Sekundær infertilitet
En ubehagelig følelse fyller Sofie (42): - Det tok meg fem år å våge å si det høyt
Sofie Winther Askgaard er mor til to gutter, men har lenge drømt om en større barneflokk på tre. I fem år har hun og mannen derfor kjempet for å fullføre familien – men uten hell. Hva nå?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Den ble først publisert i Vores børn og alt.dk, men er gjengitt med tillatelse.
De siste årene har spesielt vært fylt med én følelse: Skam.
Er det i det hele tatt greit å ønske seg ett barn til når man allerede har vært så heldig å ha to?
Det virker litt grådig å stille opp til tredje runde mens andre fortsatt venter på sin første. Det er en følelse som har blitt forsterket av de mange reaksjonene vi har møtt.
Fertilitetsklinikken: «Kanskje du bare skal glede deg over barna du har – andre er ikke så heldige».
Sykehuset (etter flere aborter): «Da er det bra at du har to barn hjemme».
Fra bekjente: «Er du misfornøyd med de du har, siden du vil ha mer?»
Her er et samlet svar til dere alle: Guttene mine er de mest fantastiske skapningene, og jeg vil gå gjennom ild og vann for dem.
Om skribenten
Sofie Winther Askgaard (42) er dansk og bor i Danmark sammenn med mannen sin Esben, og deres to mirakler på 9 og 13 år, Anker og Sofus.
Hun jobber som kommunikasjonssjef i Anna Bogdanova og som frilansjournalist.
Jeg er ikke misfornøyd med det jeg har, men drømmer om å gi dem en lillebror eller søster.
Det er et ønske som ikke kan settes inn i en formel og forklares med fornuft, men er som en merkelig urkraft og en ulogisk lengsel fordi den ikke vil gå bort, selv om det nå har vist seg at det ikke lar seg gjøre.
Hvorfor snakker vi ikke mer om det?
Vi prøvde virkelig. Kanskje enda mer enn mange andre. For selv om guttene våre kom raskt og naturlig, har de siste fem årene flydd forbi i en dis av kunstige hormoner, sprøyter, sædprøver og det som skulle vært magi i et reagensrør.
Ni ganger fungerte det, ni ganger fungerte det ikke allikevel. Lykken endte i stedet i nesten alle tenkelige varianter av aborter. Så nært, men likevel så langt. Det gjør ikke lengselen etter et nytt lite liv mindre.
Hvis vi kunne snakket om det
Inntil nylig kjente jeg ingen som hadde problemer med å bli gravid for andre (eller tredje) gang – og absolutt ingen som hadde gått tomhendte hjem fra fertilitetsklinikken.
Underveis har jeg funnet ut at mange av oss er i samme situasjon – det er bare ikke noe vi snakker om. Kanskje fordi vi ikke vil rope høyt at vi vil ha mer når vi allerede har så mye.
Sekundær infertilitet, som det heter når du har fått ett eller flere barn, men ikke lenger kan bli gravid eller bære ut en graviditet, er ikke en sjeldenhet.
Her om dagen leste jeg at en lege fra en av fertilitetsklinikkene i København hadde sagt at over 1/3 av de som kommer til klinikken er sekundær infertile.
Og psykologiske studier viser også at følelsene og ønsket om et barn nummer to (eller flere) kan være like sterke som for det første.
Men det er en følelse som ofte blir neglisjert. Både av samfunnet, men også av oss som står i det, tror jeg. For det har tatt meg fem år å tørre å si det høyt.
Ufrivillig barnløshet eller infertilitet betyr manglende graviditet etter ett år med regelmessige og ubeskyttede samleier.
Vanlige årsaker til ufrivillig barnløshet er forstyrrelser i eggløsning, skader i egglederne, høy alder hos kvinnen eller redusert sædkvalitet.
Sekundær infertilitet er når kvinnen eller mannen har vært gravid eller bidratt til graviditet tidligere.
Det er beregnet at en av ti av befolkningen opplever periodevis eller vedvarende ufrivillig barnløshet. Andelen par som får problemer med å oppnå graviditet forventes å fortsette å øke.
Kilde: Nhi.no
Les også: Anette-Emilie (48) vurderte å brenne vugga hun selv hadde snekret. Så skjedde det et «mirakel»
Drømmen som ikke vil dø
Nå har vi gradvis kommet til et punkt hvor vi må lære oss å akseptere at fertilitetsbehandling ikke brakte oss nærmere drømmen.
Det er vanskelig, for vi leser statistikken og vi hører om alle miraklene, men sjelden om de som forlater klinikken uten annet å vise til enn en måpende tom konto og et sårt hjerte.
Det er som en ballong, hvor luften sakte, men sikkert siver ut, slik at det til slutt bare er litt krøllete gummi som ikke fylles med sin tilstedeværelse. Muligheten for at 2 blir 3 er brutt – men håpet henger fortsatt der.
Sorgen over de tapte livene forsvinner nok aldri. Jeg vet jeg er veldig heldig. Heldig på ett område, uheldig på et annet.
Jeg vil gjerne få lov til å sørge over alle de små livene som ikke kom til verden uten å bli skamfull. Det betyr ikke at jeg er misfornøyd med det som faktisk skjedde.
Vi blir en litt annerledes familie enn det jeg drømte om i mange år. Og den drømmen må jeg finne et sted å parkere langsiktig.
Denne saken ble første gang publisert 18/04 2024.
