Grensesetting og følelser
Bør grensesetting trumfe følelser?
Å møte barns følelser betyr ikke at barna skal få det som de vil.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Femåringen kunne protestere høylytt, enten hun ikke ville at bestemoren skulle være barnevakt – eller hun nektet å leke med barna i lekegruppen sin i barnehagen.
Andre ganger var det maten hun ikke ville røre, eller et sted hun nektet å dra til.
«Du må sette grenser og være konsekvent», var et av innspillene moren fikk da hun ba om hjelp fra en fagperson.
Vedkommende sa at femåringen er stor nok til å forstå at hun må respektere at hun må leke med de barna hun har kommet i lekegruppe med.
Hvem som skal være barnevakt er heller ikke en avgjørelse barnet skal ta. Rådene gikk ut på å få barnet til å forstå at hun må respektere de voksnes avgjørelser.
«Men hun blir ofte så sint, lei seg, irritert og helt fra seg», sa moren. «Da er det desto viktigere å være konsekvent», konkluderte fagpersonen.
Alle følelser er riktige
Da jeg begynte å studere EQ-terapi lærte jeg at alle følelser er riktige for den som eier følelsene. Da jeg fortalte dette til enkelte, utfordret de meg på noe av det samme som denne moren forsøker å finne ut av, nemlig:
«Å skulle møte alle barnets følelser gir en dårlig struktur. Barn kan bli grenseløse om vi alltid skal ta hensyn til det de føler.»
Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i over 20 år, og har skrevet flere bøker, blant annet om relasjoner med barn. Er utdannet journalist, har senere studert kommunikasjon og samfunnskontakt. Har snart fullført en treårig EQ-terapeututdannelse ved EQ Institute i Oslo, som er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet. Kjersti bor i Asker utenfor Oslo og har tre barn og ett bonusbarn.
Men er det egentlig en motsetning mellom å anerkjenne følelser – og å sette grenser?
Da jeg, som journalist, nylig laget en reportasje om det å møte barns følelser i barnehagen, dukket problemstillingen opp igjen.
Psykiateren jeg intervjuet mener at vi skal forstå barns følelser, men at det ikke må gå så langt at vi ikke setter grenser.
Det råder altså en sannhet i samfunnet om at vi ikke kan anerkjenne barns følelser – og SAMTIDIG sette gode og tydelige grenser.
Les også: Aldersguide for grensesetting 0 til 6 år: Det er spesielt én «foreldrefelle» du bør unngå
Anerkjenn følelsene
Jeg lurer på om det ligger en misforståelse til grunn her: Å møte barns følelser betyr ikke nødvendigvis at vi voksne skal endre mening og la barna få det akkurat som de vil.
Å anerkjenne følelser innebærer å vise empati og forståelse for at barn har de følelsene de har. Følelsene er der jo uansett.
Nettopp derfor er det én strategi som fungerer dårlig: Nemlig å tvinge gjennom det vi har bestemt og kreve respekt for avgjørelsen – og gjerne legge til et generelt krav om respekt – fordi du er voksen.
Denne strategien fører gjerne til at barn blir enda mer frustrert. Resultatet er ofte at situasjonen blir mer låst – og at adferden blir enda vanskeligere.
Alternativt finner barna seg i det, samtidig som de lukker seg og tar mentalt avstand. Jeg tror vi oppnår mest og kommer nærmere det resultatet vi vil når vi evner å ta barns følelser på alvor.
Jeg tror det hjelper å møte de små menneskene på noe av det de synes er vanskelig.
Når det er sagt: En del voksne lever med en sannhet om at de fortjener barns respekt «bare» fordi de er voksne. Denne sannheten bør, i mine øyne, revurderes.
Tante Softe versus fru Bastian
Siden denne spalten er for foreldre og voksne som jobber med barn, passer det jo å trekke frem to voksne:
Nemlig tante Sofie og fru Bastian i Kardemomme by. Der tante Sofie er superstreng og «oser konsekvens» i forbindelse med at hun vil få røverne Kasper, Jesper og Jonatan, til å vaske seg, har fru Bastian en mer likeverdig fremtoning.
Hun hverken kjefter, truer eller går i lås. Fru Bastian evner å møte røverne på følelsene deres – og de velger å vaske seg, uansett hvor mye de hater det, alle tre.
Les også (+): Hva er det foreldre gjør som irriterer barnehageansatte mest?
Gi barna kjærlighet
Når vi først er inne på barnelitteraturen: Også Astrid Lindgren hadde meninger om hvordan vi skal møte barn. Hun sa: «Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer manerene av seg selv.»
Dette var valgspråket til Sofienberg barnepark på Grünerløkka i Oslo, der min nå 16 år gamle datter startet som toåring.
Jeg husker jeg syntes det var så fint: At dette var filosofien til de to damene som jobbet her! Men først nå, 16 år senere, forstår jeg virkelig verdien av valgspråket og hva det betyr i praksis.
Jeg har stor respekt for at det ikke er så enkelt i «kampens hete» med barn som nekter å høre på deg. Men jeg tror, at hvis vi våger å åpne opp for denne filosofien, vil vi også få noen aha-opplevelser – og på sikt bedre og tryggere relasjoner til både barn og andre voksne.
Kjærlighetskultur
I en barnehage jeg har fått lov til å besøke, som foreldrelivsjournalist, har de utviklet noe de kaller for en kjærlighetskultur.
Essensen i kulturen er å våge å være nær barna. Når de voksne klarer det, tør de små å åpne seg, ifølge en av de pedagogiske lederne.
Hun har tidligere erfaring fra barnehager der ansatte er opptatt av å ikke vise sine egne følelser, noe hun beskriver som en fattigere kommunikasjon.
I debatten om følelser og grenser, tenker jeg at vi voksne har en jobb å gjøre: Vi må tørre å stå i barnas følelser – og, ikke minst, må vi tørre å stå i våre egne følelser!
Når voksne tenker at grenser er viktigere enn følelser, handler det kanskje om en frykt? Jeg tror nemlig at en del voksne er mye mer redde for følelser som kjennes vanskelige enn det barn er.
