Ville og vakre Kjeåsen

Det er egentlig utrolig hvor nordmenn har funnet på å slå seg ned. Som gården Kjeåsen i Eidfjord, en av Norges mest utilgjengelige gårder. I likhet med gårder som Skageflå og Knivsflå i Geirangerfjorden ligger Kjeåsen på en fjellhylle. 550 meter oppe i fjellsiden over Simadalsfjorden i Eidfjord ligger den. Etableringen av gården må har vært et ufattelig slit. Stien opp er et kapittel for seg.

Kjeåsen var opprinnelig et geitebeite til gården Sæ i Simadalen. Ingen vet sikkert når de første bosatte seg på Kjeåsen, men ifølge skriftlige kilder bosatte det seg en husmann på Kjeåsen på midten av 1600-tallet. Eneste vei opp: en stupbratt fjellside. Fra fjordkanten ser det umulig ut. Men i mange år, lenge før bilveien kom i 1974 i forbindelsen med utbyggingen av Sima vannkraftverk, var en svimlende bratt sti i ulendt terreng eneste vei opp. 

På det meste skal det ha bodd 13 barn på Kjeåsen. Den ville stien var deres skolevei – hver dag i sommerhalvåret. Om vinteren var den for farlig. Da måtte de bo hos slektninger nede i dalen.

Så hvorfor slå seg ned på en fjellhylle med så krevende adkomst? Jordsmonnet på Kjeåsen skal ha vært godt, og plassen ligger solrikt til. Dessuten ligger den nærme «matfatet» oppe på selve Hardangervidda.

«Der ingen skulle tru»

Kjeåsen ble for alvor kjent med NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» i 2002. Da ble vi også kjent med Bjørg Wiik som ble bofast på Kjeåsen i 1967. I programmet tar hun stien opp sammen med programleder Oddgeir Bruaset. 

– Et sted må de over et bratt svaberg. De slo jernbolter i berget og la tømmerstokker på oversiden. Tro de feil, visste de at det var det siste de gjorde, sier Bruaset til Vi Menn.

På sine eldre dager er Bjørg (89) blitt trekkfugl, og tilbringer vinteren i Oslo og sommeren på Kjeåsen. Allerede som liten jente ble hun båret opp de bratte stiene til gården på berghylla.

– Jeg har så mange gode minner at jeg har ikke tall på dem. Jeg har bare godt å si om Kjeåsen, sier Bjørg til Vi Menn.

Den luftige stien fra fjorden og opp til Kjeåsen er blitt en populær fottur. Den er godt merket av den lokale DNT-foreningen, men omtales som «ekstra krevende». Det begynner pent nede ved fjorden ved Sima vannkraftverk, men det flate partiet varer ikke lenge før stien skjærer bratt opp gjennom skogen mot Kjeåsen. Det er tunge klyv helt til man er oppe.

Iblant måtte Bjørg ferdes i de bratte fjellsidene vinterstid også.

– Ja, det var ingen annen vei opp. Men vi gikk der ikke så mye om vinteren, så vi måtte proviantere om høsten.

– Hvor lang tid tok det å gå opp til Kjeåsen om vinteren?

– Det kom an på hvor mye snø det var. Fetteren min har brukt åtte timer en gang. Da måtte han spa for hvert steg han tok, forteller Bjørg.

Nektet å flytte

Det var to bruk på gården, og husene lå vegg i vegg. På det ene bruket bodde tre aldrende søsken, ugifte. Og de flyttet ned én etter én. Til slutt satt det igjen en enslig dame på det andre bruket, Margrete Åsen. Hun hadde bodd der hele livet og nektet å flytte. Men det var tøffe tak. Skulle hun hente vann vinterstid måtte hun spenne på seg trugene og traske 300 meter gjennom snøen.

For at det skulle være mulig å bli boende på gården, kom Margretes niese, Bjørg Wiik, til unnsetning. I 1967 sa Bjørg opp jobben sin i et gartneri i Oslo, og tok farvel med slekt og venner. Bjørgs ugifte søster Guri fulgte hakk i hæl fra Oslo. Moren deres kom etter i 1971, og ble på gården til sin død i 1978.

Søstrene Bjørg og Guri hadde hjulpet til hver sommer med slåttonna før de flyttet permanent til Kjeåsen. De hadde dermed førstehånds kjennskap til innsatsen som var lagt ned av tidligere generasjoner.

30 års husbygging

For menneskene som bodde på Kjeåsen på siste halvdel av 1800-­
tallet ble det prekært med et nytt våningshus. De hadde tilgang på skog, men tømmeret var for smått til husbygging. Faktisk hadde de ikke råd til å anskaffe ferdigsagde planker, så de kjøpte trær på rot, saget disse for hånd nede i dalen, og bar alt sammen opp den livsfarlige stien, bord for bord.

Da Tore Torsteinson giftet seg i 1874 lovte han bruden sin et nytt hus. Det tok 30 år før huset sto ferdig.

– Men bruri vart kone, kona fekk born og borna vart vaksne, og endå hadde det ikkje vorte hus. Det kom til å ta tredve år før denne lovnaden vart stetta, skriver Halldor Opedal.

Det ble flere tunge løft på den krevende stien opp. Det tyngste skal ha vært en slipestein på 90 kilo. På 1930-tallet ble det bygget en motorisert taubane som gjorde det adskillig enklere å frakte varer og materialer opp til gårdene. 

