Stjal showet på brygga: – Du kan ikke ha sosial angst når du reiser rundt på denne måten

Cabincruisere breier seg på Tønsberg Brygge. Det er solrik formiddag i fellesferien. Brygga er et oppkok av turister og dialekter. Det spaseres og konsumeres. Softis og fiskeburgere omsettes, gjester geleides til ledige bord på uterestaurantene.

Så vendes blikk mot kanalen. Inn kommer – en flåte? Lekter? Terrasse med pongtonger?

På flåten troner en blåhvit campinginnredet VW T2 årsmodell 1978. Selveste hippiebussen! VWs minibuss ble ofte kalt det allerede på 60-tallet. Unge mennesker som tok avstand fra det etablerte og førte et omflakkende liv, omfavnet kjøretøyet og gjorde det til sitt.

Ved roret, foran to påhengsmotorer, står eieren Stig Monstad (50), med Hawaiiskjorte og halskjede med Peace-anheng. Tømrer og daglig leder av eget byggefirma med ti ansatte.

– Du kan ikke ha sosial angst når du reiser rundt på denne måten, flirer han.

Vinterseiling

Stig og hans hippie-stafferte campingbil møtte vi helt tilfeldig på en bensinstasjon i Telemark året før. Han hadde besøkt de fantastiske jettegrytene i Nissedal, mens vi skulle dit. Vi kom i prat. Og han fortalte om flåten hjemme i Tønsberg. Her luktet det reportasje.

Med på flåten er en sommerdynket gladgjeng. Blant dem er døtrene Madelen (21) og Linnea (15). To jenter som tidlig i sine liv fikk merke at faren har lopper i blodet. At han bærer på behov for tidvis å være underveis. Se nye steder, møte nye mennesker. Leve ukonvensjonelt og fritt.

Og det begynte med noe helt annet enn en tilårskommen VW T2. I ti år tok nemlig Stig seg vinterfri fra jobben i Monstad Bygg.

Mens de ansatte ble igjen for å oppfylle jobbkontrakter, tok sjefen sjøl med seg familien og dro på seiltur i flere måneder. Målet var å leve livet, se nye steder, treffe folk og unnslippe norsk vinter.

– Vi seilte sørover, til England, Frankrike og Spania. Til Madeira, alle øyene på Kanariøyene, og videre til Kapp Verde. Vi seilte til kassa var tom, og vi måtte hjem å jobbe.

Tid for camping

Men alt har en ende. En dag for rundt ti år siden var seilbåt-æraen over. Nå skulle det campes. Men hvordan? Stig vokste opp i en familie som drev bakeri. De få gangene det ble tid til ferie, var det campingvogn som gjaldt.

– Jeg forventet jo at pappa skulle komme hjem med en campingvogn. Så kom han hjem med … den der. Den så ikke ut, og jeg var skuffet, forteller yngstedatter Linnea.

T2-en hadde faren kjøpt av en eldre enke som hadde annonse ute på Finn.no. Stig og tvillingbroren Rune – for mange kjent som The Viking Biker, etter at han i fem år syklet jorda rundt – hadde en fortid med gamle VW-busser. De eide hver sin da de var rundt tyve. Så ble de ranet. Og det av sin egne ungdommelige drifter.

– Vi ble invitert på fest av noen fine damer og trengte penger. Så bilene gikk til Høgger´n, og vi fikk vi 1500 kroner hver i vrakpant, beretter Stig.

Stinne av stål og forventninger dro det eneggede radarparet på byen. Men det kommer alltid en dagen derpå. Og noen ganger med anger.

– Vi angret fælt på at vi hadde vraka bussene. Samtidig hadde vi svidd av litt penger, og hadde ikke råd til å kjøpe dem ut igjen.

Kjøpte hippiebuss

Mange år gikk. Etter hvert begynte brødrene på ny å se etter gamle VW-busser. Og så, for ni år siden, fikk en annonse på Finn.no dem til å hoppe i stolene.

