Sig. Haugdahls hjemkomst
Vil ha legendariske «Wisconsin Special» hjem igjen
Sig. Haugdahls legendariske racerbil «Wisconsin Special» var på en snarvisitt i gamlelandet. Nå jobbes det i kulissene for å få bilen hjem for godt.
Stedet er Kjeller en hustrig høstdag. Sveitseren Heinz Bachmann er ikledd tidsriktig utstyr der han benker seg i den hundre år gamle racerbilen «Wisconsin Special», og fyrer opp en flymotor fra første verdenskrig. V6-motoren er på 13,7-liter, har 250 hk og er koblet direkte på bakhjulene.
I kjeften har han en utent sigar; en hyllest til personen som bygde og gjorde denne racerbilen legendarisk – den norskamerikanske racerkjøreren og konstruktøren Sig. Haugdahl.
«Wisconsin Special» har vært i Bachmanns eie siden 2012. Sveitseren har restaurert racerbilen til et nivå der han altså kan opptre med den. Som på Kjeller flyplass. Deretter opptrådte den som et av flere trekkplaster på Oslo Motor Show.
Fra Verdal
Sig. Haugdahl dukket opp i Vi Menns spalter for første gang i 2006, da daværende kollega og nåværende Formel 1-ekspert og -kommentator Atle Gulbrandsen ble tipset om norskamerikaneren, og det av kappkjørerens familie i USA.
Dette er kortversjonen: Sigurd Olson Haugdahl ble født på gården Tiller i Verdal i Trøndelag i 1891. Han emigrerte til Amerika og Minnesota i 1910. Bare et par år etter startet han en bemerkelsesverdig og omfattende racingkarriere på to og fire hjul.
Tydeligst spor satte Haugdahl etter seg innen Dirt Track-racing. Dette er en type racing som foregår på ovale baner med underlag av grus eller jord, ikke så ulikt våre travbane-løp.
Titler og triumfer ble sopt inn. Blant mye annet tok han seks sammenlagtseire på rad i IMCA-serien, fra 1927 til 1932. På 1920-tallet var denne sporten uhyre populær i statene, og Haugdahl ble regnet som «kongen av Dirt Track», med tilnavnet «The Flying Norseman».
«Sig» ble forresten tidlig et kallenavn – ikke bare som en forkortelse av Sigurd, men som antydet tidligere, like mye fordi Haugdahl hadde for vane å ha en utent sigar i munnen.
Verdensrekord
Om motoren faktisk sto i et fly som deltok i første verdenskrig, eller om den aldri fant veien til vinger, er uklart. Uansett – montert på Haugdahls hjemmebygde racerbil, sto verdens fartsrekorder for fall. Haugdahl drev nemlig ikke bare med Dirt Track-racing, men også med såkalt «Land Speed» – fartsrekord-forsøk over korte distanser.
6. april 1922 sto Haugdahl og hans «Wisconsin Special» klar på Daytona Beach, der sterk varme over mange kilometer hadde forvandlet sand til et hardt dekke.
Det endte med fartsrekorden 290 km/t, som riktignok – på grunn av kompliserte regler og prosedyrer som ikke var hundre prosent fulgt – aldri ble godkjent av organisasjonene som kontrollerte og protokollførte slike rekorder. Men blant folk flest og i mediene var verdensrekorden et uomtvistelig faktum!
Haugdahl selv var overbevist om at han var den første i verden som kjørte tre miles (4,8 kilometer) på under et minutt – derav påskriften «3 mile-a-minute» på racerbilen.
Veien til Oslo Motor Show
Noen få dager etter oppvisningen på Kjeller flyplass, startet årets Oslo Motor Show. Det ble en knallsuksess med rekordbesøk. Hele 53 023 besøkte bilentusiastenes messe i løpet av de tre dagene den varte. Ett av trekkplastrene sto startklar med en kort Daytona Beach-symboliserende sandstrekning foran seg. Bevegelige lyssignaler symboliserte hvor utrolig raskt 290 km/t egentlig er. «Wisconsin Special» imponerte ikke lenger bare en håndfull journalister på en avstengt flyplass, men tusenvis av besøkende bilentusiaster. Men hvordan havnet den på showet?
Ivar Åsland arbeider med dekor-lakkering. Han har blant annet lakkert Jan Kåre Tørresdals Drop tank Land Speed-racer døpt «Flying Norwegian». En Drop tank-racer (kalles gjerne også en Lakester-racer eller en Bellytank-racer) er en strømlinjeformet racerbil med eksponerte hjul og et karosseri som har utgangspunkt i en drop-tank. Dette er drivstofftanker enkelte flytyper i den andre verdenskrig brukte. De kunne droppes når de var tomme, for å gjøre flyene lettere og mer manøvreringsdyktige i kamp.
Åsland har i mange år drømt om å ha en Land Speed-stand på Oslo Motor Show. «Flying Norwegian» var selvskreven. Og for rundt tre år siden sporet han opp og tok kontakt med tidligere nevnte Heinz Bachmann, med den ambisjon at den norske Land Speed-bilen skulle ha selskap av selveste «Wisconsin Special» på standen.
Det lot seg ordne, men først i fjor. Og ikke uten økonomisk støtte fra Oslo Motor Show-arrangøren og American Car Club of Norway (Amcar).
Land Speed-entusiasme
Vi møtte daglig leder i Amcar, Hilberg Ove Johansen, på motorshowet. Og fikk vite bakgrunnen for at organisasjonen engasjerte seg.
– Vi ble klar over bilens eksistens rundt 2015-16, da vi var engasjert i Jan Kåre Tørresdals bygging av Flying Norwegian. Åsland dukket også opp i denne sammenhengen, og du kan vel si det slik at vi ble alle fascinert av Land Speed-sporten, der man skal kjøre raskest mulig på land i et kjøretøy på hjul, sier Johansen.
Det kulturelle og historiske er også noe Amcar ønsker å engasjere seg i, forteller Johansen. Og når Åsland for alvor begynte å jobbe for å få Sig. Haugdahls gamle racerbil til messen i Lillestrøm, ble det tidlig klart at det ville koste. Frakt og forsikring, for eksempel. I tillegg skal eier og andre som skal sørge for at alt er på stell, være med på lasset.
Fremtid i Norge?
«Wisconsin Special» er i dag tilbake i Sveits. Men burde ikke denne historiske racerbilen stå et sted i Norge; for eksempel hos Norsk vegmuseum, der en rekke andre bilsportsbiler med historisk interesse befinner seg? Tanken er selvsagt tenkt av Amcar.
– Vi synes det har en egenverdi å vise publikum norsk racinghistorie, selv om den foregikk i Amerika, og det i en gren vi må si er sær og spiss, men også utrolig kul, smiler Johansen.
Amcar og Ivar Åsland, som er den som har direkte kontakt med Heinz Bachmann, har allerede snakket med sveitseren med tanke på en mulig overtagelse av racerbilen.
Men dette er et langt lerret å bleke, og selvsagt ingen lavbudsjett- fornøyelse.
Regn med et syvsifret beløp, selv om ingen summer så langt er nevnt i samtalene. Her må uansett flere til for en eventuell finansiering, staten inkludert.
– Bachmann er i tenkeboksen. Så får vi se. Men vi håper han kan la seg overbevise om å la Wisconsin Special returnere for godt til Sig. Haugdahls hjemland, avslutter Hilberg Ove Johansen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 06 2023
