Opp til trollene
Å vandre på en sti kalt Troll Highway på baksiden av Trolltindene er en opplevelse litt utenom det vanlige for en vanlig fotturist.
Trollveggen i Romsdalen er Nord-Europas høyeste loddrette fjellvegg, og fra Europavei 136 fremstår den svarte veggen som nesten uhyggelig der den ligger med sine trollspir. Det er uvirkelig å tenke på at mennesker klatrer opp den mektige veggen.
Det skjedde for første gang for 55 år siden. Ole Daniel Enersen, Odd Eliassen, Jon Teigland og norskamerikaneren Leif-Norman Patterson ble de første, og de fire sto på toppen 23. juli 1965. Da hadde de klatret i ti dager.
Da er det enklere å ta fotturen opp til Stabbeskaret og spirene fra baksiden, og har du lyst på en ekstra utfordring i høstferien, dersom været tillater det, så er turen opp til Store Trolltind ett alternativ.
Fotturen starter ved besøkssenteret og kafeen i Stigrøra på toppen av Trollstigen. Dit kommer du via fylkesvei 63 gjennom Isterdalen eller fra Valldal. Veien var i mange hundre år en viktig ferdselsåre mellom Valldal og Åndalsnes, men var i begynnelsen bare en sti. Du kan gå store deler av den gamle Kløvstien opp til Stigrøra.
Krevende tur
Fra besøkssenteret følger du gangveien mot utkikkspunktet som er anlagt som en del av Nasjonale turistveger-prosjektet.
Du skal ikke helt ut til utkikksplassene, men følge skiltingen mot Stabbeskaret. Den starter med en bratt trapp som fører opp til en anleggsvei som tar deg inn til elven som kommer ned fra Stigbotn. Derfra begynner stigningen for alvor på en sti til høyre for elven.
I Stigbotn er det relativt flatt og lett å gå. Stien er godt merket, først til høyre før den krysser over mot en slak stigning mot en grov ur med bratt stigning. Utsikten mot Stigbotnvatnet til høyre for ruten blir bare bedre desto lengre opp i ura man kommer.
Turen er krevende, men så følger et noe lettere parti. Det er fortsatt ur, men innimellom kan store felter med snø gjøre ferden lettere. Vær oppmerksom på at snøfeltene noen steder ligger tett på små brevann.
Etterhvert ser du hele baksiden av Trolltindene. Stien fører så nedover. Like før du kommer til stedet som populært kalles Frokostplassen, ligger det et lite vann. Det er siste mulighet til å fylle opp vannflaskene.
Første gang i 1882
Store Trolltind ble første gang besteget i 1882 av Carl Hall, Matias Soggemoen og Jon Venge. Hva de må ha tenkt da de så Trolltindene fra baksiden for første gang, er ikke godt å vite.
De tre førstebestigerne kom riktig opp fra Isterdalen via Storgrovbotn, ikke fra Stigrøre. Men fra Frokostplassen kan turen videre mot Store Trolltind se umulig ut. Men det er den altså ikke.
Etter Frokostplassen skal du ikke lenger følge merkingen mot Stabbeskaret.
I stedet skal du begi deg ut i den grove ura på baksiden av Trolltindene. Det kan innimellom være vrient å se merkingen.
Ruten følger i hovedsak toppen av ura like under selve fjellmassivet med retning mot foten av Trollspiret.
Turen gjennom ura er tung med mye stor stein, men når man endelig har jobbet seg opp gjennom, venter et av de heftigste og luftigste partiene: En opparbeidet sti som er som hugget inn i siden. Den kalles Troll Highway, og er stedvis ganske luftig.
Troll Highway leder frem til Bruraskaret mellom Brudgommen og Brura. På 1940-tallet raste store deler av Brura ut, så det er bare restene som står igjen.
Mistet livet
Ved Bruraskaret står et advarselskilt som proklamerer at det er strengt forbudt å hoppe fra skaret.
