Den kalles ofte bare "El Macho"

Del på Facebook

Speedometernåla kryper uendelig sakte mot 100 km/t. Støyen begynner å nærme seg kategori infernalsk.

Men jeg enser det egentlig ikke, for jeg er dypt konsentrert om å holde en 86-modell Toyota Land Cruiser - type BJ75 - på veien og sjekke om den greier å holde flyten på E6 mot Gardermoen. Jeg maser forbi en nyere Land Cruiser og rekker å registrere eierens lille hakeslepp før jeg atter en gang fester blikket på et punkt et stykke fremme.

Luftmotstanden river i det store huset, og dødgangen på rattet er påtagelig. Det føles tidvis som om jeg skal presses av veien. Men skulle så skje, kommer LC-en antagelig til å fortsette i ufortrødent på jordet - om enn i noe lavere tempo.

Ved Gardermoen slipper jeg opp. Jeg orker ikke mer. Komforthastigheten er maks 80 km/t. Dette er tross alt en Afrika-modell. Motorvei er ikke dens foretrukne arena. Den trives best i omgivelser bestående av krøtterstier og dårlig diesel.

Mud terrain-dekk med grove knaster bidrar ikke til økt komfort. I oppoverbakke sliter den med å holde 80 i femtegir. Jeg må gire ned til fjerde og tredje for å holde turtallet oppe. Sist gang jeg ble forbikjørt av samtlige trailere i en oppoverbakke, var da jeg kjørte en 2CV med 33 hk.

En ekte legende

Historien om Land Cruiser går helt tilbake til 50-tallet, da Toyota utviklet BJ, Toyotas første firehjulsdrevne kjøretøy. Målet var å lage en lett og anvendelig bil som kunne brukes både av sivile og militære. På tampen av 50-tallet var den første bilen klar. Den så ut som en Willys Jeep, men den var bygget på et ett-tonns lastebilunderstell. Med en 3,4-liters sekssylindret motor vant BJ raskt anerkjennelse for sin tøffhet og sin evne til å kjøre hvor som helst.

I 1954 ble den siste BJ, type 25, gitt navnet Land Cruiser - en legende var født. Påliteligheten, holdbarheten og egenskapene i barske og krevende omgivelser har gjort den svært populær - også her hjemme, selv om de offisielle salgstallene fra Opplysningsrådet for Veitrafikken er beskjedne. De speiler nok ikke den faktiske interessen. For det er tydelig at mange nordmenn ønsker seg en stor og grovdimensjonert SUV som kan frakte dem over elver og opp traktorveier.

Land Cruiser var den SUV-en klart flest nordmenn søkte etter på Finn i fjor.

Testrunde

Jeg møter kollega Øyvind Jakobsen, som har med seg den nyeste Land Cruiseren, en 3,0D-4D automat GX, altså høyeste utstyrsgrad. Vi skal sjekke hvordan de to bilene greier seg i vår faste testrunde.

Husker du disse?

Sjekk den utrolige utviklingen til Toyota Land Cruiser.

Den nye Land Cruiseren har en 16-ventilers DOHC-turbodieselmotor med et slagvolum på 2982 cm³, og common rail-innsprøytning. Den har et elektronisk styrt fjæringssystem, kalt Kinetic Dynamic Suspension System (KDSS). som skal gi bedre kjøreegenskaper både på veien og i terrenget.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Den har også Adaptive Variable Suspension - er et variabelt fjæringsoppsett som gir føreren mulighet til å velge karakteristikken som passer best for anledningen ­- med innstillingsvalgene «Normal», «Comfort» og «Sport».

Dessuten har Toyota oppgrader forhjulsopphenget med uavhengige, doble triangelarmer og firelenket bakhjulsoppheng mot tverrgående stag.

Også innvendig har Toyota pusset på Land Cruiser. Det omfatter blant annet et nytt bryterpanel for kjøreinnstillingene og en 4,2 tommer stor multiinformasjonsskjerm som er plassert mellom turtelleren og speedometeret. Inforskjermen viser hellingsvinkel, grepet på hvert enkelt hjul og status for differensialsperrene.

Hva har så LC BJ75 å by på: Jo, en 3,4 liters diesel med 122 hk (noen av dem har nok forlatt oss), rå mekanikk og en digital klokke. Vi starter bilene og kjører av sted.

Det begynner å bli lenge siden jeg sist startet en bil med en egen, nærmest analog glødelampe på dashbordet. Sist gang var da jeg kjørte en Mercedes 407 D i en periode på 80-tallet.

Hompetitten

Ganske raskt forsvinner Øyvind og hans GX ute av syne. Han har stereoanlegg, USB-inngang, Blåtann og alt det der. Det har ikke jeg. Ikke engang radio. Så jeg synger en omarbeidet versjon av Hompetitten: «... gammal LC kommer ifra Skomperud på heia, klamr deg fast i rattet, lek du er med, og dermed så homper vi opp og ned. Vi homper opp og ned, vi homper opp og ned.»

Det er fuktig ute, og det dugger kraftig på vinduene. Varmeapparatet jobber på spreng for å holde duggen unna, uten helt å lykkes. Jeg var så dum å kjøpe en kaffe på bensinstasjonen, som blir stående idiotisk plassert på hva som virker å være en sklisikker plate på dashbordet. Den viser seg ikke å være sklisikker.

LC fra 1986 har selvsagt ikke koppholder og denne doningen krever to hender på rattet. Men den har som nevnt digital klokke, samt askebeger, sigarettenner, bryter for tåkelys bak, bryter for varme i rutene bak (som virker å ha takket for seg), vindusviskere med to hastigheter, hanskerom, sete - og en ubestemmelig mengde ikke-målbare verdier.

Komforten er fraværende, men dersom man liker å sitte høyt, så treffer den blink. Det føles som om jeg sitter to meter over bakken.

Istid

Plutselig ringer kollega Øyvind, så jeg kjører inn til siden og stopper.

- Er det helvetes Hotel California jeg hører i bakgrunnen, spør jeg irritert.

- Glem det, vi har viktigere ting å snakke om. Når du kommer inn i skogen overfor Roa, skal du roe ned med en eneste gang. Jeg holdt på å kjøre rett ut.

Vinteren har ikke helt sluppet taket.

Veiene i de skyggefulle partiene i skogen er fortsatt kledd med is og sløsj. Jeg lurer på hvordan den ganske smale mud terrain-dekkene vil takle underlaget. Ganske bra skal det vise seg. Der GX-ens 265/60 R18-piggdekk seilet oppå, kutter mud terrain-dekkene seg gjennom sløsjen. Jeg har i tillegg satt bilen i firehjulsdrift, noe som medfører at turen akkompagneres av ytterligere noen klangfulle mekaniske lyder.

Vemod

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Da jeg ankommer Oslo, nesten én time etter Øyvind, kjenner jeg etter om jeg er sliten etter å ha kjørt BJ75 i cirka fire timer. Nix, egentlig ikke.

Faktisk greier jeg ikke slutte å smile der jeg lar blikket gli over det ekstremt rustikke førermiljøet - med den lange gulvmonterte girstanga med fem trinn og den lille stanga for to- eller firehjulsdrift og lavserie.

Det er med et oppriktig vemod jeg leverer den fra meg. En ristende opplevelse har den vært, men enda sterkere er opplevelsen av en legende og en bil som aldri kommer til å svikte. Aldri.

Del på Facebook

Les også.

Test: Et sikkert og rimelig SUV-kjøp

Stor-SUV: Helt overlegen på utstyr

Feier de andre SUV-ene av banen