angst for at noe skal skje med barnet
«Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde sagt nei til å bli med ut og leke»
Renate hadde konstant angst for at noe skulle skje med barnet.
KOMMENTAR:
− Så du prøver hver dag å skape en perfekt «siste dag» for barna dine?
Jeg hadde vel brukt nærmere en halv time på å forklare psykologen min hvordan jeg tenkte, da hun serverte det tilbake til meg i denne enkle, litt makabre setningen som rommet alt sammen. Alt stress, all angst, all utilstrekkelighet og all den intense frykten for å miste noe så uerstattelig igjen.
Tenk om det var siste sjanse?
Først i det øyeblikket gikk det opp for meg at det var akkurat det jeg prøvde på. Hver dag måtte være så fin og god som mulig, i tilfelle nettopp denne dagen skulle bli den siste i en av mine sønners liv.
Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde kjeftet for en bagatell eller sagt nei til å bli med ut og leke.
Tenk om jeg hadde vært for opptatt til å se ham i øynene når jeg svarte på alle spørsmålene hans. Tenk om jeg ikke hadde gitt ham den klemmen før han gikk ut døra.
Jeg ville aldri få muligheten igjen, og tanken på det var ikke til å bære.
Mistet lillebror
Da jeg var 17 år gammel mistet jeg lillebroren min. Han ble akutt syk og døde. Jeg har brukt mye tid på å ønske at det siste jeg gjorde før jeg gikk ut døra den siste lørdagskvelden, var å gi lillebroren min en skikkelig knuseklem og fortelle ham hvor mye han betydde for meg.
Jeg skulle fortalt ham at uansett hvordan skoledagen min hadde vært, så klarte jeg ikke å la være å smile når han kom og møtte meg i gangen.
Renate Andersen
- 34
- Bor i Arendal
- Har samboer og to gutter på 7 og 3 år
- Kombinerer jobb som frilansjournalist med å være barne- og ungdomsarbeider på ungdomsskole
- Blogger på muligensirrelevant.blogg.no
- Er en nerd som elsker store puslespill og tjukke bøker
Jeg skulle fortalt ham at det ikke gjorde noe at han rota litt på rommet mitt, det var så koselig å ha ham der. Jeg skulle fortalt ham hvor søt og god og morsom han var, og at han var en av de viktigste personene i livet mitt.
Men jeg gjorde ingen av delene, jeg ropte ha det og gikk på pizzarestaurant med venner.
Selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg var en helt vanlig 17-åring, og da jeg dro hjemmefra så var det fortsatt en helt vanlig kveld.
Tøff start som mamma
Å oppleve at noen kan bli syk og dø så plutselig, endret meg. Det røsket bort den naive tryggheten jeg hadde som barn, og presenterte en skremmende ny realitet: Forferdelige ting kan skje, og de kan skje meg.
Denne erfaringen hadde allerede skapt et solid fundament for å bli en engstelig mamma, da mitt første barn ble født i hui og hast på et operasjonsbord ni uker før termin, mens jeg var i narkose. Morkaka hadde løsnet helt, og den halvannen kilos gutten min måtte gjenopplives da han kom ut. I løpet av måneden vi bodde på sykehuset, hadde han infeksjon, gulsott, bilyd på hjertet, hjerneblødning og flere pustestopp.
Vekkerklokke på hver halvtime
Det første året jeg var mamma, sov jeg aldri mer enn et par timer sammenhengende. Kolikkmødre vil nok nikke gjenkjennende, men det var ikke sønnen min som vekket meg.
Det var vekkerklokka. En stund ringte den hver time. Så klarte jeg å gå ned til annenhver time, helt til sønnen min fikk omgangssyke. Da tok jeg to skritt tilbake og stilte vekkerklokka på hver halvtime.
Når den ringte, spratt jeg opp av senga med høy puls og bøyde meg over barnesenga mens jeg holdt pusten for å kunne høre bedre. Han pustet. Yes! Han pustet fortsatt!
Noen ganger var jeg så utslitt at jeg sov videre når vekkerklokka ringte. Da våknet jeg med en kvalmende panikk og skyldfølelse – tenk om det var denne morgenen jeg skulle finne ham død? Jeg hadde ikke gjort jobben min, jeg hadde ikke passet ordentlig på ham!
Slik gikk nettene.
Skape perfekte dager
Etter hvert som han ble eldre, klarte jeg å trappe ned på vekkerklokka. Til slutt kom jeg så langt at jeg bare satte den på hvis han var syk. Jeg sov ofte en hel natt i strekk, og de nye kreftene brukte jeg på å være en god mamma.
Jeg skulle alltid være snill, pedagogisk og tålmodig, og alltid ha tid til å leke. Jeg skulle alltid irettesette på en fin og rolig måte, og aldri bli sint. Han skulle alltid ha fine klær og ikke mangle noen ting.
Tanken på at han når som helst kunne dø fra meg lå hele tiden i bakhodet. Og da skulle i alle fall livet hans ha vært et godt liv. Et perfekt liv, aller helst.
Det var ikke før jeg satt i psykologstolen flere år senere at det gikk helt klart og tydelig opp for meg hva jeg drev med. Jeg var blitt tobarnsmor, og eldstegutten skulle snart begynne på skolen.
− Så du prøver hver dag å skape en perfekt «siste dag» for barna dine? sa psykologen.
Akkurat ja. Det hørtes både dumt, makabert og forferdelig trist ut, men det var akkurat det jeg gjorde.
Skifte fokus fra død til liv
Den dagen forsto jeg at fokuset mitt var helt feil. Det er ikke noe galt i å prøve å være en best mulig mamma, og ønske at hver dag skal bli fin.
Men fokuset mitt hadde vært på å legge til rette for at en eventuell plutselig død skulle ramme så skånsomt som mulig. Noe den selvfølgelig aldri ville ha gjort, uansett hvor perfekt dagen før hadde vært.
Dessuten har man ikke perfekte dager når man har små barn. Fine dager, med små opp- og nedturer – men ikke perfekte. Den ene gutten min har kronisk sykdom, og behandlinger han måtte gjennom var vanskelig å tåle. Ble jeg sint på en av guttene, var jeg urolig inni meg resten av dagen. Hvis noen var slemme mot en av dem i barnehagen var jeg helt knust. For hva om han døde akkurat i natt, også var dette noe av det siste han skulle oppleve?
Gradvis har jeg klart å flytte fokuset over på å forberede guttene mine på livet. For livet – det er definitivt plan A.
På riktig kurs
Tanken på å miste en av dem er fortsatt helt uutholdelig. Jeg kommer aldri til å ta dem for gitt, og de får kanskje høre litt i overkant ofte hvor glad jeg er i dem. Klemmer hver gang vi forlater hverandre, det får de også leve med.
Jeg bruker mye krefter på å kjempe imot angsten og la guttene mine få leve helt vanlige liv. Merkelig nok er det ikke noe problem å se dem klatre i trær, sykle fort, gjøre triks på trampoline eller spikke med kniv. Benbrudd, skrubbsår og kuttskader kan nå alltids fikses. Men er det situasjoner jeg anser for å kunne ha et dødelig utfall, da slår mammaangsten ut i full blomst. Jeg ser lett for meg huggormbitt, bilulykke, husbrann og drukning hvis guttene mine er hos noen andre.
En særlig avslappet mamma blir jeg nok aldri. Men nå vet jeg hvor fokuset mitt skal være, og kan styre tilbake dit når tankene har dratt meg litt utav kurs.
Jeg oppdrar barn som skal bli voksne. De skal skaffe seg erfaringer, gode og vonde – og bli skikkelige, likandes folk.