Runar bygde drømmebilen: – Mange mener det er galskap

SRunar Aalberg kommer opprinnelig fra Leksvik i Trøndelag, og er oppvokst i entreprenørbedriften som faren, Roar Aalberg, startet opp i 1979.

– Skulle jeg se ham, måtte jeg være med i lastebilen, sier Runar og ler litt når han tenker tilbake.

Han innser at løpet ble lagt ganske tidlig, også for ham selv. 17 år gammel begynte han på transportfag ved Ole Vig videregående på Stjørdal. Vogntoglappen fikk han da han fylte 18. Siden fikk han godkjent seks måneder læretid i militæret, før han fullførte læretiden i en av laste­bilene til faren.

I løpet av karrieren har Runar kjørt for tre ulike transportbedrifter, før han i 2013 startet han sin egen.

– Jeg kjøpte først en brukt MAN, som ikke viste seg å være noe godt kjøp. Etter halvannet år byttet jeg til en ny Scania R730. Jeg husker at jeg sa til Scanias selger at på den neste bilen skal vi ta den helt ut. Siden da har jeg planlagt denne bilen, forteller Runar.

Nå kjører han rundt i en av de mest påkostede trekkvognene i bartebyen, og måten han har nådd målet sitt på er egentlig litt imponerende. Runar er av den nøkterne sorten, samtidig som han er et arbeidsjern. Lastebil er både jobb, hobby og fritid.

– Jeg har satt av penger i mange år med tanke på dette prosjektet, avslører han.

Vi forstår at han både har hatt en plan og kommet i mål med den.

Mangler nesten ingenting

Det som gjør denne bilen ekstra spesiell, er at alt av påbygg er gjort i Norge. Opprinnelig var planen at bilen skulle bygges opp i Sverige, men for å ha nærkontakt med prosessen valgte Runar i stedet å handle lokalt, hos en leverandør halvannen times kjøring fra Trondheim. Han angrer ikke på det, ettersom mange detaljer måtte vurderes underveis.

– Dialogen med leverandøren har vært eventyrlig, hele veien. De har bygget hydraulikk og alt av påbygg på trekkvogna. Jeg fikk gjort alt på ett sted. Scania har kun stått for klargjøringen til slutt, forteller trønderen.

En annen leverandør, med tilhold på Hønefoss, har gjort jobben innvendig. Kronekursen var medvirkende årsak til at de fikk jobben, fremfor danske tilbydere. Etter hvert ble det også et enda større poeng for Runar å bygge helnorsk.

– Det ble ekstra viktig for meg å støtte opp om norske bedrifter da koronapandemien stengte ned samfunnet vårt, bekrefter han.

Les også: (+) «Jeg tenkte at dette hadde blitt en situasjon som var ute av kontroll, men at de vel ikke kom til å skyte på folk.» Så smalt det

Tippsemien, som det heter i bransjen, er også rigget med alt av utstyr.

– Det eneste som mangler på dette settet er skyvbar kingpin. Ellers har det alt, bekrefter eieren.

Koblingen mellom trekkvogn og henger besørges av en svingskive på bilen og en såkalt kingpin på hengeren. Denne koblingen kan i mange tilfeller skyves frem og tilbake, enten for å trekke hengeren tettere på førerhuset eller dytte innfesting til hengeren helt bak på bilen. Dette har med fremkommelighet samt vekt- og lengdebestemmelser å gjøre.

Lever bare en gang

Fargevalget landet på Red Ruby, og det går igjen både utvendig og innvendig. Alle detaljer i hytta som ikke er trukket med lær, er lakkert i beige eller rødt. Et omfattende arbeid, skal vi tro den stolte trønderen.

Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid

– Jeg dro til Hønefoss og satte fra meg bilen og var der mens den ble ribbet innvendig. Det gikk bare noen timer. Der og da kokte det nok litt i hodet, med tanke på å se for seg hvordan dette skulle bli. Det var mange valg som måtte tas. Jeg fikk veldig bra service, men jeg var litt stressa, smiler Runar.

Han hadde planene, mens proffene kom med gode råd underveis. Sluttresultatet tyder på at de kom til en enighet et sted på veien. Men det oppsatte budsjettet måtte likevel skrotes tidlig i prosessen. Det ene tok det andre og å gi seg halvveis var aldri tema.

– Jeg angrer ikke på det i dag, selv om mange selvsagt mener det er galskap å kjøre rundt på anlegg i Trondheim med en slik bil. Jeg pleier å svare at jeg lever bare en gang og dette er noe jeg har jobbet mot lenge. Det handler om livsstil og om å trives på en arbeidsplass jeg selv har skapt.

Helnorsk

Det nye settet ble tatt i bruk like etter sommerferien i fjor. Tippsemien som henger bak, har som vi forstår også fått nyte godt av bileierens drømmer. Her er alt av utstyr, både hurtigsenk og ikke minst hydrodrive på midterste aksel. Hydrodrive er for dem som trenger en ekstra dytt på vanskelig underlag, som ute i myra, der Runar ferdes.

Hverdagen i ny bil handler fortsatt om masse, grus og stein. Oppdragsgiver er Ramlo Sandtak. Så skal du se dette vogntoget i drift, må du antageligvis ta turen innenfor Trondheims kommunegrenser. Men blir det åpnet for lastebiltreff og lystig lag i løpet av 2021, vil nok den trønderske yrkesstoltheten dukke opp også andre steder i landet. Og at bilene til Runar betyr mye for ham, vitner historien om gamlebilen om.

– Jeg holdt den i orden og gnidde og vasket på den hver eneste uke siden 2015, så det var ingen god dag da den dro. Jeg er egentlig glad jeg ikke var i Trondheim den dagen den ble overlevert. Vi hadde mange kilometer sammen, så det blir nesten et personlig forhold, sier Runar.

Hvordan skal det gå hvis Scania-en en dag skal byttes inn? Runar Aalberg har ikke bestemt seg for når og om det vil skje. Han har noen år å tenke på. Han mener denne bilen har alt og savner ingenting. Det kan bli lang­varige ekteskap av slikt.

Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige

Det ligner et vanlig passasjerfly – innsiden skjuler noe helt annet

Verdens største skip var norskeid: Trengte åtte kilometer for å stanse