«Det er et enormt skille mellom latskap og apati. Selv om det kan virke som samme driten»

KOMMENTAR:

Det er lenge siden jeg følte det pinlig å snakke om at jeg bærer på en slags kronisk uro. Jeg har snakket opp og ned i mente om denne uroen både hos terapauter, på TV, i sosiale medier og på radio. Jeg har vært «åpen om angsten min.» Som om det er en bragd.

Nå som jeg er blitt voksen (36), føles det mest tyngende at jeg ikke lærer av mine feil.

Jeg har lært meg å leve med uroen. Den er til og med kontrollerbar, og jeg har medisiner som kan stagge den om den tar for mye plass.

Det er mange forhold å ta i betraktning. Jeg er moren til en 8 år gammel liten gutt som trenger at jeg er tilstede og rolig. Det kan være utfordrende, men det er min forbanna plikt. Takk Gud for det.

Jeg har scoret drømmejobben som programleder som krever at jeg må være punktlig, og dermed så har jeg rutiner som gjør at livet går lettere.

Trenger bekreftelse

Men av og til gjørmer det seg skikkelig til for meg allikevel. En av sjefene på jobben kalte meg for «Krøsemaja.» Hun mente jeg fungerte helt strålende, men at usikkerheten min kunne ta overhånd, og at jeg dro meg selv ned i frykt for at jeg ikke innfridde. Hun sammenlignet meg med en snusboks som hun satte oppå kaffekoppen og som sakte, men sikkert lusket seg ned bak koppen og titta frem etter bekreftelse i stedet for å ta selvstendige avgjørelser. Så lo vi godt, men det festet seg. Følte meg truffet.

For det der har jeg hatt en tendens til i snart 20 år. Å synke sammen når jeg egentlig burde ture frem med selvsikkerhet og ryggrad.

Den siste tiden har jeg hatt endel tanker om de utfordringene det er å bryte med disse tankemønstrene. Det manifisterer seg muligens utad som usikkerhet, aggresjon eller rein latskap. Men det er et enormt skille mellom latskap og apati. Selv om det kan virke som samme driten.

Vanskelige avtaler

For gudene skal vite, det er noe drit å spenne bein på seg sjøl stadig vekk. For de som kjenner meg, vil jeg nok virke både egoistisk og selvopptatt. Upålitelig og vinglete. Og det er jeg jo på mange måter. Har mistet mange venner og bekjente rett og slett fordi jeg ikke evner å følge opp avtaler, og tar meg vann over hodet. Gang på gang…

«Jeg tror ikke hun har onde hensikter med det hun sier, jeg tror egentlig bare at hun prøver å beskytte meg»

Theresas trofaste venn er en evig kritiker.

Så når skal jeg egentlig lære? Jeg har prøvd å henge angsten min som en knagg på både menn, foreldrene mine, vennene mine og først og fremst meg sjøl. Jeg har sluttet å spekulere i hvorfor jeg har det sånn her. Jeg har hatt nok runder med både Freud, kognitiv, integrativ og alternativ terapi og livsstilsendringer og fandens oldemor til at jeg har et godt overblikk.

Jeg har kommet til et ok sted. Titt og ofte har jeg det til og med helt strålende! Jeg har dog grublet meg frem til en del negative, repetitive mønstre jeg fortsatt trenger å ta et oppgjør med.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Distanserte menn

Jeg burde slutte å innlede forhold til menn som er distanserte og kjølige. Dette har jeg gjort hver eneste gang jeg finner en heldig, ny utkårede. Mange som innleder kjærlighetsforhold til en som sliter med usikkerhet, vil gå i en slags forsvarsmodus for å unngå å røre mer i den heksegryta som koker oppi pappen din. Ingen vil ha ansvaret for at din mentale helse skal være i vater. Min mentale helse er heller ingen andres ansvar enn mitt eget.

Syv ting du aldri skal si til noen med angst

Suzanne Aabel (34) har angst. Hun vet hva som IKKE hjelper når panikken rammer.

- Livet ville vært kjedelig uten de dårlige dagene

Disse jentene har noe viktig å lære deg om problemer.

Samtidig vil en altfor trygg og amorøs mann eller kvinne bli for mye for en som meg. Jeg frykter jeg vil miste respekten for en som beundrer meg for høyt. For når selvforakten syder, er det eneste logiske for meg at den personen som står der og viser at den liker meg, den personen må det være noe galt med. Den personen kan umulig se hvor elendig jeg er. Ergo: Vedkommende er et fjols.

Så i stedet blir jeg igjen og igjen hekta på det motsatte. Å kjempe for anerkjennelse og oppmerksomhet er jeg blitt veldig vant til. Så når relasjonen skjærer seg, sitter jeg igjen med bekreftelse på det jeg frykter mest: Ingen kan elske meg.

Så dette mønsteret må brytes. Den strenge beskjeden til meg selv er: Vær alene og singel til du er på et trygt nok sted. Og når du innleder et kjærlighetsforhold, så ikke legg for mye av det som rører seg i ditt indre på hvordan den du er med, ter seg.

Lover for mye

En annen beskjed jeg har gitt meg selv i det siste, er denne: Ikke lov ting du ikke kan holde! Det er over ti år siden en psykolog jeg gikk til sa at det simpelthen var frekt å ikke ringe opp når kjente og kjære vil ha tak i deg.

«Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde sagt nei til å bli med ut og leke»

Renate hadde konstant angst for at noe skulle skje med barnet.

Men det må jeg bare vedgå – slik holder jeg på fremdeles. Sitter og stirrer på telefonen til den ringer ut fordi jeg ikke vil snakke med noen. Mottar tekstmeldinger og forespørsler jeg arrogant ignorerer. Til jeg en dag sårt trenger vedkommende som prøvde å kontakte meg, og så sitter jeg der med angst-skjegget mitt i postkassa og har ingen å snakke med.

Jeg kjøper bursdagsgaver, gaver til den nyfødte babyen din og kommer sjeldent på besøk som avtalt. Noen ganger skammer jeg meg så fælt at jeg bare fortrenger det, men har ikke baller nok til å si fra og melde om tingenes tilstand. For da må jeg jo prate om det…

Som i Luksusfellen

Det er som de i Luksusfellen som ikke åpner brev. Som om ting blir borte hvis man bare legger det i en skuff. Og så roper jo den skuffen på deg dag ut og dag inn. Det er temmelig drenerende.

Og ja, folk blir selvsagt dritasure og dritleie. Og det dummeste er at det hadde fint latt seg forklare at jeg har tatt meg vann over hodet – at jeg har lovet mer enn jeg greier å holde. Hvis jeg bare sier fra. At jeg i øyeblikket tilbudene hagler, vil være med på alt. Men når klokken tikker og ting nærmer seg, vil jeg rett og slett ikke gå ut døren. Er sinnssykt sliten rett og slett. Som å løpe maraton mens man sitter aleine i sofaen og glor.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Din egentlige fiende

Dette er heldigvis mønstre det er mulig å bryte. Om ikke annet redusere, ved å slutte å love seg bort. En annen ekstremt positiv løsning er å komme seg for svarte ut av døra og faktisk møte opp og være sosial! Det har jeg aldri angra på. Nesten…

Og mitt råd til deg som ikke er like heldige som meg og elsker jobben sin og har et knippe fantastiske venner som tåler meg enda og bryr seg: Hold ut. Gå ut. Konfronter dine demoner, ta sats og stikk hodet over vannet og gisp etter luft.

Så skal du se at de sakte, men sikkert flyr avgårde og svinner hen i horisonten som de gamle spøkelsene de er. Din eneste egentlige fiende er ditt eget hode.