vært der for hverandre, vi, Balder.
Hun lener på nytt hodet mot skulderen hans. Tonen mellom dem er fylt av varme og kjærlighet. Balder understreker at han i dag har det veldig bra. Samboer er han også, med Aila (29).
– Hun er et nydelig menneske, sier Frøydis begeistret.
Paret møttes for fem år siden via politikken.
– Aila og jeg har like verdier og ikke minst et felles mål om å gi flest mulig et best mulig liv, sier han entusiastisk.
– Jeg har en fantastisk kjæreste, venner som alltid stiller opp for hverandre og en helt utrolig familie. Jeg er heldig med livet.
Slik tenker Balder.
Sterkt samhold
Han vil ikke bli husket som et av «bølgebarna».
– Det er bare en del av min historie, understreker han.
– Det som skjedde bidro nok til at jeg svært tidlig ble søkende. Jeg grublet på: «Hva er meningen med livet?» Hvis – eller når, retter han, – jeg kommer inn på Stortinget, håper jeg å skape endringer som bedrer verden.
Hans glødende engasjement kommer stadig inn i praten.
Siden det er tyve år siden tsunamien, spør vi om de har noen spesielle planer for årets jul.
– Jeg skal til mine svigerforeldre på Gjøvik, forteller Balder.
Diskret sjekker han telefonen. Praten er på overtid. Han har en tettpakket timeplan, men er altfor høflig til å avbryte.
– Kanskje vi skal gå ut i hagen og ta et bilde nå? spør han.
På vei ut forteller Frøydis at storfamilien vanligvis samles på «Maristuen» i julen, et landsted mellom Krøderen og Norefjell som de to sønnene hennes og Balder har arvet.
Første gang den tradisjonen ble brutt var i 2004. Etterpå ble en minnestund innført.
– Espen tok initiativ til en liten minnestund 2. juledag, forteller hun.
– Spesielt de første årene var det godt å være samlet i minnet om dem vi mistet i tsunamien. De vil jo aldri bli glemt, Elfrid og Frøya.
Balder legger armen om bestemoren, en armkrok som henter frem smilet hennes.
– Tragedien lærte oss at livet ikke må sløses bort, slår hun fast for begge.