Bundet til stedet

Bjørg og Guri stelte tanta si til hun døde. Ifølge Bruaset fikk Margrete kun kjøre den fine, nye veien én gang, og det var i en kiste. Bjørg og Guri ble værende på Kjeåsen med noen sauer,
geiter og én ku.

– Du kan ikke leve av 20 sauer, så vi har litt turisme ved siden av. Men du må slite hardt. Vi har ikke mye i timelønn, men vi trives med utearbeidet, sa Bjørg til Norge Rundt i 1990.

En del turister og venner hjalp til med driften. Så døde Guri i 1999.

Da var det bare Bjørg igjen. Men hun valgte å bli. Gården hadde vært i slekta i 500 år.

– Hvorfor skal jeg være her? Jeg stiller mange ganger det spørsmålet. Men så er en så bundet at en klarer ikke å rive seg løs. Og spesielt har jeg de sauene som jeg er veldig glad i. Så bare av den grunn synes jeg det er vanskelig å reise herfra, sa Bjørg da NRK-programmet «Norge Rundt» var på besøk i 2000.

To år senere fikk seerne møte Bjørg i første sesong av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

– Kan du si noe om hva Kje­åsen har gitt deg? undret programleder Bruaset.

– Det er jo naturen som jeg har innpå meg, som jeg er veldig glad i. Og den roen som jeg får her med frisk luft og arbeidsglede. Ingen dag er lik.

– Jeg kunne kanskje stiftet familie hvis jeg hadde bodd et annet sted. Men det må være som det har blitt. Jeg har fått mange gode venner her oppe, svarte Bjørg.

Måtte flytte til slutt

Ifølge Bruaset var Bjørg i 2010 så skrøpelig at hun ringte en dyretransport som hentet sauene. Det var en tung dag.

– Den dagen gråt hun. Så oppsøkte hun en søster som hadde tatt over barndomshjemmet på Tveita i Oslo, for å være der i vinterhalvåret. Slik har hun fortsatt å pendle.

Da dronning Sonja besøkte Bjørg og søsteren Guri på Kjeåsen i 1990, gikk den daværende kronprinsessen og følget hennes den gamle veien opp til Kjeåsen, noe som imponerte vertskapet.

– Dei hadde med lunsjpakke fra Ullensvang hotell, og vi serverte kaffi og kaker, sa Bjørg til Hardanger Folkeblad.

Men på dette tidspunktet hadde Kjeåsen lenge vært en kjent destinasjon for spreke turister.

– Det kom turister ditt lenge før bilveien, både engelske og hollandske turister fra hotellene i Eidfjord, sier Bjørg.

Lengter når våren kommer

Hun forteller at det innimellom ble ganske folksomt på Kjeåsen etter «Der ingen skulle tru», men hun har bare positive ting å si om turismen.

– Det er hyggelige mennesker som kommer, og de er interessert i å se stedet som har blitt så berømt, forteller Bjørg som var på Kjeåsen sommeren 2020.

Nå er det ikke lenger gårdsdrift på Kjeåsen, men kulturlandskapet holdes likevel i hevd. Det kommer sauer på beite i sommerhalvåret.

– Alle fremmede som har funnet veien til Kjeåsen, hva er det de har spurt deg om?

– Ja, hvorfor folk kunne bosette seg på en sånn plass? Svaret er at de fant vel ut at de kunne overleve. Det var jakt i fjellet og fiske i fjorden. De dyrket opp og fikk seg buskap.

Bjørg forteller at hun trives med bylivet i hovedstaden, men tenker stadig på Kjeåsen som i mange år var hennes hjem. 

– Når våren kommer da lengter jeg tilbake til fjellet, sier Bjørg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 29 2021

Tur til Kjeåsen

Fotturen opp: Gratis parkering på Sima vannkraftverk. Følg anleggsveien forbi noen båthus og vanntunnelen til kraftstasjonen. Deretter bærer det oppover i tunge klyv i bratt terreng. Den godt merkede stien går i skogbeltet mellom Aselvi og blanke fjellpartier. Det ligger flere svært luftige utsiktspunkter i nærheten av stien. Det er få partier med hvile, så legg inn noen pauser for å nyte omgivelsene og utsikten. Flere partier er utrustet med stiger, trapper av stor stein og tau. Den Norske Turistforening beregner at turen opp tar halvannen time. 

Du kan også kjøre opp. I boken «Kjeåsfolket i Hardanger – soga om eit utkantfolk» skriver Halldor Opedal at den første bilen rullet inn på gården 12. november 1974. Som turstien til Kjeåsen starter bilveien ved kraftanlegget innerst i Simadalsfjorden, cirka åtte kilometer fra Eidfjord. Bilveien opp er fem kilometer lang og består av cirka 2,5 kilometer med serpentinsvinger, resten gjennom en smal og enveiskjørt tunnel, opprinnelig en anleggstunnel anlagt i forbindelse med kraftverket (under Kjeåsen ligger en diger hall til kraftstasjonen som er 200 meter lang, 40 meter høy og 20 meter bred). Det er ikke mulig å gå eller sykle i tunnelen. Siden tunnelen er så smal, er det innført timekjøring. Trafikken opp går hver hele time, ned hver halve time.