Duell: Nordisk eleganse eller amerikansk "bad boy"-sjarm?

Det er rart å tenke på at det bare er ti år siden Ford solgte Volvo til kinesiske Geely. Samarbeidet produserte noen av Volvo og Fords beste biler i moderne tid. Volvo har kommet best ut av skilsmissen, i alle fall her i Norge. De har klart å flytte profilen i retning av premiummerker som BMW og Audi, og samtidig har satsingen på ladehybrider vært en ubetinget suksess.

Desto vanskeligere har det vært for Ford, med et litt blekt modellutvalg der det har vært svært langt mellom ladbare modeller, et absolutt suksesskriterium i Norge de siste fire-fem årene. En god illustrasjon på det er salgstallene til Ford Mondeo og Volvo XC90 T8 fra 2016-2019: Mens Ford har solgt 4200 eksemplarer av sin rimelige familiebil, har Volvo lempet ut 5200 av sin luksus-SUV.
Slikt setter spor i regnskapsbøkene.

Ingen tradisjon i Norge

Men nå går alt så meget bedre, i alle fall på den måten at Ford omsider har ladbare modeller i produktutvalget. I første omgang går det i SUV-modeller, med Kuga (se egen test i dette bladet) og Explorer. Sistnevnte er en av Fords suksessmodeller i USA, en stor SUV i produksjon siden 1991 og med den nye utgaven i sin sjette generasjon. Av de tidligere utgavene har det bare kommet noen slengere til Norge, så tross betydningen i USA er Explorer nypløyd mark for norske stor-SUV-­
kunder.

Det samme kan vi på ingen måte si om XC90. Siden den første modellen kom i 2003, er dette noe av det nærmeste vi kan komme en folkebil i stor-SUV-klassen, og en av de bilene vi hyppigst har kjørt test på siden den nye dukket opp i 2016. Faktisk er det femte gang på fem år at vi plukker ut en XC90 til test. Det skyldes flere ting, for det første at bilen fra 2017 og frem til nå har vært den
ubestridte bestselgeren blant de store SUV-­modellene som ladbar hybrid. Dessuten at den høsten 2020 fikk en teknisk og designmessig oppgradering som hevet inntrykket betraktelig.

Ford Explorer er svær, og gjør ikke noe for å skjule det. Morsomt nok har Ford i USA en enda større SUV i utvalget (Expedition), men med lengde på 5,05 meter og bredde på to meter er Explorer 10 cm lengre og åtte cm bredere enn XC90. Noe mer er ikke norske parkeringsanlegg og villagarasjer dimensjonert for. Designmessig virker det som om Ford i god USA-stil former fronten mer for å understreke at det kommer noe svært og tungt på veien, enn å skjule det – noe Volvo har gjort et mer vellykket forsøk på i XC90. Den ser faktisk nett og kompakt ut ved siden av Explorer.

Du verden for et fraspark

Heldigvis har Explorer teknikk til å følge opp sitt bombastiske utseende. Kombinasjonen av treliters V6 bensinmotor og elmotor sørger for en systemytelse på 457 hester og et monsteraktig dreiemoment på 825 Nm. Selv om bilen veier snaut 2550 kilo med fører, er det nok til å sette støkk i de fleste første gangen de gir full gass. Ford oppgir 0–100 km/t på seks sekunder, men inne på testområdet klarer den sprinten på 5,7 sekunder. Forbi­kjøringsakselerasjonen føles like rakettaktig, med 60–100 km/t på 2,8 sekunder.

Drivlinjen i Volvo XC90 T8 er velkjent;
to­liters, firesylindret bensinmotor og elmotor gir en systemeffekt på 390 hk og dreie­moment på 640 Nm. Dermed er svensken på ingen måte noen sinke, men slakker litt av i forhold til de oppgitte 5,8 sekunder fra 0–100 km/t. Vi ser 6,4 sekunder på testutstyret, mens 60–100 km/t på 3,2 sekunder er tett nok på Ford Explorer.

Mer merkbar er den følelsesmessige forskjellen mellom de to drivlinjene. V6-motoren har et smårøft lydbilde det strutter krefter av, men går vibrasjonsfritt når det kreves mer turtall. Etter oppgraderingen er Volvos bensin/elmotorkombinasjon blitt mykere og mer komfortabel, noe som kjennes ekstra godt side om side med Explorer. Den har en tendens til mer rykk og napp i starten, dessuten kjenner du inn/utkobling av elmotoren bedre enn hos Volvo. Som et siste stikk sjalter Volvos åttetrinns automat smidigere enn Fords titrinns utgave. Nok girutvekslinger for norske forhold har de begge.

Overraskende forskjell

Kjøremessig tenker man tradisjonelt på myke amerikanske hjuloppheng, kontra stivere og mer sportslige europeere. Det slår motsatt ut i forholdet mellom XC90 og Explorer. Førsteinntrykket av den digre amerikaneren er at den kjennes kort og småstram ut i fjæringen, noe som forsterker seg etter hvert som vi kjører de to på varierende veier.

Nyeste utgave av XC90 har nemlig et fint avstemt hjuloppheng. Det gir god kontroll og følelse med underlaget, samtidig som fjæringen er ettergivende og samler opp det meste av store og små ujevnheter. Explorer håndterer store humper fint, men stepper urolig rundt på små ujevnheter. Det passer ikke helt i bildet av den uovervinnelige stor-SUV-en.

