Skjermbruk
Da jeg var liten, lekte vi ute. Nå får 3-åringer iPaden slengt i fanget
Sandra Spjelkavik er lei av å måtte spole tilbake TV-serien fordi hun ikke klarte å la være å scrolle på mobilen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
I det siste har det blitt mye innesitting på kvelden med pledd i sofaen og Netflix på skjermen. Og forleden kveld skjedde det igjen.
Det som skjer nesten hver eneste gang jeg forsøker å få med meg noe på TV-skjermen: Jeg ble nødt til å spole tilbake noen minutter i serien jeg ser på.
Og ikke én gang, men tre ganger i løpet av kort tid, fordi jeg nok en gang hadde blitt slukt inn i smarttelefon-universet.
Det hadde kun gått noen minutter siden jeg sist hadde scrollet meg gjennom Instagram og nettsiden til Kremmerhuset (jeg pusser opp hjemme, nemlig), og nå lå jeg der igjen; med tomt blikk rett inn i mobilskjermen, mens en krangel mellom Chelsea og Jimmy i Love is Blind rullet på en enda større skjerm i bakgrunnen.
Sandra Spjelkavik er komiker og tekstforfatter. Hun høstet strålende anmeldelser fra aviser og publikum for soloshowet «Sandra feier for egen dør».
Hun har vært nominert til to Komipriser og har deltatt i TV-programmer som «Forræder» og «Sistemann ut». Før hun ble komiker på heltid, utdannet hun seg til journalist.
Kvinner er jo vanligvis såpass gode til multitasking at selv NASA hadde blitt imponert, men nå stjal mobilen alt fokuset vekk fra min favoritt-TV-serie.
Og enda verre: Hvor ofte gjør jeg dette – lar mobilen stjele fokus fra det jeg egentlig holder på med?
Les også: «For det er jo så ubehagelig behagelig, å la dem sitte der og sveipe og stirre ...»
Hvem har jeg blitt?!
Da jeg var liten, så lekte vi ute. Det var bare det vi gjorde. Vi syklet, klatret i trær, husket, sto på skateboard, gravde etter meitemark.
Hvis vi kjedet oss, så fikk vi streng beskjed av foreldrene våre: «Men så finn på noe, da!». Vi måtte underholde oss selv, eller finne måter å bli underholdt på. Nå får 3-åringer iPaden slengt i fanget. (Tenk om vi hadde hatt uendelig tilgang til Sesam Stasjon og Kykelikokos da vi var små.
Vi hadde vært klin kokos hele gjengen (jeg husker forresten fortsatt telefonnummeret til Kykelikokos utenat)).
Og ikke bare det: 3-åringer i dag vet også hvordan de selv skal finne frem til Netflix Kids på pad-en. Og vet du hva? Jeg skjønner at foreldre tyr til iPaden.
Jeg har ikke barn selv, men jeg klarer å forstå hvor behagelig det må være å gi ansvaret for å underholde kidsa til Peppa Gris når det blir for mye mas.
Bare sånn at du får et lite øyeblikks stillhet … til å scrolle litt? Det vet jeg at jeg hadde brukt tiden til, i hvert fall.
Les også (+): Nettbrett – bør vi kutte det ut eller hva skal vi gjøre?
Som et barn
Konsentrasjonsspennet mitt er jo enda kortere enn en treåring sitt. Og jeg blir flau av meg selv. Jeg blir flau over at jeg til enhver tid føler en trang til å være oppdatert på hva alle andre bedriver tiden sin med.
Jeg blir flau over at jeg ikke bruker den samme tiden, av og til, på mer fornuftige ting som jeg gjerne har større utbytte av; lese en bok – for det er mange gode bøker der ute, og jeg har ikke lest en promille av dem engang.
En dokumentar om pinnedyr på National Geographic hadde vært mye bedre enn den fordummingen jeg holder på med på sosiale medier. For jeg føler ofte at jeg blir dummere og dummere for hvert «scroll» jeg tar.
Og de få gangene jeg faktisk plukker opp en skikkelig god bok og finner ro til å sette meg ned og lese den, så går det ikke mange minutter før jeg kommer på noe jeg burde ha sjekket på telefonen.
For det er jo helt umulig å vente med å sjekke værmeldingen for helgen. Og når du først har telefonen i hånden, så kan du jo like gjerne sjekke Snapchat, Facebook og Instagram også.
Du vet at du sitter for mye og scroller på mobilen når til og med Instagram roaster deg med beskjeden som popper opp på skjermen: «Du har sett alle innleggene, din idiot – skaff deg heller et liv» (det står jo ikke akkurat det, men det er det jeg føler Instagram mener).
Og når du endelig klarer å legge fra deg telefonen igjen etter å ha fordummet deg igjennom alt av sosiale plattformer, så har du helt glemt hvor du var i boken og må starte på den samme siden på nytt igjen. Da er det klart at det blir med den ene boken i året (sorry, Anne B. Ragde!).
