Store maskiner: Zubr-Class LCAC
Verdens største luftputebåt
Det russiske sjøforsvarets Zubr-Class LCAC er verdens største amfibiske luftputefartøy. Båten er tungt bevæpnet og kan frakte både militært utstyr og tropper.
Verdens største militære luftputefartøy – Zubr-Class LCAC (de fire bokstavene står for Landing Craft, Air Cushioned) – blir produsert i Russland.
Det anvendelige fartøyet er utstyrt både med raketter, artilleri og en rekke andre diverse håndvåpen. Lastekapasiteten er på hele 555 tonn.
Verdens største luftputebåt er nemlig konstruert for å kunne frakte via sjøveien både forsterkninger i form av tropper og/eller militært utstyr til for eksempel ubeskyttede kystområder.
Les også: Her er landjordas største mobile konstruksjoner
Fartøyet kan på en og samme tur frakte opptil 10 pansrede kjøretøy på til sammen rundt 130 tonn, åtte infanterikjøretøy på til sammen rundt 115 tonn eller tre tanks på til sammen 150 tonn pluss 140 soldater.
Når en luftputebåt ankommer en eventuell fiendtlig kyst har den nok kraftige skyts om bord til å skyte i senk store militære fartøyer uten å senke farten for så å fortsette ferden et godt stykke inn på land for å sette av tropper og utstyr.
Uten mye militært utstyr om bord kan et enkelt luftputefartøy frakte hele 366 soldater. Framdriften besørges av tre gigantiske propellenheter. Hver enhet består av fire propellblader som hver er 5,5 meter lange. Kreftene produseres av gassturbiner.
Gammel idé
Selv om den aller første militære luftputebåten ble produsert i USA og sjøsatt i 1986 så er konseptet gammelt. Den aller første ideen som ble nedfelt på et stykke papir daterer seg helt tilbake til 1716.
Da fantaserte nemlig svensken Emanuel Swedenborg om en slags robåt med øsekarlignende årer og en luftpute. Men den ble aldri bygd. Så gikk det ennå drøyt 150 år. På midten av 1870-tallet bygde oppfinneren og ingeniøren John Isaac Thornycroft en serie modeller basert på å få luft mellom skrog og vann for å redusere friksjon. Men selv om han fikk godkjent flere av patentene kom ingen båt i bruk.
Les også: På 118 hjul i svingen
Nestemann ut var den finske ingeniøren Toivo Kaario da han som førstemann i 1931 faktisk bygde en modell som fungerte. Men det var ingen penger i prosjektet så det ble lagt vekk.
Prøving og feiling
Bare få år senere, midt på 1930-tallet, ble det fart i sakene da den sovjetiske ingeniøren Vladimir Levkov laget rundt 20 eksperimentelle landgangsfartøyer og raske torpedobåter som ble holdt i luften av to vifter som trakk luft under skroget og brukte en luftpropell til framdrift.
ZUBR-klasse
Brutto vekt: 555 tonn (med full last)
Lengde: 57,5 meter
Bredde: 25, 6 meter
Høyde: 21,9 meter (maks)
Dyptgang: 1,6 meter
Hk: 5 x 10 000
Fart: 63 knop, cirka 115 km/t
Våpen: Raketter, artilleri og diverse håndvåpen
Mannskap: 31 (deriblant 4 offiserer)
I en test kom en av båtene hans opp i den for datidens svimlende hastighet av 130 km/t, cirka 70 knop. Utviklingen skjøt videre fart da den britiske oppfinneren Christopher Cockerell på 1950-tallet laget små modeller bygd med støvsugermotorer og blikkbokser.
Patentet med det såkalte hovercraft-prinsippet var lenge hemmeligstemplet som potensielt strategisk, men i 1958 fikk forskningssenteret, det britiske National Research & Development Corporation lov til å videreføre prosjektet.
Et fartøy bygd etter Cockerells design ble sendt over Den engelske kanal fra Frankrike til Storbritannia.
Siden har det britiske forsvaret brukt hovercraft og har idag også et eget treningsfelt for dette. Det hører med til historien at Christopher Cockerell fikk 1000 pund for patentet og i 1969 adlet for bidraget til det britiske sjøforsvaret.
Noe som bringer oss til dagens superfartøy. De som er om bord i de sju luftputefartøyene som kalles både Zubr-Class LCAC og fartøyer av Pomornik-klassen er i tillegg til alt det forannevnte beskyttet mot masseødeleggelsesvåpen med lufttette rom som i tillegg er utstyrt med gassmasker til alle og beskyttelses-dresser. I tillegg er skroget forsterket med en nær ugjennomtrengelig metall-legering.
Kilde: Wikipedia