For store hjul?

Også på et annet område tar komfortkampen en overraskende vending. Explorer er nemlig merkbart mer stillegående enn Volvo, og ligger 1-1,5 dBA under Volvo i 50, 80 og 100 km/t. Noe av årsaken kan være at Volvo har utstyrt pressebilen sin med ekstra store 22-tommers hjul, mens Explorer ruller på mer moderate 20-tommere. Nok en påminnelse om at det kan ha komfortmessige konsekvenser, ikke bare med tanke på dekkdimensjon, men også hva slags dekkmodell du velger til bilen.

Ulikheter finner du også i 4WD-systemet. Nå var grusvei det glatteste vi klarte å oppdrive på sensommeren her i Norge, så en eventuell vintertest av Explorer må til for å si noe bastant om oppførselen på hvitt underlag. Ford-en er i utgangspunktet bakhjulsdreven og overfører krefter til forhjulene ved behov. Det er en løsning vi har god erfaring med fra andre biler, og gir i utgangspunktet håp om fin balanse i bilen. Dessuten kommer du ikke som USA-SUV uten å ha offroad-imaget på plass; godt tatt vare på av syv kjøreprogram for ulike forhold og underlag.

Ford kommer lengst

Om Volvo har noen svakheter i repertoaret, så har det vært et 4WD-system som virker litt enkelt under vanskelige kjøreforhold. Bensinmotoren driver forhjulene, mens elmotoren tar seg av bakhjulene uten noen form for mekanisk forbindelse. Når bilen starter, gjør den det med elmotoren på bakhjulene og må fyre opp bensinmotoren før du får drift på alle fire. Det virker ikke helt sømløst, så vår erfaring med Volvos T8-modeller er at de fungerer best på glatt føre hvis du stiller inn kjøreprogrammet på 4WD i stedet for hybrid.

I hvilken grad elektrisk rekkevidde og hyggelige forbrukstall spiller noen rolle ved valg av biler rundt 900 000 til 1 000 000 kroner, må den enkelte vurdere. Helst uten å avsløre resultatet for avgiftsmyndighetene. Når det er sagt, må vi likevel innrømme at Ford Explorer klarer seg bra med et batteri på bare 13,2 kWh. I vår faste forbruks- og rekkeviddetest på 200 km kjører den 43 km på strøm, og overgår dermed WLTP-rekkevidden med én kilometer. Og det er ikke noen engangsforeteelse, den går jevnt og trutt rundt 40 km på strøm de gangene vi lader bilen.

Volvo har forbedret både forbruk og rekkevidde på XC90 T8 opp gjennom årene, men den er nå blitt en av akterlanternene i sjiktet med store SUV-er, særlig etter at Mercedes og BMW kom med sine monsterbatterier i GLE og X5 dette året. Batterikapasitet på 11,6 kWh og elektrisk rekkevidde på 34 km (WLTP sier 47 km) er ikke noe å slå i bordet med lenger. De to bilene matcher hverandre på test­forbruk – 0,66 og 0,65 l/mil – isolert sett er det helt greit.

Et lite kulturkrasj

Ford og Volvo er rommelige biler. Begge med mulighet for syv sitteplasser, der de to setene bak nødvendigvis passer best for barn. Men bilenes rause lengder gjør dem bedre egnet som syvsetere enn mindre biler. Med de to ekstrasetene slått ned har Explorer noe bedre bagasjeplass enn XC90, mens bagasjeroms­utformingen er mer effektiv hos Volvo – blant annet med solid lastebeskyttelse.

Begge har skyvbare bakseter. Det må til for å hjelpe inn/utstigning til ekstrasetene – dessuten bedrer det fleksibiliteten i forholdet mellom benplass i baksetet og lengden på bagasje­rommet. Også her er detaljutførelsen mer forseggjort i Volvo, mens Ford kan by på et av de bredeste baksetene vi noensinne har målt. Begge har rikelig med benplass og svelger sannsynligvis det meste du kan kaste inn av barneseter.

Hele veien gjennom interiøret oser det mer kvalitet og premiumfølelse av Volvo, et inntrykk som sementeres for godt når du havner i førersetet. Nå skal vi på ingen måte fremstå som spesielt jålete, men det er markant avstand i godfølelsen mellom Explorer og XC90. Volvo kan og vil kjempe mot BMW, Mercedes og Audi. Dermed har de tatt etter de fleste triksene i luksusboka og gjort sin vellykkede, nordiske versjon av tung prestisje.

På dette området er Ford Explorer sin USA-bakgrunn nærmest. Dette er ikke noen finbil, men et stykke «hockey mom og dad»-verktøy for daglig drift av en amerikansk gjennomsnittsfamilie. At instrumenter, skjerm og materialkvalitet da ligner mer på
en europeisk kompaktklassebil, betyr neppe så mye. Erfaringsmessig betyr det langt mer i Norge, der vi kanskje er noen av verdens mest snobbete når det kommer til dyre SUV-er og hva vi krever av dem på pyntefronten. Så blir det interessant å se hva det potensielle Explorer-­publikumet mener om den forskjellen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 50 2020