Trollveggen ble berømt og beryktet for basehopping etter at finnen Jorma Öster kastet seg ut fra Bruraskaret i 1980. Men etter flere dødsfall og farefulle redningsaksjoner, ble basehopping i Trollveggen forbudt ved norsk lov i 1986.
Nede ved Trollveggen Besøkssenter i Romsdalen er det reist et minnesmerke over menneskene som har mistet livet i Trollveggen, enten ved klatring eller fallskjermhopp.
Totalt 21 navn er gravert inn i minneplaten, blant dem fire nordmenn.
Thor-Johan Kleppen mistet livet da han sammen med to svenske kolleger forsøkte seg på første vinterbestigning av Fivaruta i januar 1966. De tre ble etter alt å dømme tatt av snøskred. 20 år gamle Jan Sundby mistet livet i 1974 etter steinsprang ved Østre Trolltind, mens Rune Thrap Meyer omkom i 1985 da han ble tatt av snøskred under Breitind. I 2008 omkom 34 år gamle Tommy Hjertø i en basehoppulykke fra Stabbeskaret.
Klatrelegende
Etter Bruraskaret er stien litt mer utydelig. Er du uheldig kan store snøpartier gjøre ferden vanskelig. I den bratte fjellsiden kan slike felter med snø være farlige å begi seg utpå. Vi møtte et slikt parti på vår ferd, men kunne heldigvis passere via en smal passasje mellom den hardpakkede snøen og selve berget.
Stien fører frem til en renne som leder opp på selve ryggen før Store Trolltind. Stien er merket med rød maling. Her må du regne med klatring i luftige omgivelser med mye løs stein.
Det er ikke spesielt vanskelig bortsett fra ett sted med en steinhelle som er litt vrien å passere. Men det krever ingen store klatreferdigheter.
På toppen av Store Trolltind er det god plass med fantastisk utsikt mot Åndalsnes og Adelsbreen, til de andre trolltindene; Trollspiret, Trollryggen, Trollgubben, Trollkjerringa og Brudgommen, til Romsdalshornet eller nærmere 1700 meter rett ned i Romsdalen.
Det finnes en liten sikringsbu på toppen opprinnelig reist av skredderen Arne Randers Heen fra Åndalsnes, en av de store fjellpionerene og blant Norges ledende fjellklatrere fra 1920-tallet og utover.
Heen ble ofte omtalt som «kongen av Romsdalshorn». Han besteg den 1555 meter høye toppen hele 233 ganger. Og sommeren 1931 sto han for en av de virkelig store bragdene i Trolltindene, da han sammen med fetteren Eirik Heen klatret opp til Store Trolltind rett opp fra Romsdalen i det som skulle bli kjent som Fivaruta.
Turen ned fra Store Trolltind følger samme rute som opp.
DØDSHOPP FRA STABBEN
Amerikaneren Carl Boenish (til høyre) regnes som basehoppets far.
I 1984 reiste han sammen med kona Jean til Romsdalen sammen med et amerikansk TV-team. Hensikten var å filme et verdensrekordforsøk i Trollveggen for programserien «That’s Incredible»:
Carl skulle utføre et hopp fra Trollspiret der veggen er 1100 meter høy. Hoppet gikk smertefritt, og ble notert i Guinness rekordbok som historiens høyeste basehopp. Han foretok også et vellykket tandemhopp med kona, før han to dager senere skulle gjøre et siste hopp fra Trollveggen før returen hjem. Hoppet skulle bli Carl Boenishs siste.
Denne gangen valgte han Stabben som utgangspunkt, men traff et utspring i fjellveggen mens han fremdeles var i fritt fall. Den norske fjellklatreren som hadde fulgt ham opp og skulle fotografere hoppet fra toppen, sto maktesløs og så på tragedien.
Det sies at den norske klatreren (som døde i en skredulykke i Romsdalen tidlig på 1990-tallet) kastet kameraet ut fra toppen før han klatret ned for å rekvirere hjelp; bildene av Carl Boenishs siste basehopp skulle aldri bli fremkalt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 51 2020