Kommentar
Hvor mange store kjærligheter får vi i løpet av livet? Jannecke Weeden tror hun vet svaret
Finnes det ett menneske som er ment for akkurat deg? – Jeg tror ikke det, sier Jannecke Weeden. Hun har en interessant teori!
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Er det sånn at det bare finnes ett menneske der ute? Som er ment for akkurat deg?
Og er det sånn at det er skjebnebestemt at dere skal møtes en dag? Har dere møttes? Har jeg møtt min?
Er det han som var den første som sa til meg at han syns jeg var pen da vi var tretten?
Er det han som knuste hjertet mitt så hardt at jeg ikke skjønte at Dovre fortsatt sto?
Er det han som ble pappaen til barna mine?
Er det han som satte meg på en pidestall og fortalte meg alt jeg hadde drømt om å høre hele livet; hvor vakker, smart, flink, herlig, varm, snill og morsom jeg er – for så å plukke meg fra hverandre, kompliment for kompliment, med kontroll og sinneutbrudd?
Er det han som var altfor ung, men som hadde så trua på seg selv at man bare ble revet med på sjarmoffensiven?
Eller er det han som ser på verden så rasjonelt at han mener at om han har gitt et kompliment, så trenger jeg ikke å høre det igjen på en god stund, for han har jo sagt det før. Han som aldri bryter en avtale eller sier noe han ikke mener. Som ikke er i stand til å fortelle en løgn, ikke en hvit en engang – for ting er enten eller.
Livet skjer
Jeg aner ikke. Livet skjer, og møter, affærer, blaff av det som kanskje kalles kjærlighet, veiver innom.
Er det en av dem som egentlig var ment for å være «den ene»? Der to verdener bare smelter sammen og blir til én, og man kjenner på den akk så ofte beskrevne «deg klarer jeg meg ikke uten»-følelsen? Den man siden tidenes morgen har lest om i bøker, hørt om i sanger og sett i filmer.
Jeg tror ikke det. Jeg hørte en gang at man er ment til å ha tre store kjærligheter i livet.
Den første; ungdomskjæresten, den uskyldige, men vilt vakre, første store «jeg kan ikke leve uten deg»-forelskelsen. Den som setter spor i deg resten av livet, men som ikke var ment for å være mer enn noe man husker år etterpå.
Nummer to er den man flytter sammen med, stifter familie med, den man utvikler seg til å bli den du er ment til å bli med. Den man tror er «det store», den som skal passe på deg og eventuelle barn resten av livet. Den man gyver løs på voksenlivet med og tenker at det er deg, meg og oss for alltid.
Den tredje kjærligheten, slik jeg husker det ble fortalt, er den du skal bli gammel med. Den du kanskje treffer når samfunnsnormene er oppfylt – du vet, jobb, hus, bil, båt, barn som har blitt store. Desserten i livet, kan det kanskje kalles?
De imellom er bare lemfeldige møter, affærer, de som dukket opp med stort potensial, men viste seg å ha en parade av røde flagg i hekken. Eller de som rett og slett solgte seg selv inn som raketter, men viste seg i stor eller mindre hastighet å bare være en våt fyrstikk.
Les også: – Derfor foretrekker menn yngre kvinner
Har jeg møtt ham?
Jeg har hatt mine to første, det er jeg ganske sikker på. Ungdomstiden er definitivt over, og jeg husker svært godt hvem som fikk meg til å forstå hva det ville si å være forelsket var.
Nummer to har jeg kjent mer enn halve livet. Han var den jeg kjøpte bopel med, bil med, ble hundeeier med, fikk jobben jeg drømte om med. Han er pappaen til barna mine. Jeg trodde han var sistemann på dekk. Men det ser jaggu ut til at teorien jeg driver og refererer til uten å kunne oppgi korrekt kilde, er i ferd med å utfolde seg.
For vi varte heller ikke.
