Krigens etterdønninger
Det norske esset herjet med tyskerne i luften. Hans virkelige strid startet da krigen var over
Den norske jagerflygerhelten lurte døden gang på gang, overlevde 242 tokt og skjøt ned 10 fly. Men det som fulgte da freden kom, skulle bli langt vanskeligere.
«Bombene mine er forsynt med en pigg i nesen som gjør at de vil bli stående i bakken også ved et flatt angrep. De er utstyrt med 11 sekunders ettertenning, slik at et lavtflyvende angrepsfly kan komme seg vekk før eksplosjonen inntreffer. Menneskene der ned vender ansiktene bort da jeg slipper tre bomber midt blant dem. Jeg føler det håpet de må ha hatt da bombene ikke springer ved anslaget. De fleste har derfor reist seg, da eksplosjonen likevel kommer … Da jeg lander er jeg lettet og opprømt.»
2. verdenskrig gjorde Helner Grundt Spang til jageress og helt. Men han gikk inn i freden som et ødelagt menneske.
Ambisiøs unggutt
Helner Grundt Spang fra Mandal ville være best i alt. Konkurranseinstinktet sørget ikke bare for pokaler på idrettsbanen. Han tok artium på rekordtid som 16-åring. For å legge seg opp penger til å jusstudier var den målrettede unggutten dratt til sjøs da krigen brøt ut.
Sommeren 1940 ble skipet han var matros på angrepet av en tysk ubåt i Sør-Atlanteren. Kapteinen, telegrafisten og ytterligere tre av mannskapet ble drept av skuddsalvene som feide over det synkende skipet. Helner var én av 27 som kom seg i livbåten og som drev rundt i fem døgn før de ble reddet.
– Jeg er den yngste, og antagelig for uerfaren til å bli virkelig redd. En ordinær mann fra et norsk småbymiljø som ble rykket ut av sin trygge tilværelse for å frelse verden, skrev han senere.
Lurte døden igjen
Helner dro til Little Norway i Canada og ble utdannet til pilot. På vei til krigsskueplassen i Europa unngikk han drukningsdøden for andre gang da troppetransportskipet ble torpedert. 50 soldater ble drept momentant i det forreste lasterommet mens de sov. Helner Grundt Spang slapp igjen unna uten én skramme.
Det er antatt at et sted mellom 10–20 prosent av soldatene som kjempet i 2. verdenskrig fikk Posttraumatisk stressyndrom PTSD eller «granatsjokk» som det ble kalt etter krigen.
På 1970-tallet var posttraumatisk stressyndrom (PTSD) og krigsskadede nerver fortsatt et nokså ukjent begrep. Man så fortsatt på folk som slet som litt gale. I dag får soldater som har vært i krigstjeneste en helt annen oppfølging.
Dermed kunne han ta fatt på jobben som jagerflyger i England. Jagervingen bestående av de norske 331- og 332-skvadronene hadde som oppgaven å forsvare London-området og foreta offensive angrep mot de tyskokkuperte områdene. Avdelingen skulle vise seg å være en av de mest effektive allierte skvadronene under hele 2. verdenskrig.
Bare én måned etter at han kom til 331 skvadronen, skjøt han ned sin første motstander. I luftkampen var han selv bare en hårsbredd fra å bli skutt ned. Følelsen han satt igjen med, var mer lettelse over å ha reddet livet enn triumf over seieren.
Den unge flygeren utmerket seg med sitt mot og offensive holdning i månedene som fulgte mens listen over skadde og sannsynlig nedskutte fly vokste.
I januar 1943 var skvadronen på tokt over Nederland da Spang som den eneste fikk øye på to enslige tyske Messerschmitt BF 109 på lang avstand. Han forsøkte å varsle lederflyet, men fikk ikke kontakt over radioen.
Helt på egen hånd og stikk i strid med alle regler, forfulgte han de tyske flyene og klarte å skyte ned begge før han vendte nesen hjemover til England. Da han landet, var bensintanken tilnærmet tom.
Tilbake på North Weald, der de norske skvadronene holdt til, ble han kalt inn til skvadronsjefen. Først vanket refs for å ha forlatt sveiten uten tillatelse. Deretter gratulasjoner og forfremmelse til løytnant.
I løpet av årene han tjenestegjorde i 331-skvadronen fra april 1942, skulle Helner Grundt Spang lure døden flere ganger. Da freden kom i 1945, hadde han gjennomført 242 tokt over fiendtlig territorium. Han var blitt et av de fremste norske jageressene med 10 nedskutte foruten to sannsynlig nedskutte fly, og var blitt dekorert både med Krigskorset, St. Olavsmedaljen og britiske Distinguished Flying Cross for sin innsats.
Men det hadde kostet.
Veteranene som hadde overlevde krigen opplevde den tyske kapitulasjonen i mai 1945 som et antiklimaks. For Spang ble omstillingen til et liv i fred et sammenhengende mareritt. Krigstraumer, angst og skyldfølelse forfulgte ham. 30 år senere tok krigshelten et dønn ærlig oppgjør med seg selv i boka «Den hemmelige kampen».
