Champagne
Vet du hvorfor denne kalles «gul enke»?
Denne champagnen er et av verdens mest kjente varemerker, men hvor fikk den navnet sitt fra?
Veuve Clicquot Ponsardin er, med sine drøyt 19 millioner flasker per år, verdens nest største champagneprodusent, bare slått av Moët & Chandon.
Begge disse champagnene er eid av det store luksuskonsernet LVMH - Louis Vuitton Moët Hennessy. I samme konsernet finner vi flere champagner, blant annet luksusmerkene Krug og Dom Pérignon, samt cognachuset Hennessy.
Mote er også stort hos LVMH. Louis Vuitton er allerede nevnt, og sterke merkevarer som Christian Dior, Fendi, Givenchy, Kenzo og Marc Jacobs ligger også under konsernet. Men det var champagne det skulle handle om her.
Fra tekstiler til vin
Hovedpersonen i denne historien om den gule enken, Madame Clicquot, ble født i 1777 i Reims og fikk navnet Barbe-Nicole Ponsardin.
Hun var datter av en velbeslått forretningsmann ved navn Ponce Jean Nicolas Phillippe Ponsardin. Han drev virksomhet innen bank, ull og tekstiler, samt vin.
21 år gammel giftet Barbe-Nicole seg med Françoise Clicquot, som også hadde en far som drev innen både tekstiler og vin. Det unge ekteparet var interessert i å satse mer på vindelen av virksomheten, og det var et slit til å begynne med. Så døde Françoise etter bare seks år ekteskap, formodentlig av tyfus.
Ung enke
Madame Clicquot satt igjen med den seks år gamle datteren Clémentine og ansvaret for familiebedriften.
Hun bestemte seg for å utelukkende satse på vin, og med god finansiell støtte fra svigerfaren, utviklet hun vinvirksomheten.
Det gikk slag i slag, og Madame Clicquot utviklet bedriften og vinene med både nye teknikker og prosesser. Men hun var også en skarp forretningskvinne, og dyktig på både markedsføring, logistikk og mer.
Les også: Topp 5 rødviner på flaske under 150 kroner
Bort med grumset
Når man lager champagne (og mange andre typer musserende viner), starter man ut med en ganske tynn og sur hvitvin. Når den er tappet på flasker, tilsetter man en blanding av sukker og gjær i flaskene og korker dem. Så starter en annengangsgjæring i flasken, og sukker og gjær blir til alkohol og CO2, altså bobler.
De døde gjærcellene synker så til bunns i flasken og danner et grumsete bunnfall, og det skal ikke rare ristingen til på flasken for at vinen skal se tåkete ut, noe som opplevdes som udelikat.
Smart prosess
Madame Clicquot hadde imidlertid en idé for å bli kvitt dette problemet. I 1816 utviklet hun det som i dag kalles «remuage» (på fransk) eller «riddling» (på engelsk).
Man rigger opp skråstilte stativer (racks) med hull til flaskene. Så setter man flaskene med tuten inn i hullene, med flaskene først stående nesten vannrett ut. Så begynner man med jevne mellomrom å gradvis snu flaskene samtidig som man reiser dem opp til de til slutt blir stående med tuten ned. Da har alt bunnfallet etterhvert samlet seg på korken.
Så kan man fjerne korken, og grumset følger med. Så tilsetter man (i de fleste tilfeller) litt søt druesaft i vinen for å søte den slik at den ikke skal oppleves som for syrlig. Og så korker man flasken igjen.
Denne prosessen sørget for at champagne ble renere og mer delikat, og det førte til større popularitet.
Andre innovasjoner
Champagne lagdes på den tiden som en miks av flere årganger, og det gjør den også som oftest i dag. Etter flere år med diverse trøbbel, både krig og dårlige årganger, lanserte Veuve Clicquot i 1810 en ren årgangschampagne, og dette var de faktisk først med.
I 1818 lanserte huset den første roséchampagnen. Ruinart hadde riktignok allerede laget en «roséchampagne», men den fikk fargen sin fra hyllebær. Veuve Clicquot var de første til å bruke rødvin fra Pinot Noir-druer til å sette farge (og smak) på vinen.
Les også: Tre gode champagner – og den ene er veldig billig
Den russiske tsaren
Etter at napoleonskrigene var over, og blokadene ble fjernet, var det igjen fritt frem for å distribuere varer på kryss og tvers, ikke bare i Europa, men også til mer fjerntliggende strøk.
Madame Clicquot var en av de første ut av startblokkene i så måte, og var først til å nå frem til tsaren i Russland, og dermed ble vinen veldig populær hos både hoffet og adelskapet.
Champagne på denne tiden var mye søtere enn i dag, og russerne var de som likte den aller søtest. Madame Clicquot tilpasset søthetsgraden til forskjellige markeder, og i Russland kunne sukkernivået nå opp i over 300 gram per liter, noe som er søtere enn de fleste dessertviner i dag. Engelskmennene likte en tørrere champagne, men fremdeles søtere enn det som er vanlig i dag.
Utover 1800-tallet ble champagnen stadig tørrere, og vi fikk det som kalles brut, som er den mest vanlige typen champagne i dag.
Les også: (+) «Thomas» (18) er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Hvorfor «gul enke»?
Champagnen til Madame Clicquot fikk sin iøynefallende gule etikett for første gang i 1835, og den ble registrert som varemerke i 1877.
Det er (selvsagt) der «gul» kommer fra i «gul enke». Vi har allerede fortalt at Madame Clicquot ble tidlig enke, men visste du at veuve er det franske ordet for enke? Derav navnet Veuve Clicquot Ponsardin, som fremdeles er navnet på både bedriften og vinene i dag.
Madame Clicquot døde i 1866.
I 1972, til bedriftens 200-årsjubileum, lanserte Veuve Clicquot Ponsardin en prestisjevin kalt La Grande Dame. Madame Clicquot var, fysisk sett, knøttliten, men hun var stor i alle andre sammenhenger.
Hun regnes som den kanskje fremste forretningskvinnen på 1800-tallet. La Grande Dame er en hyllest til henne.