Da guttene begynte å bli store, fant vi ut at vi slett ikke hadde noe mer til felles lenger enn at vi var foreldre til samme barn. Livene og interessene våre, utenom å være mamma og pappa, hadde evolvert inn til to totalt forskjellige personer. To som ikke lenger passet sammen.
Men han vil alltid være ett av mitt livs store kjærligheter, han er det fortsatt, i lys av at han er pappaen til guttene mine. Men en type kjærlighet som ikke lenger klarer å dele en hverdag.
Så var det «Lucky Number Three» da, hvis denne teorien skulle vise seg å være sann. Har jeg møtt ham?
Les også (+): Jeg har forelsket meg i en mann som er helt perfekt. Men én ting kan bli et stort problem
Advart og anbefalt
Jeg vet at han med flaggborgen definitivt ikke er det. Jeg vet at han som var altfor ung og cocky bare var en tilfeldighet, en slags tidtrøyte i en verden stengt ned av pandemi.
Jeg vet definitivt at det ikke er noen av de som spanderte en drink på byen eller slidet inn i DM-en min med invitasjon til de underligste aktiviteter.
Så når vet man at nummer tre har entret livet?
Er det sånn at disse «tre store kjærlighetene» ikke kan anerkjennes som «de tre» før etter at de ender? Vil det da si at døden er det som avgjør siste?
Det føles jo litt skummelt? For i en verden som er mer full av valg enn noensinne, så venter man kanskje på nettopp følelsen jeg har forsøkt å beskrive over. Den hvor to verdener smelter sammen og blir til én. Samtidig som apper, internett, reising og mer løssluppenhet lurer i buskene med små hint om «tenk om det er noen enda bedre der ute»?
Jeg har åpnet for at kjærlighet og forelskelse endrer seg like mye som livet selv. Når jeg ser tilbake på forhold jeg har vært i, så er det ikke likhetstrekk i verken utseende eller personlighet hos noen av dem.
Den siste, min rake motsetning, lager litt ekstra kaos i mitt normalt sett kaotiske hode. For er det sånn at «opposites attract»? Eller er det «like barn leker best»?
Vi blir prakket på hvordan og hvorfor vi bør elske, blir advart og anbefalt i hytt og vær. Lar venninner bestemme hva de tenker er til vårt beste, og står altfor sjeldent i egne valg om hva som føles finest for oss selv.
Tenk å være i stand til å bare kunne tenke; hen her, hen elsker jeg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bare gjør det.
Les også: «Hva er galt med meg?» undret Charlotte. Svaret kom først i voksen alder
Noen å bli gammel med
Det er noe jeg øver meg på. Å la det som bare jeg selv vet svaret på, velge.
Jeg spør nemlig om råd for absolutt alle følelser kroppen min produserer. Jeg ringer venninner, søker trøst i en klatrevegg, googler etter svar i ensomme våkenetter. Når drømmen min egentlig bare er å akseptere at noen ganger vet man ikke hvorfor man føler som man gjør. Men bare la det skje. Uten overtenkning, analyser og tips fra alle som står meg nær eller er utdannet til å rydde i folks hoder.
Min tredje store kjærlighet skal være han jeg ikke skjønner hvorfor i all verden får meg til å føle som jeg gjør, men jeg skal likevel la det skje. For jeg har oppriktig lyst til å bli gammel med noen, helst med flaksende sommerfugler og kronisk smil når jeg ser ham – helt fram til teppet går ned, og tiden min stanser. Men selvsagt også med venner og familie som alltid er der, både før, i og etter disse tre påståtte kjærlighetsfasene.
Ønsker alle en vår fylt av kjærlighet! Den trenger ikke alltid handle om å finne en partner. Det er masse livslang kjærlighet i vennskap, familie, dyr og natur. Det er også fint å huske på om du er i den første, andre eller tredje store kjærligheten i livet. Som de sier i julefilmen vi alle kjenner: Love is all around.
Denne saken ble første gang publisert 12/04 2024.