Aldri langt unna
Det er lett å sette morgenkaffen i halsen når iPhone bestemmer seg for å oppdatere deg helt plutselig på «skjermtid brukt forrige uke» og du ser tallet poppe opp på skjermen.
Da blir jeg rett og slett litt skamfull hver gang. Og kanskje det er på tide å lære av det?
Det eneste stedet jeg prøver å ikke plukke opp mobilen for mye, er når jeg spiser middag med venner og familie – både hjemme og på restaurant. Men den ligger med skjermen ned RETT ved siden av meg på bordet, den er aldri langt unna.
«Bare i tilfelle …». Ja, i tilfelle hva da? At Oskar Westerlin plutselig skal lansere rosinboller (for sjokoladeboller var jo fryktelig innovativt)?
Eller at Funkygine har hatt nok en treningsøkt med familien? Hva er det som ikke kan vente til jeg kommer hjem?
Og dette gjelder jo ikke bare meg, det gjelder brorparten av alle rundt middagsbordet. Mobilen er aldri langt unna, sånn i tilfelle.
Ofte kan jeg til og med se kjærestepar som er på date på restaurant, og som likevel sitter på hver sin mobil og scroller febrilsk mens de venter på maten. Uten å utveksle et eneste ord.
Scrollekulturen er alle introvertes våte drøm. Blikkontakten er jo utdødd. Nå sitter så godt som alle med krummet rygg og blikket begravd i telefonskjermene sine, meg selv inkludert. Som en ekstrovert som meg selv, som feedes av andre mennesker, så er dette bare trist.
Og dette vet jeg jo om meg selv, og likevel søker jeg til telefonen så fort det er et stille øyeblikk. Eller, det trenger ikke engang være et stille øyeblikk før scrollingen tar meg. Vi er blitt så redde for å kjede oss, som om det er så himla farlig at hjernen ikke konstant fôres med inntrykk.
At vi må være underholdt hele tiden. I stedet for å sitte stille på bussen og se ut av vinduet med en risiko for at noen prater til deg, så trekkes oppmerksomheten til videoer av dansende foreldre på TikTok og annet hjernedødt innhold.
Les også: Familieterapeutens advarsel til foreldre: – Kan svekke tilknytningen og skape psykiske lidelser
Konsertfilmer
Hvis jeg skal bli litt streng, så er det faktisk ett sted jeg mener det burde være fengselsstraff for å ta opp telefonen, og det er på konsert.
Hvor mange har ikke opplevd å stå på en konsert og ender med å måtte se hele showet gjennom mobilskjermen til personen foran deg?!
Og til deg som filmer konserter: Hva tenker du egentlig å bruke den videoen til? Har du noen gang sittet hjemme en fredag kveld og tenkt:
«Det er ingenting på TV, men herregud – jeg har jo noen gøyale klipp fra den John Mayer-konserten jeg filmet med telefon på 50 meters avstand som det hadde vært utrolig artig å ta en titt på»?
Det har ikke skjedd før, nei? Tenkte meg det.
Og til deg som deler disse lange videoene fra konsert på sosiale medier: Det har aldri skjedd at jeg har sittet på mobilen, sett videoene og tenkt:
«Så utrolig synd at jeg ikke kunne bli med tante Gro på konsert i kveld, men det er helt supert at hun har filmet hele konserten med elendig lyd- og bildekvalitet og lagt det ut på Snapchat, for det gir meg skikkelig følelsen av å være der».
Nei.
Avhengighet
Vi ser på telefonen når vi går tur, når vi går gatelangs, når vi shopper, når vi legger oss på kvelden, når vi våkner om morgenen. Nå bruker vi mobilen til absolutt alt.
Den gode, gamle telefonkatalogen er for lengst et utdødd kapittel. Nå googler vi de telefonnumrene vi trenger.
Vi betaler med mobilen i butikken. Vi leser mail, nyheter og ser filmer på mobilen. Vi har personlige helsedata og alle passord lagret på mobilen.
Vi spiller spill når vi trenger å slå i hjel litt tid, bare spør Erna Solberg (gammel referanse). Vi oppdaterer oss på andres liv i sosiale medier, samtidig som vi forteller hele verden alt om vårt eget.
Vi tar bilder med mobilen, og kamerarullen er stappfull med alt fra bilder av barn og barnebarn, til screenshots av ting vi ønsker oss fra diverse nettbutikker. Og konsertfilmer, ikke minst.
Er det blitt så galt at vi nesten lever livet vårt gjennom våre smarttelefoner? Om mobilavhengigheten fortsetter å tynge oss ned, så er det kanskje kun et tidsspørsmål før det også blir behov for avvenning for mobilavhengighet?
