Ukrainsk krigshelt
309 fiender falt for hennes kuler. Nå er hun krigshelten Putin ikke kan skryte av
Nazistene forsøkte alt. Bestikkelser, trusler og sine beste skarpskyttere. Ingenting nyttet. Ukrainske Lyudmila Pavlitsjenko fortsatte å drepe fiender med skarpskytterriflen. Merittene sørget for frykt og berømmelse verden over − og et vennskap av det svært spesielle slaget.
Høyttalerstemmen ljomet ut over ingenmannsland. Språket var russisk, men aksenten tysk:
− Lyudmila Pavlitsjenko, kom over til vår side! Vi vil gi deg masse sjokolade og utnevne deg til tysk offiser!
Dagene gikk og ingen ting skjedde. Da hørtes den metalliske stemmen på ny utover det ukrainske landskapet. Denne gang truet nazistene med å ta Lyudmila til fange og rive henne i 309 biter. Én bit for hver soldat hun hadde drept. Den ukrainske skarpskytteren Lyudmila Pavlitsjenko bare smilte. Hun tok truslene som et kompliment:
«De vet til og med hvor mange nazister jeg har drept!»
Skarpskytter på trass
Dagens russiske president Vladimir Putin og hans propagandaapparat er travelt opptatt med å skrive om historien. Når historien 2. verdenskrig i dag fortelles, er det Russland og russerne som vant over nazistene, ikke Sovjetunionen.
Men en av krigens mest legendariske sovjet-soldater var alt annet enn russisk: Hun var ukrainsk, og oppvokst i Kiev.
Det hele begynte som ren trass, fortalte Lyudmila mange år senere:
− Nabogutten skrøt av hvor god han var til å skyte. Så jeg ville vise ham at en jente kunne være like god. Så jeg trente en hel masse.
I 1937 begynte Lyudmila på historiestudiene ved Universitet i Kiev. Planen var å bli lærer. Hun fortsatte skytetreningen, og meldte seg på skarpskytterkurs ved universitetet. I 1941 ble alt forandret. Den sommeren invaderte Nazi-Tyskland Sovjetunionen. Lyudmila la studieplanene på hylla. I stedet meldte hun seg til tjeneste ved fronten i Odessa.
Rekrutteringsoffiserene trodde først Lyudmila spøkte. En ung studine med sminke, oppsatt hår og velstelte negler?
Lyudmila viste straks at hun mente alvor. Da offiserene pekte ut to nazistiske soldater på den andre siden av ingenmannsland, felte Lyudmila begge to. Hun fortalte senere at hun ikke regnet de to blant dem hun hadde skutt:
− Jeg betraktet dem nærmest som en svenneprøve.
Allerede dagen etter var Lyudmila i kamp. En ung soldat var i ferd med å sette opp geværet sitt i skyttergraven ved siden av henne. Han rakk aldri komme i stilling før han ble felt av en tysk kule:
− Han var en hyggelig, glad gutt, og han ble drept rett ved siden av meg. Etter det, kunne ingen stoppe meg!
Les også: I en kjemitime på skolen fikk Tove vite sannheten om farens innsats under krigen
Én bevegelse for mye
De neste tre månedene drepte Lyudmila 185 fiender. Til sist sendte nazistene en av Tysklands beste skarpskytter for å felle henne. Det jaktet på hverandre i tre døgn.
− Det var de mest nervepirrende dagene i mitt liv» sa Lyudmila senere. Til sist var det Lyudmila som trakk det lengste strået:
− Han gjorde én bevegelse for mye.
Han var bare én av 36 tyske skarpskytter som falt for Lyudmila. Til sammen drepte hun 309 fiender. Det var bare treff som ble bevitnet av andre som tellet, så tallet kan være mye høyere Finnen Simo Häyhä regnes som historiens mest effektive skarpskytter, med over 500 drepte fiender. Men bare 259 av disse var bekreftet. Lyudmila er derfor ikke bare historiens dødeligste kvinne. Hun er kanskje den mest effektive skarpskytteren gjennom tidene.
For verdifull til å dø
Lyudmila ble ofte plassert i ingenmannsland, flere hundre meter foran sin egen front. Der satt og lå hun i skjul i timer og dager, mens hun ventet på å få fienden i siktet. Selv den minste bevegelsen kunne avsløre henne og gjøre henne til bytte for nazistenes skarpskyttere. Av de 2000 kvinnelige skarpskytterne som kjempet på russisk side under 2. verdenskrig, ble tre fjerdedeler drept.
Sommeren 1942 ble Lyudmila truffet i ansiktet av granatsplinter. Det var fjerde gang hun ble såret. Sovjetledelsen ville ikke lenger risikere henne ved fronten. Hun var tiltenkt andre og viktigere oppdrag.
Sommeren 1942 kjempet Sovjetunionen nærmest alene mot nazismen i Europa. Det meste av kontinentet var beseiret og okkupert og USA sto fortsatt utenfor. Bare Storbritannia kjempet fortsatt videre i luften, på havet og i koloniene. Sensommeren 1942 reise derfor Lyudmila til USA for å oppildne landet til kamp mot nazismen.
På sjarmoffensiv til USA
Lyudmila sjarmerte USA i senk. Christian Science Monitor hadde overskriften. «Vi må ikke gråte, men kjempe, sier kvinnelig sovjetisk skarpskytter.» Atlanta Constitution skrev med skrekkblandet fryd: «Bare døde tyskere er ufarlige, erklærer kvinnelig sovjetisk skarpskytter.»
