MARIE LUNDE OM TRADWIFE-TRENDEN
– Tradwife-trenden pirker på et ubehagelig paradoks
Å være tradwife må ikke ses på som å ofre seg selv på familiens alter, skriver Marie Lunde i denne kommentaren.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Tradwifes er på alles lepper om dagen. Det handler om kvinner som velger å følge en tradisjonell kjønnsrollefordeling i ekteskap og familieliv. Det innebærer gjerne å være hjemmeværende for å ta seg av barn, hus og hjem.
Trenden pirker i et ubehag i meg, men ikke fordi jeg er redd for at utviklingen skal gå i revers. Det som hjemsøker meg når jeg hører husfruene messe om gledene ved hjemmelivet, er skammen over å ikke strekke til i kvinnerollen jeg vokste opp med, blandet med forakten for at dette inngrodde tankegodset fortsatt ligger latent i ryggmargen min.
Jeg skjønte ganske tidlig at jeg var en annerledes jente, allerede i barnehagen.
Mens de andre jentene hadde blanke hestehaler, hadde jeg floker, og når det var avslutning, var jeg den eneste som lignet på Askepott fordi jeg hadde herjet i grøfta hele veien til skolen.
Spaltist for klikk.no, Foreldre & Barn og Kamille. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits og Jæger og mannen Ola.
«Du som er jente og alt», sa lærerne når kors-stingene ikke stod på rekke og håndskriften var uleselig. Jeg var hverken fingernem, spesielt renslig eller hjemmekjær. Jeg hadde ikke grønne fingre, øye for detaljer eller god smak. Og jeg trivdes ikke i mitt eget selskap.
Derfor var det et lykketreff at jeg vokste opp i takt med et samfunn som i økende grad verdsatte likestilling i hjemmet og skattebetalende kvinner. Likevel hadde jeg jo tilbrakt en hel ungdomstid med Huset på Prærien, Fjernsynskjøkkenet, TV-shop og Tause Birgitte. Mamma hadde strikke-dilla og nynnet når hun ryddet, mens mormor lagde all mat fra grunnen av. Og denne stadige konflikten mellom de indoktrinerte kjønnsrollene og mine egne behov, ble en reell utfordring for meg.
Les også: (+) Er det veldig rart hvis jeg og mannen tar med oss et barn hver og drar på ferie hver for oss?
Helst ville jeg sitte sammen med gutta rundt pokerbordet og banne som en bryggesjauer, men oppdaget fort at for å fange deres interesse, ble jeg nødt til å smyge to kyllingfileter inn i BH’en og sitte og fnise i bakgrunnen i stedet. Og jeg likte å få guttas oppmerksomhet, derfor fniste jeg mer enn jeg bannet.
Da jeg senere fikk barn ble ikke dette paradokset noe lettere. Jeg sluttet å spille rollen som jente og ble mamma i stedet, noe som er en langt trangere hjelm å bære. Alt som anses som forenlig med å være nybakt mor, liker ikke jeg.
Som å sitte i ro, ha et annet menneske oppå seg hele tiden, tilbringe mye tid hjemme med å stelle, mate og bysse. Disse tingene opplevde jeg dog som viktig og riktig i babytiden, så det ble likevel et enkelt valg.
Men det er også andre forventninger som blir puttet inn morsrollen, som skal måle graden av dedikasjon til oppgaven, men også fungere som en skala for evnen til å organisere familien så vellykket som mulig.
Det handler om temaer som fullamming, samsoving, best i test ditt og datt, hjemmelaget barnemat, sen barnehagestart, tidlig henting, skjermtid, pedagogiske leker, fast leggerutiner, sunne matpakker, frivillighet, aktiviteter, planlegging og organisering, rene klær, de riktige møblene, et ryddig hjem, en rolig mamma, en stilig kjæreste …
Og det er nettopp her klumpen i magen fort dukker opp hos tidsklemte mødre som meg, vi som vokste opp i en tid da kjønnsrollene var i endring. Det finnes en liten stemme i oss fra gammelt av som hvisker at det å være hjemmeværende, er det samme som å være en god mor eller kjærlig kjæreste.
Men det å være tradwife må ikke ses på som å ofre seg selv på familiens alter. Å velge hjemmet som arbeidssted i dagens samfunn er en preferanse, ikke et lodd du bærer fordi du er altruistisk og flink. På et eller annet nivå må du like oppgavene og trives i rollen som hjemmeværende, ellers lærer du bare barna dine å undertrykke behovene sine og fornekte personene de er.
Å være en god mor er like mye å vise barna sine at livet venter på dem der ute, som det er å trygge dem her hjemme. Å lære dem å stå på egne ben og at de må bidra for at samfunnet skal gå rundt, er for meg en viktig foreldreoppgave. Ola giftet seg ikke med meg fordi jeg er så praktisk i huset, men fordi vi har det skikkelig fint sammen.
Les også: Tannlege advarer foreldre mot tabbe
Jeg er ikke hjemme hver dag barna kommer fra skolen, men jeg trener fotball sammen med dem på kveldstid flere ganger i uken. Det blir ikke alltid hjemmelaget mat fra grunnen av, stadig vekk blir det noe raskt som kan blandes med varmt vann.
Familielivet vårt er kaotisk, iblant stressende og planløst. Det tas snarveier hele tiden og fasaden er langt ifra perfekt. For vi bruker ikke tiden på et harmonisk hjem, men på aktiviteter vi liker sammen, og derfor er vi avhengig av to inntekter.
Jeg trives ikke med å ordne og fikse, jeg vil skape og skrive. Familien vår har behov for frihet og impulsivitet, vi liker ikke at alt er planlagt og tilrettelagt.
Bare fordi det er blitt trendy å posere med eplekinn, forkle og nybakte, melkefrie havrekjeks søtet med honning og brune bananer, betyr ikke det at oppsigelsene kommer til å strømme inn til rikets arbeidsgivere.
Ingen orker å leve på akkord med seg selv i lengden. På et eller annet tidspunkt slites gull-emaljen av og man står der i blanke messingen og erkjenner at man ønsker seg tilbake til jobb… eller at man trenger mer tid hjemme.
Tradwifes har alltid trivdes med å fylle den tradisjonelle kvinnerollen, det er bare at usikkerheten og stresset vi lever i nå legitimerer dem i større grad, selv om det resulterer i at politikerne bekymrer seg for fremtidig sysselsetting.
Hva statsrådene mener om hvordan man bør organisere familielivet sitt, tror jeg de fleste familier uansett gir blanke i.
På samme måte som jeg har kjent at jeg ikke passer inn i gårsdagens huslige kvinnerolle, kjenner sikkert mange av disse husmødrene at de ikke passer inn blant dagens karrierekvinner.
Det må være rom for alle, og alle fortjener å leve på en måte som gir livsglede. Jeg tåler å bli minnet på at jeg ikke passer inn blant Team Housewifes, så må jeg bare hysje på den stemmen som hvisker at det gjør meg til en dårligere mor eller kjæreste.