I boken beskrev han hverdagen som krigspilot uten omsvøp.
Les også: I en kjemitime på skolen fikk Tove vite sannheten om farens innsats under krigen
Indre kamp
Under den heltemodige overflaten hadde den unge flygeren begynt å gå i moralsk oppløsning, ifølge ham selv.
− I en krig må man kjempe på to plan, skrev Helner Grundt Spang i boken.
− På det ytre plan har man kampen mot en synlig motstander – det er på mange måter den enkleste oppgaven. Men vil man bevare sin menneskelighet, må man også stadig føre en indre kamp, og den fienden er adskillig mer diffus … I enhver krig kommer det gjerne til et punkt hvor man må velge enten−eller, hvor en av disse skansene må oppgis. Og da er man i helvete.
− Sakte, men sikkert kommer man dit hvor menneskeliv ikke lenger betyr noe for deg i det hele tatt, konkluderte han.
De lange kampperiodene og tapet av gode kolleger satte spor:
− En voldsom ulyst til å gå opp neste dag overfaller meg. Ulysten er så intens og påtrengende at jeg kjenner meg kvalm.
− Ta sivile mål
Da invasjonen i Normandie nærmet seg, ble angrep på tilfeldige bakkemål den nye hverdagen for de norske skvadronene. Det innebar, ifølge Spang, at de fikk ordre om å ta sivile mål dersom det var grunn til å anta at tyske soldater hadde kamuflert seg blant dem.
I boken beskrev han allerede i innledningen hvordan det kunne utarte:
«Jeg flyr i et par hundre meters høyde under et sammenhengende lag stratusskyer. Da ser jeg dem der nede. En lastebilkonvoi med tyske sivile. Evakuerte mennesker fra en nærliggende landsby som er satt under artilleriild. Fra åtte store lastebiler stirrer redselslagne øyne opp mot meg. Jeg slår av sikringen … forsøker å bremse meg selv, men greier det ikke … igjen skjer det noe med meg som jeg ikke er herre over. Jeg må ta dem. Må!»
«I et flatt stup mot konvoien legger jeg tommelen mot avtrekkeren … Vet at det hvert sekund spruter 190 maskingevær- og kanonkuler inn i menneskekroppene som nå ramler ned fra lasteplanene. Jeg kalkulerer kaldblodig – mener at et par hundre kvinner og menn har greid det første angrepet. De har kastet seg flate ned på åkrene på begge sider av veien. – Å nei, tro bare ikke jeg gir dere muligheter! Jeg hører en fremmed, eksaltert stemme si det høyt. Det ryker fra de brennende bilene der nede, mens jeg sirkler over de vettskremte menneskene som forstår at jeg planlegger et nytt angrep.
Les også (+): Det ble stille rundt bordet. Lenge. Så sa en: «Hvem er du?» Det var ikke et spørsmål. Det var en uforskammethet
Nerveproblemer
Noen av kollegene gikk til legen og sa de ikke orker mer. For første gang kom spørsmålet om feighet åpent frem. For Helner Grundt Spang og kollegene var alkoholen for lengst blitt en venn, og skvadronbaren det viktigste samlingsstedet.
– Det er din plikt å fungere videre, sa han til seg selv.
– For straks krigen er over, blir vi normale mennesker igjen.
Han tok feil.
15 år senere slet han med en dyp rastløshet som gjorde det umulig å holde på jobber han hadde. Han ble tilbudt jobben som sjef på Lista flystasjon, men karrieren i Luftforsvaret tok raskt slutt. Det gjorde også to ekteskap. Helner flytter til Casablanca hvor han fikk seg jobb som flygeleder før han tok seg to års hyre som matros.
Den allsidige mannen forsøkte seg også som lærer og journalist, og ble Norges første turistsjef i Mandal. Men han klarte fortsatt ikke å beholde jobbene. Etter 20 år møtte han veggen for alvor. Gjenferdene fra krigstoktene oppsøkte til ham i drømmene om natten. To selvmordsforsøk fulgte. Til slutt fikk han krigspensjon.
For ung for villmannen
– Han trodde han skulle klare å skrive av seg nerveproblemene, det var derfor han var så åpen, fortalte enken Mia Spang (94) for seks år siden.
– Men boken kom nok ut for tidlig.
Mia Spang er fortsatt i live og bor i Mandal. Hun var bare 18 år da hun giftet seg med Helner første gang, og alt for ung til å takle den villmannen han var blitt. Senere, da de giftet seg på ny 10 år senere gikk det bedre.
– Da hadde jeg egen jobb og egne penger og følte meg tryggere. Med krigspensjonen falt han gradvis mer til ro og ble en dyktig «husmor», ler Mia. Dessverre tok de lykkelige årene slutt altfor tidlig. Bare 63 år gammel fikk Helner Grundt Spang blødende magesår. Etter 11 dager døde helten som hadde overlevd en hel krig i frontlinjen, på et norsk sykehus.
