Et moderne folkeeventyr

Da blitslysene regnet over Nissan Qashqai på Parismessen høsten 2006 var det startskuddet for en helt ny bilklasse.

Riktignok var ikke den nye familiebilen fra Nissan den første modellen til å passe inn i crossover-beskrivelsen, men utvilsomt den som de siste 15 årene har definert det som nå er en av de absolutt mest suksessfulle bilkonseptene.

Tar vi et langt skritt tilbake i tid begynte det hele med terrengbiler som Jeep Cherokee og Mitsubishi Pajero.

Men allerede på 70-tallet hadde Land Rover sett potensialet til en mer luksuriøs bil med gode terrengegenskaper; en rolle Range Rover fikk ha i fred helt opp til 1990-tallet.

Da begynte andre produsenter å utforske mulighetene en mer personbilaktig SUV kunne ha hos betalingsdyktige kunder. For oss nordmenn er Jeep Grand Cherokee fra 1993 og Mercedes ML fra 1997 de mest kjente tidlige luksus-SUV-ene, en biltype som har hatt uforminsket suksess helt frem til i dag.

Toyota tidlig ute

I den mer folkelige delen av SUV-markedet var Toyota svært tidlig ut med sin første RAV4 i 1994, og på slutten av 1990- og starten av 2000-tallet krydde det av folke-SUV-modeller: Jevnt og trutt skiftet nordmenn ut sin velbrukte stasjonsvogn med biler som Honda CR-V, Mitsubishi Outlander eller VW Tiguan.

Les også: Nye Toyota RAV4 + alle generasjonene

Etter hvert som bilkundene i økende antall byttet til høye, staute SUV-modeller ble det også klart at ikke alle egenskapene til lave stasjonsvogner og kombikupeer ble med inn i SUV-verdenen.

I dag er det lett å glemme at mange av SUV-modellene for 20–25 år siden lå merkbart etter vanlige personbiler, eksempelvis på komfort og veiegenskaper.

Så sitt snitt

Og det var nettopp her smarte produktutviklere, ingeniører og markedsfolk hos Nissan så en nisje. Qashqai var ikke en bilnyhet verden stoppet opp for. Den skapte nysgjerrighet og fikk sine anerkjennende nikk. Men da de første eksemplarene dukket opp i Vi Menns bilredaksjon på vårparten i 2007, var det en viss usikkerhet å spore i testrapportene.

For 15 år siden var forholdet mellom segmentene mer polarisert – enten var det stasjonsvogn, eller SUV.

Kunne en fornuftig og prisgunstig familiebil virkelig være noe midt imellom?

Svaret fra biljournalistene var i første omgang et nølende tja, mens bilkundene svarte et tydelig ja.

Crossover-konseptet traff midt i blinken hos mange som satte pris på SUV-egenskaper som høy sittestilling, god oversikt og praktisk karosseri, men uten å miste personbil-fordelene i samme slengen.

Tidsriktige motorer

Et viktig bidrag til Qashqai-­suksessen var et tidsriktig utvalg av drivlinjer.

Først ut var 1,5-­liters turbodiesel med 106 hk og forhjulsdrift, et fornuftig og rimelig valg i det norske bilmarkedet for 15 år siden.

Superlativene fra Vi Menn kom da vi testet bilen med toliters bensinmotor, automatgir og 4WD. En overraskende allsidig og velkjørende bil. Automatgir og 4WD var heller ikke så vanlig i en rimelig bil­modell i 2007.

Mot slutten av 2008 dro Nissan ytterligere et ess ut av ermet i form av Qashqai+2. Karosseriet vokste 21 cm og akselavstanden 13 cm, det ga plass til to ekstraseter for barn, alternativt et gedigent bagasjerom som femseter.

Tre generasjoner

Når vi hurtigspoler frem til 2021 handler det meste om ladbare biler her i Norge, men tredje generasjon Nissan Qashqai kan ikke vise til en eneste ladeplugg i karosseriet. Dieselmotor er historie i Qashqai.

I stedet er det bensinturbo med mildhybrid-løsning. Neste år kommer e-Power-versjonen, der en bensinmotor produserer strøm til et batteri, og en elmotor driver bilen. Et alternativ til ladehybrid, hevder Nissan.

Fortsatt utgjør biler uten ladeplugg rundt 15 % av salget så langt i år.

Og i en verden der nesten alle konsentrerer seg om elbil, er det interessant å se hvilken retning en tradisjonell biltype utvikler seg.

Derfor samlet vi tre generasjoner Qashqai til et lite slektstreff.

Hvordan står det til med originalen, sett opp mot en bil av andre generasjon og ikke minst nyheten for 2021?

Hos Mobile på Skøyen i Oslo er de velvilligheten selv, og setter prøveskilt på vår «favoritt­original» – en 2009-modell 2,0 4x4 med automat og 110 000 km på telleren.

I tillegg har vi med oss en faceliftutgave av andre generasjon, og selvfølgelig vår nye 2021-modell med 1,3-liters bensinturbo på 158 hk.

Gamlingen overbeviser

Det er alltid et lite spennings­moment å prøve en godt brukt utgave av en modell du bare har kjent som ny.

Men «vår» Qashqai har tålt årene godt, og er dess­uten hjulpet av at Mobile-verkstedet blant annet har byttet ut bærearmene foran og noen andre deler. Her kjenner vi igjen den gode plassen og rolige følelsen bak rattet.

Og om ikke bilen er sprek etter dagens standard, har motoren fortsatt nok kraft til å holde koken på E18.

Komfort­nivået kjennes også helt på høyden, mye grunnet en langt snillere dekkdimensjon enn dagens folkebiler er utstyrt med.

Overgangen til andre generasjonsmodellen er likevel påtagelig. Et mer moderne utseende – særlig grunnet facelift i 2017 – og mer påkostet interiør.

Bilen har også en drivlinje som skiller den ut: Her er det 1,7-liters diesel, automatgir og 4WD. En kombinasjon vi ikke ser så mye av lenger, men med sine absolutte fortrinn.

Betydelig løft

I aller nyeste Qashqai har Nissan gjort et ordentlig løft på kvalitetsfølelsen, også sammenlignet med andre generasjon.

Utseendemessig er Qashqai blitt småsnobbete og Lexus-aktig, mens vår topputstyrte versjon går mer i retning av premium- enn folkebil når det kommer til opplevelsen innvendig. Motoren er kombinert med et syvtrinns automatgir, og utmerker seg med en sømløs kraftflyt.

Sammenlignet med tilsvarende store elbiler, er det likevel en ting du merker bedre enn alt annet: Med egenvekt på drøyt 1450 kilo, er den langt mer lettbent og kjapp i bevegelsene enn sine langt tyngre elektriske kolleger.

Og som et lite apropos: Med 55 liters bensintank og vårt testforbruk på 0,61 l/mil er rekkevidden 90 mil.

De beste og verste bruktbilene: Skal du kjøpe disse bilene brukt, bør du ta en ekstra sjekk

"Hyttebiler" er unikt i Norge, men nå endrer de seg

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 58 2021