Tar vare på tradisjonene
Mari Maurstad om sin fineste julegave: – Ikke mulig å bli mer glad
– Jeg var ekstremt lykkelig over gaven, sier skuespiller Mari Maurstad om sitt fineste juleminne.
KOSER SEG: Julefreden har senket seg hos Mari Maurstad og ektemannen Aage Kvalbein. Mari skal prøve å stresse mindre neste år – og da hjelper det at Aage er like rolig som skjæra på tunet. Foto: Svein Brimi
– En av oss er nisse på julaften. Klart vi må ha nisse, selv om vi bare er voksne i familien. Det går på rundgang hvem av oss som er det. Jeg tror det ikke er min tur i år, sier Mari Maurstad (66).
Det har vært en hektisk høst for familien. Mari har spilt i «Evig Ung», mens eldstemann Scott (35) har giftet seg.
Den mellomste i flokken, Aslak (31), tok en imponerende andreplass i «Skal vi danse», mens yngstemann Stinius (27) har heiet på dem alle sammen – i likhet med pappa og ektemann Aage Kvalbein (76).
Mitt beste juleminne:
– Det er helt klart da jeg var barn og fikk en undulat i julegave. Den het Pi, og broren min Endre fikk et marsvin. Jeg var ekstremt lykkelig over gaven – det var ikke mulig for meg å bli mer glad.
Vi bodde i leilighet, og det gjorde det vanskelig å ha hund eller
katt.
Les også: Mari Maurstads sommerparadis: – Barna synes det er et museum, men jeg liker den gamle stilen
Hva er din juletradisjon?
– Her i huset har vi julenisse hver eneste julaften. Det har vi hatt helt siden barna var små. Vi har holdt liv i den tradisjonen, selv om barna er voksne og jeg fortsatt venter og venter på å få barnebarn. Det går på rundgang hvem i familien som er nissen. Vi spiller scener og lever oss inn i det.
Selv synes jeg det er artig å være nisse. Jeg var i sin tid nisse for barna til Ellen Horn. Hun bodde i høy førsteetasje i en bygård. Jeg krabbet inn gjennom et vindu med fullt julenissekostyme. Det ble applaudert, for å si det sånn!
– Men vi har flere tradisjoner. Vi spiser ikke ribbe eller pinnekjøtt, men stekt and til middag. Stinius lager maten, og der er han virkelig god. Vi gjorde litt om på en annen tradisjon for en del år siden. Vi tenner lys på graven første juledag og ikke julaften, rett og slett for å unngå kø på kirkegården.
Og så holder jeg fast ved tradisjonen om å sende et langt julekort til rundt 450 personer. Jeg skriver ned alle små og store opplevelser i familien gjennom året, og det gjør jobben lettere når jeg setter meg ned for å skrive. Posten tjener rått på det, men jeg trives med å skrive det som ligner mer på julebrev enn julekort.
Les også: Om det første møtet med Mari Maurstad: – Jeg tenkte at hun var uoppnåelig
Min kjæreste julepynt:
– Det er en gammel nisse etter min far. Den er laget av papir og er veldig gammel. Vi tvinner bena på den og setter nissefar inntil stammen på juletreet. Det blir ikke jul uten at den er tatt frem.
Gaven du fikk som betydde mest:
– Det var utvilsomt undulaten som barn! Jeg var fornøyd da jeg for et par år siden fikk et massasjeapparat til skuldrene av Aslak.
Han velger ut julegaver på et nettsted som bestemmer gaven. Med hårfin margin ble det massasjeapparat og ikke en sementblander.
Jeg tror det var samme jul som Aslak ga en utstoppet sørafrikansk springhare til Aage …
Fortell om en gave du har gitt:
– Jeg gir pengegave til fadderorganisasjonen Zulufadder i Sør-Afrika. Den tok jeg initiativ til å starte for mange år siden. Et lite bidrag gjør at en familie får en sekk med ris eller en stekt kylling. Det gjør dem overlykkelige, og det viser de ved å danse.
Jeg tror ingen her hjemme hadde vist sånn glede for litt ris. Jeg får hvert år videoer som viser enorm takknemlighet fra dem som får gavene.
Les også: Aslak Maurstad lider av en sjelden leddsykdom:– Jeg drikker ikke alkohol eller kaffe
Hva ønsker du deg?
– Jeg er liker å gå på kafé og er glad når jeg finner steder jeg ikke har vært på før. Jeg ønsker meg «Lysløypa 2024», som er en spise-, drikke- og kulturguide over 40 steder i Oslo.
Jeg inviterer med den som gir gaven, for jeg er jo en smule sosial.
Hvilket antrekk har du på julaften?
– Noe rødt som ikke klør og ikke strammer! Nei, bunad bli det ikke, bunadene mine står fremme i stua hele året. Tipper det blir en kjole.
Mitt nyttårsforsett:
– Jeg skal ikke trene mer, der er jeg flink nok som det er. Jeg skal prøve å ikke være så stresset, og jeg skal ikke være så engstelig for alt mulig.
Jeg finner lett det negative, så i 2024 skal jeg bare se det positive med absolutt alt, i alle fall nesten.
