Spaltist
«Er det slik de fleste av oss lever livet og hverdagen? Jeg tror dessverre det»
Kjenner du at tiden ikke strekker til? Altfor mange av oss sidestiller egne behov for å tilfredsstille andre. Denne høsten skal vi leve litt mer – på egne premisser.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Tenk at høsten er her allerede. Sånn på ordentlig. Jeg klamrer meg fortsatt fast til solnedgangene ved Operaen, vel vitende om at det er september uansett om jeg kaller det for sensommer eller høst.
I et helt år gledet jeg meg og ventet på sommeren. Selv på de varmeste dagene i juni, ventet jeg på den.
«Jeg gleder meg til sommeren kommer! Da skal jeg …» sa jeg stadig vekk.
Frem til det en dag gikk opp et lys for meg, og jeg sa til en venninne: «Jeg snakker hele tiden om hva jeg skal gjøre når sommeren kommer, men hva om dette er den sommeren vi får i år?»
Vi fikk heldigvis litt mer sommer enn den ene varme uken i juni, men den refleksjonen jeg gjorde da fikk meg til å tenke. Det fikk meg til å tenke på alle de gangene jeg har utsatt ting eller ventet på rett tid, mens tiden har flydd forbi.
Er det slik de fleste av oss lever livet og hverdagen? Jeg tror dessverre det.
Hvor lenge skal vi vente?
Vi lager planer langt fram i tid. Snakker om alt vi skal gjøre, hvis og når.
Vi utsetter liksom alt til det passer litt bedre. Til det er litt mer komfortabelt. Til det passer inn i kalenderen – eller bildet vi har skapt oss i vårt eget hode av hvordan hverdagen vår burde se ut først.
Du har sikkert tenkt tanken før: «Om to uker roer det seg ned på jobb. Da kan jeg …» eller «Når jeg blir pensjonist skal jeg …». Eller den gode gamle «Bare jeg går ned 10 kilo skal jeg …».
… men hva om det prosjektet på jobb tar lengre tid, eller om du ikke har gode nok knær til å gå gatelangs, drikke vin og spise pasta i Italia når du er pensjonist, eller om du går ned de 10 kiloene og fortsatt er misfornøyd?
Hvor lenge skal vi fortsette å utsette livet til det passer å leve?
Jeg foreslår vi slutter med det her og nå. Akkurat nå, i dette øyeblikket.
Les også: Har vi glemt at vi bare er mennesker?
Sidestiller egne ønsker
Ikke bare skal vi leve. Vi skal også leve etter egne premisser!
I altfor mange år belaget jeg meg på andre. Som person er jeg ekstremt sosial, og har alltid brukt tiden min på jobb, egne prosjekter eller et yrende sosialt liv.
Jeg har aldri hatt en typisk vennegjeng, men har mange venner og bekjente spredt i ulike miljøer. Jeg har noen få nære venner som alltid sier «Nastaran, du kjenner alle!». Og de har dels rett i det. Jeg har veldig lett for å komme i kontakt med nye mennesker, og har derfor et stort nettverk. Frem til 2021 hadde jeg i tillegg samboer, og var derfor stort sett aldri alene.
«Så heldig hun er,» kan det hende du tenker nå.
Misforstå meg rett: Samtidig som jeg er både heldig og takknemlig, er jeg også fryktelig klar over at de mange bekjentskapene mine har bidratt til at jeg i store deler av livet har savnet følelsen av å være en del av en liten, nær vennegjeng.
Å si ja til å være med på alt som skjer, sammen med andres vennegjenger, har ofte gått på bekostning av mine egne ønsker og behov. Uten at jeg egentlig har vært klar over det.
Dessverre er jeg ikke alene om å sidestille egne ønsker og behov for å tilfredsstille andre. Kanskje er det også grunnen til at vi ofte utsetter alt, til det passer bedre med «hvis og når».
Les også: (+) Jeg sa at jeg ikke ville ha barn. Da skjedde noe jeg aldri hadde forventet og som bare er trist
Oppgjør med seg selv
I 2021/2022 var jeg nødt til å ta et oppgjør med meg selv.
I en alder av 35 var det på tide å finne ut av hvem jeg er, hvem jeg vil være, hvordan jeg vil leve mitt liv og hva jeg vil bruke tiden min på.
At noen av mine nærmeste venner fikk seg kjærester, familier og barn sørget selvfølgelig også for at jeg ble nødt til å lære meg å trives i eget selskap.
Jeg sluttet å vente på at andre hadde tid og mulighet til å være med på ting. Jeg dro på kino – alene. Bestilte meg ferie. Dro på spa. Satt i solen med en kopp kaffe og en bok i hånden. Dro på konsert.
Plutselig innså jeg at det hadde blitt rutine. Jeg gjorde endelig de tingene jeg hadde lyst til å gjøre, selv når jeg måtte gjøre dem alene.
I starten var det fryktelig vanskelig, men jeg tror med hånden på hjertet at det er en av de beste tingene jeg har gjort for meg selv. Og om jeg klarer det, klarer du det også.
Utsetter livet
Livet er det lengste vi har, men det er samtidig utrolig kort. Vi vet ikke hva morgendagen bringer, og det var ikke før jeg opplevde å miste noen som sto meg nær at jeg innså at det ikke er en klisjé. Det er virkeligheten. Vi har ikke tid til å utsette å leve livet.
Livet er ikke bare den turen til Italia som pensjonist. Livet er de tilfeldige samtalene. Folk man møter på gaten, mannen på butikken, de raske oppdateringene med venner, eller et kompliment til en fremmed.
Livet er de dårlige datene. De gode datene. De ikke-eksisterende datene med han, hun eller hen du har chattet med i en halv evighet.
Livet er å tenne de fineste stearinlysene dine på en grå regnværsdag, selv om de kostet altfor mye og du sitter alene i sofaen.
Livet er å bruke den fine kjolen du har spart til en spesiell anledning, for hvorfor vente når du kan sørge for at en helt vanlig onsdag blir spesiell?
Les også: (+) Jeg fikk sparken på det mest nedrige vis. Bør jeg virkelig tilgi dette?
Dårlige unnskyldninger
Har du lyst til å reise? Ikke vent på at noen andre har tid eller mulighet til å bli med. Reis!
Vil du drikke vin eller kaffe med den hyggelige mannen som jobber på kassa på Rema? Spør!
Lær deg den tingen du alltid har hatt lyst til å lære deg, men aldri har tatt deg tid til. Bruk den badedrakten, selv om du ikke har gått ned de 10 kiloene.
Ta deg fri fra jobb, fra familien og den hektiske hverdagen for å spise alene på en restaurant med hvite duker og sølvbestikk. Eller farg håret rosa, om det er det du vil.
Vi har alltid så mange unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan gjøre det ene eller det andre, hvorfor vi ikke kan unne oss litt kos, litt fri, litt luksus. Alle disse unnskyldningene er også ofte grunnen til at vi hele tiden utsetter de tingene vi har lyst til å gjøre.
Hva med å bruke høsten på bytte ut unnskyldningene med gode grunner for hvorfor du faktisk burde gjøre de tingene du egentlig har utsatt?
Lev i nuet, og husk å sette pris på alle øyeblikkene underveis. For det er nettopp de som utgjør livet.
