Norske bilklassikere
Syv bilklassikere som har betydd mye for mange nordmenn
Disse «norske» klassikerne har mange nordmenn et forhold til.
Vi har hatt smått med bilproduksjon i Norge. Likevel har vi biler som kan kalles norske klassikere, i kraft av hva de har vært og betydd for nordmenn gjennom mange år.
Her er syv som er verdt å hylle, og fem som ikke er det.
VW Boble
Moren min hadde en Boble. Som guttunge mislikte jeg bilen intenst. Den var alltid bråkete, og iskald selv midtsommers.
Sent på 70-tallet var den virkelig i ferd med å bli urgammel. Den ga samme følelse som slengbukser ett år for sent. Jeg ville ikke at kameratene mine skulle se at jeg satte meg inn i den.
Samtidig er den bilen som fikk Norge på hjul. Dette var bilen menn med hatt og dokumentmappe fyrte opp og kjørte inn til kontoret med.
Den var bilen som hadde plass til åtte ungdommer som skulle på fest. Den var til og med bilen som brakte meg hjem på perm fra militæret mange år etter at produksjonen i Europa var stoppet, i senket og trimmet utgave eid av en medsoldat (ja, jeg var livredd).
Starten for Bobla var Ferdinand Porsches sterke utviklingsbidrag og rollen som Kraft durch Freude-bil i Hitlers propaganda. Med mer enn 21,5 millioner eksemplarer var den verdens mest solgte bil helt til 2002. Da ble tittelen erobret av Boblas egen etterfølger, Golf.
Mercedes W123
Det var en gang at idealet, selv for et industriprodukt, var at gjenstanden skulle vare så lenge som mulig. I vårt hode er Mercedes av byggeserie 123, forløperen til dagens E-klasse, den siste personbilen av denne typen.
På engelsk finnes uttrykket «overengineered». Det betyr å lage noe mer robust enn tingen trenger å være. Mercedes W123 var nettopp det.
Det var bare å gi den drivstoff og en skvett olje, og den gikk og gikk. Trolig kan man ikke overvurdere betydningen av et slikt ry. Det bidro kraftig til at E-klasse berget seg gjennom sin rustbefengte periode et par tiår etter.
W123 er den mest solgte Mercedes-modellen den dag i dag. Den var også veiviser for stasjonsvogner i denne klassen (før den var det bare sedan som gjaldt), og for turbodieselmotorer. Den tyske evighetsmaskinen ble bygd fra 1975 til 1984, i nesten 2,7 millioner eksemplarer.
Volvo 240
Hadde du litt mer penger å bruke på bil enn naboen på 1970- og 1980-tallet, fantes knapt en bedre måte å vise det på enn ved å kjøpe en Volvo 240. Da fikk du en svenske som var stautere enn Kebnekaise og mer solid enn folkhemmet i glansdagene.
En bil som var så mye verdt i norske øyne at vi nesten ga fra oss oljefelt i bytte mot Volvo-aksjer. I dag har bilmodeller sykluser som oftest er fem til syv år.
Volvo 240 ble bygd i nesten 19 år, fra 1974 til 1993, og levde ett år lenger enn Volvo 740, som skulle være etterfølgeren.
Mazda 323
Mazda 323 ble den første japanske bilen på salgstoppen i Norge, ifølge Opplysningsrådet for Veitrafikken i 1981.
Til topps kom den av flere grunner: Importøren Kolberg hadde bygd opp et velsmurt salgsmaskineri. Kundene fikk mer bil for pengene enn vanlig var, men ikke minst var 323 et uttrykk for det nye japanske ryet: Bilen var til å stole på, noe som ikke var tilfelle med alle konkurrenter med eksempelvis engelsk og fransk opphav.
Senere ble Mazda 323 stadig kjedeligere sammenlignet med alternativene, og salgskurven sank stadig raskere. Ikke engang modellnavnet var verdt å ta vare på. Etterfølgeren ble bare kalt 3.
VW Golf GTI
Hvermannsens sportsbil, drømmeutgaven av folkebilen Golf.
Rollen har Golf GTI hatt for mange helt siden VW i 1976 fant ut at 1,6-literen med mekanisk K-Jetronic innsprøytning kunne gjøre Golf ekstra moro. Med tomvekt på 810 kg ble det fart av 110 hk og 0–100 km/t tok kun 9,1 sekunder. Samtidig skulle den ikke skremme noen.
I en pressemelding rettet mot tyske husmødre het det at GTI også kunne brukes til å kjøre til butikken «rykkfritt og i skritthastighet». Deretter har det gått med Golf som med befolkningen i Europa: Den har lagt på seg.
I dag har sterkeste utgave av GTI 265 hk og har 5,9 sekunder for 0–100 km/t og toppfart på 250 km/t som nøkkeltall. Og den veier drøyt 550 kg mer enn ur-GTI-en. Og selges ikke lenger ny i Norge.
Ford Capri
Undertegnede vokste opp på 70-tallet i et nabolag av bilmessig tristesse. Helt til en i rekka kjøpte en Ford Capri. Knall gul skinte den som sola mellom de brune og grå på parkeringsplassen.
Den hadde det tøffeste av det tøffe, nemlig vinyltak. Ikke hørtes den ut som andre biler heller. Lyden fra motoren, en toliters V6, var tøffere.
Vi gutta i gata tenkte at den måtte gå fryktelig fort, og hang rundt den for å se det vi trodde var toppfarta på speedometeret. Om det sto 220 der, så gikk den jo i 220, mente vi. Men den hadde bare 90 hk.
Capri ble lansert i 1969, og tanken var at den skulle være et slags europeisk svar på Mustang. I Norge ble den kalt OBOS-Mustang, solgt med motorer fra 1,3 liter og oppover til 3,0 liter.
I toppåret 1973 solgte Ford nesten en kvart million av Capri. I 1974 kom generasjon to, og i 1978 den tredje. I 1986 ble produksjonen innstilt. Da var det blitt bygd 1 886 000 Caprier.
Opel Ascona
La oss innrømme at vi funderte på om Ascona skulle settes blant klassikerne eller blant de fem langt mindre gode i denne artikkelen. Grunnen var at de siste Asconaene ikke var mye å juble over.
Opel valgte år etter år på 1980-tallet å fortsette med å pynte brura, selv om brura var tørr, gørr, benskjør og teknisk sett utgammel. Opel fikk et mann-med-hatt-stempel å slite med i mange år.
Men vi falt ned på at vi skulle glemme de nyeste Asconaene, og i stedet se på hva Ascona B var for norsk ungdom i hopetall: Bilen de fikk sine første bilopplevelser, og muligens sitt første kyss, i. De hadde ikke råd til sportslige Manta, så Ascona fikk duge.
Kyss smakte like godt i Ascona. Hadde du en toliter under panseret, var du ganske sjef.
Fem å glemme
Austin Maxi
I seg selv en forklaring på hvorfor engelsk bilindustri gikk ad undas.
Ford Scorpio
Oppkalt etter et gjenstridig, giftig krypdyr, designet som en … torsk.
Rover 3500
Bilen ble kåret til årets bil i 1977 og kunne fås med V8- er. Men kvaliteten var sørgelig. Deler falt av, og elektronikken var et kapittel for seg.
Skoda 105 LS
Klarte kunststykket å få en Lada til å virke som en ganske grei bil. Som naboungene sa: Hvorfor kjøre Skoda når man kan gå da?
Chrysler Voyager
Uten konkurranse i klassen «Litt amerikansk drøm, masse plass». Elendig kollisjonssikkerhet og flust med feil.