– En enke hadde lagt ut en gammel T2 for salg. Den hadde stått elleve år i en garasje, så vi var spente på tilstanden da vi dro for å se på den. Disse var jo datidens Toyota Hiace, og ble ofte kjørt i hjel, forteller Stig.

Ved første blikk så den ikke ut. Søppelsekker var stuet inn i en støvete minibuss. Men da brødrene gikk den nærmere etter i sømmene, endret bildet seg.

– I søppelsekkene lå putene som hørte til interiøret. Broderen krøp under bilen, og slet med å holde maska – det fantes ikke rust der, sier Stig.

Dessuten, med hjelp av startkabler, fyrte tolitersmotoren direkte. Bilen, som hadde vært brukt på ferieturer og kun hadde logget 78 000 kilometer, var et funn. Den var nærmest i perfekt stand. De prutet den pliktskyldigst ned fra 25 000 til 20 000 kroner, og hastet av sted til nærmeste minibank for å tømme Visa-kort.

Og så var det at lille Linnea ble skuffet. Men skuffelsen ga seg snart.

– Pappa har alltid vært en som trenger å ha noe å gjøre på fritiden. Så han begynte med en gang å fikse på bilen, og finne utstyr som passet og matchet, forteller Linnea.

Og så ble hippiebussen lakkert blå og hvit.

– Men jeg syntes den var så kjedelig. Alt for ren og fin. Så da fant jeg ut at jeg skulle dekorere bilen med noen polaroid-aktige bilder fra seilturene. En reklamemann hjalp meg, og han ble i fyr og flamme. Mente jeg måtte ha noen peace-tegn og annet stæsj.

Hippiebussens dekor tok form. Campinginnredningen som allerede var på plass ble videreutviklet. En genial uttrekkbar kjøkkenseksjon med styreskinner og hjul ble prikken over i-en.

Tung på rattet

Så startet campinglivet. Og det gikk ikke akkurat upåaktet hen.

– Vi merket med en gang at vi får frem smilet hos folk. Alle blir i godt humør når vi kommer, og mange blir nostalgiske. Så det blir ofte en hyggelig sosial greie når vi stanser. Sånn var det med seilingen også. Jeg elsker det. Man drar ikke på tur hvis man ikke liker å møte nye mennesker, mener Stig.

De fleste av turene har foregått i nærområdene, og særlig i Telemark. Fordi det er en fantastisk flott region, og fordi T2-en ikke innbyr til overdreven langkjøring.

– Jeg kjørte den fra Kristiansand til Tvedestrand en gang, bryter eldstedatter Madelen inn da temaet «kjøreglede» kommer på bordet.

– Aldri har jeg trent bicepsen så hardt. Jeg var støl i to dager. Særlig må du kjempe deg gjennom rundkjøringer, sier hun.

– En hel dag bak rattet kan nok tære på helsa. Så vi kjører stort sett bare i Sør-Norge. Dessuten er det noe med norsk sommer, legger pappa Stig til.

– Da vil jeg være hjemme. Jeg har som sagt seilt mye, men ingenting slår en norsk sommer.

Flåte og Combi-Camp

Flåten bygget han og kollegaene fra Monstad Bygg for ett år siden. Men den egner seg jo strengt tatt ikke til lange strekk i urolig sjø, og blir mest brukt til gjesteopptredener i smult farvann.

Men hippiebussen er stadig på farten i den varme årstiden, og det går mye i fricamping. En Combi-Camp i matchende farger henger seg ofte på.

– Jeg har råd til å kjøpe meg hytte. Men det frister ikke å være på samme stedet hele tiden, male og vedlikeholde. Da er det mye bedre å cruise rundt på nye eventyr i en hippiebuss, fastslår Stig Monstad.

Så fyrer han opp påhengsmotorene og forlater Tønsberg Brygge, med armene nærmest triumferende i været mot mobiltelefonene som en stakket stund er med på reisen. «Hippien» er et eneste stort sommerglis. Som det står skrevet på fronten av hippiebussen: «Life is beautiful».

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 53 2023

Er dette Norges feteste bobil?

Kommer med diger bybobil