Andre var mest opptatt av at Lyudmila var kvinne. En avis skrev at russiske uniformer var ufikse og fikk henne til å se fyldig ut. En annen journalist spurte om russiske kvinner kunne bruke sminke ved fronten. Lyudmila svarte at det var ikke forbudt, «men hvem har tid til å bry seg om man er blank på nesa, når man er midt i et slag?»
Til sist ble Lyudmila lei alt maset om klær og utseende. Til Time Magazine sa hun:
− Jeg bærer uniformen min med stolthet. Den har Lenin-ordenen på brystet. Den har blitt tilsølt av blod på slagmarken. Amerikanske kvinner er tydeligvis mest opptatt av om de har silkeundertøy under uniformen. Hva uniformen står for, har de ennå ikke erfart.»
På turne med førstedamen
En dag fikk Lyudmila en overraskende invitasjon: Som den første sovjetiske borgeren siden revolusjonen i 1917, ble Lyudmila invitert til Det hvite hus. Der ble hun mottatt av president Franklin D. Roosevelt og førstedamen Eleanor Roosevelt.
Førstedamen og skarpskytteren fant straks tonen. Sammen med fru Roosevelt besøkte Lyudmila 43 amerikanske byer og holdt hundrevis av taler. I Chicago talte Lyudmila foran en forsamling av flere tusen menn:
«Mine herrer. Jeg er en 25 år gammel kvinne og har allerede drept 309 fascistiske okkupanter. Føler dere ikke, mine herrer, at dere har gjemt dere bak ryggen min for lenge?»
Først ble det helt stille. Så brøt forsamlingen ut i jubel og tordnende applaus.
Lyudmila fortsatte:
«Her ser dere på meg som en kuriositet. I Sovjetunionen ser de på meg som en borger, en kriger og en soldat for mitt fedreland. Uansett hva vi oppnår, blir vi respektert, ikke bare som kvinner, men som individer, som mennesker. Derfor kjemper kvinner med største selvfølge side om siden med menn.»
Pynt og pop
Heller ikke nå ble det glemt at hun var kvinne. I New York fikk Lyudmila en pels i gave av Pels- og lærarbeiderforeningen. En avis skrev at « … den fotside vaskebjørnpelsen av vakkert bearbeide skinn, ville vakt oppsikt på en operagalla.» Men journalisten var bekymret for skjebnen til pelsen: «Dessverre vil den havne i krigen på Russlands blodige stepper, når Lyudmila vender tilbake til hjemlandet.»
Den radikale folkesangeren Woody Guthrie ble så begeistret for Lyudmila at han skrev sangen Miss Pavlitsjenko til hennes ære. Heller ikke raddisen Guthrie var helt blind for Lyudmilas kvinnelige sjarm:
«I sommerens hete og vinterens snø/I alle slags vær jakter du på fienden/Du smiler like strålende som morgensolen/Men mer enn 300 nazister har falt for ditt gevær.»
Vinteren reiste Lyudmila 1942 tilbake til Sovjetunionen. Der arbeidet hun resten av krigen med å trene opp nye skarpskyttere.
Sommeren 1944 opprettet de Vestallierte omsider den andre fronten sovjeterne bad om, og invaderte de allierte Normandie. Da var Sovjetunionen allerede i ferd med å frigjøre de naziokkuperte områdene i Øst-Europa. Verdenskrigen nærmet seg slutten, men Den kalde krigen var allerede i gang.
Les også: (+) Planen var elendig, utstyret likeså − slik endte kidnappingen av Rinnan i fiasko
Gamle venner og nye fiender
Etter verdenskrigen kunne Lyudmila omsider fortsette der hun slapp i 1941. Hun fullførte historiestudiene og begynte som lærer. Hun var likevel ikke en helt vanlig lærer. Hun ble tildelt Lenin-ordenen to ganger og utnevnt til Helt av Fedrelandet. Hun ble også avbildet på to frimerker.
Den kalde krigen gjorde de gamle allierte USA og Sovjetunionen til fiender. Men en dag i 1957 fikk Lyudmila uventet besøk. Det var hennes gamle venninne Eleanor Roosevelt. Hun var på rundreise i Sovjetunionen som utsending for New York Post.
Til å begynne med var stemningen i Lyudmilas toromsleilighet i Kiev anstrengt. De to snakket høflig sammen, mens russiske oppassere overvåket alt. Til sist fant Lyudmila et påskudd til å trekke den tidligere førstedamen inn på soverommet og smalt igjen døren bak dem.
Lyudmila slo armene om fru Roosevelt og fortalte hvor glad hun var for å se henne. Bak den låste døren delte de gamle venninnene minner fra Lyudmilas besøk i USA 15 år tidligere. Den gangen alt var annerledes og USA og Sovjetunionen var allierte som kjempet mot samme fiende.
Lyudmila Pavlitsjenko døde i 1974. Ifølge sønnen som satt ved sengen hennes, «mens hun bannet som en sjømann.»
I 2012 begynte arbeidet på en film om Lyudmila Pavlitsjenko.
Det var en russisk-ukrainsk samproduksjon.
På norsk heter filmen «Slaget om Sevastopol.» Originaltittelen er mer passende: «Den ubeseirede.» Innspillingen foregikk der Lyudmila hadde kjempet 60 år tidligere: Odessa, Sevastopol og Kiev. De siste scenene ble ferdig våren 2014. Samtidig rykket russiske styrker inn i Øst-Ukraina. Den ubeseirede hadde premiere i Moskva og Kiev våren 2015. Da dubbet til to språk: Russisk og ukrainsk.
