NRKs Helene Sandvig glemmer ikke møtet med avdøde Sandra
Helene Sandvigs sterke møte fire år etter
Helene Sandvig har truffet mange sårbare mennesker i TV-serien «Helene flytter inn», men møtet med rusavhengige Sandra glemmer hun aldri. Nå treffer Helene Sandras etterlatte i en ny serie på NRK.
Gjennom fem år har NRK-journalisten Helene Sandvig (52) flyttet inn på ulike institusjoner i serien «Helene sjekker inn». Med varme og nysgjerrighet har hun kommet tett på mennesker som står i vanskelige livssituasjoner.
– Jeg blir veldig glad i folkene jeg møter. Det er sånn at journalister egentlig ikke skal ha kontakt med kildene sine. Man skal avslutte det og ikke bli venner. Men når vi er så intenst til stede over mange måneder i et menneskes liv, kan vi ikke bare kutte «navlestrengen», forteller hun.
En Helene aldri glemmer er Sandra Igland, som hun møtte da hun sjekket inn på et hospits for rusavhengige i første sesong av «Helene sjekker inn». Sandra hadde ruset seg siden hun var 13 år gammel hjemme i Bergen.
Like etter at hun fylte 20 forlot hun hjembyen og sin to år gamle datter – og endte opp på kjøret som heroinist i Oslo.
Les også: Hjernen bak Maskorama-kostymene holdt arbeidet skjult i ett år
– Har blitt i hjertet mitt
– Sandra har blitt i hjertet mitt siden jeg traff henne på hospitset. Jeg tenker på hvor hardt liv hun levde, og denne datteren som hun fortalte om – som jeg vet hun tenkte mye på, men som hun ikke klarte å være en mor for. Det var sikkert en sorg. Jeg tror ikke du kommer lenger ned enn det å være rusavhengig og havne på et hospits, som Sandra gjorde. Det tror jeg er et veldig ensomt liv.
Helene forteller om de ekstreme luktene hun kjente på hospitset – amfetaminstanken fra verkende sår, om rom som lignet søppelfyllinger og de rusavhengiges evige uro i jakten på neste skudd.
I løpet av de fem døgnene Helene bodde på hospitset ble Sandra en trygghetsperson i et utrygt miljø. Helene ble nysgjerrig på hvordan valgene til denne «kruttønna med det store hjertet» hadde påvirket livene til de som sto henne nærmest.
– Jeg har tenkt masse på datteren til Sandra helt siden hun fortalte om henne på hospitset. Sandra sa at: «Vi har ikke noe kontakt». Da svarte jeg: «Det er kanskje klokt». Du fødes til et liv, og du ber ikke om foreldrene dine. Å ha en rusavhengig mor eller far kan bety at de velger rusen fremfor deg. Rusen vinner over barna, det er skremmende og trist. Jeg tenkte mye på hva det har gjort med datteren hennes, og på hva slags liv har hun hatt, sier Helene.
Les også: Kong Harald om den store sorgen: – Jeg fikk ikke tatt farvel
Gikk bort
I romjula i fjor døde Sandra, 45 år gammel. Det skjedde fredelig på Frelsesarmeens Gatehospital i Oslo.
De to siste årene av livet bodde hun i lysere omstendigheter i et bokollektiv som drives av Bymisjonen. Der hadde hun gode folk rundt seg som fulgte henne opp, hun kunne slutte med heroin og hadde sin egen veranda der hun stelte med grønnsakene og blomstene sine – mens hun sang låter av Pink Floyd.
Helene holdt kontakten med Sandra etter TV-innspillingen og er takknemlig for at hun ble varslet om at Sandra hadde gått bort.
Etter å ha overvært Sandras minnestund i Oslo, tenkte hun igjen på datteren hennes på vestlandet – og bestemte seg for å oppsøke familien til den avdøde 44-åringen.
Det første møtet får vi se i den nye NRK-serien «Helene møter igjen». Journalisten mener at deres historier er med på å fylle bildet av mennesket Sandra som mer enn kun «en sliten narkis».
– Sandras historie handler også om en familie. Hun har en mamma og pappa som har vært fortvilet og redd, men som likevel har vært glad i datteren sin. Sandra har en nydelig datter. Det forteller noe om alt bak det du ser, og også noe om hva de pårørende må tåle – at det er mange historier som knytter seg til det mennesket som er på en institusjon. Det er glede, sorg, avmakt, sier hun.
Les også: Vant Farmen: Per Gunvald vil beholde vinnerhytta, men det er ett problem
Møtte moren igjen som 10-åring
Vi befinner oss i Os utenfor Bergen. I et hvitmalt hus på toppen av en ås står en lyshåret jente i døråpningen og ønsker velkommen inn mens hun smiler.
Jenta er Sandras datter, Susanne Vik (24). Valpen hennes Lola logrer av ivrig gjensynsglede når den hilser på Helene – som var her på besøk tre uker tidligere. På kjøkkenet står Sandras mor, Margot Igland (69), klar med kaffe og gjærbakst.
– Det er veldig rørende å møte dere. Jeg begynte å grine da du kom gående mot meg, da vi møttes for første gang på graven til Sandra, sier Helene og smiler til Susanne.
24-åringen husker ingenting av at hun bodde med moren frem til hun var to. Hennes første minne av Sandra er fra hun var ti år gammel, da de møttes hjemme hos besteforeldrene.
For Susanne fikk en trygg oppvekst i Os med faren, hans nye kone – som Susanne nå omtaler mamma – og to søsken. Samtidig ble hennes biologiske mor en fjern og litt skummel figur som hun visste lite om. Derfor ble det en sterk opplevelse for henne da Sandra i 2016 dukket opp på TV-skjermen i «Helene sjekker inn».
– Det var veldig fint å få innblikket Helene ga oss i hvordan Sandra levde. Det er godt å kunne se tilbake på det. Jeg har ikke visst hvordan hun har bodd og levd. Det var godt å se at hun på en måte hadde det bra på hospitset. At hun fikk mat der, at hun hadde noen som tok seg av henne, og at hun fungerte relativt greit. Det er ikke alltid dét vi har opplevd når vi har vært med henne, forteller Susanne – før hun viser frem de få bildene hun har av henne og moren sammen.
Les også: Jostein Pedersen hadde satt en dato for sin egen død
– Veldig vondt
I programmet sier Sandra at hun skulle ønske at hun hadde hatt mer kontakt med deg. Hvordan var det å se det?
– Det var veldig vondt, men samtidig var jeg begynt å bli voksen da jeg så det. Jeg klarte ikke å ha det på mine skuldre at vi skulle ha den kontakten som hun eventuelt hadde klart å opprettholde. Jeg innså bare at det ikke gikk. I programmet sa hun at hun forlot meg fordi hun ville holde meg unna «narkohelvetet». Når jeg har blitt eldre, har jeg forstått at hun gjorde det for min del, at hun ville skåne meg, sier hun stille.
I dag er hun glad for at hun fikk en fin oppvekst. At hun vokste opp i en trygg familie, med gode verdier.
– Jeg er takknemlig for at Sandra har gitt meg livet, men jeg er også glad for at hun ikke har bodd her i bergensområdet, sier Susanne og forteller at hun opp gjennom årene også har hatt sporadisk kontakt på meldinger med sin biologiske mor.
Når Margot beskriver hvem datteren var før rusen tok henne, forteller hun om en ryddig og snill person som likte å ha det pent rundt seg. Som barn var hun urolig og satt aldri stille. Utferdstrangen førte til at hun tidlig søkte spenning, og hun gjorde det i et feil miljø. Allerede som tenåring forsvant Sandra mer og mer inn i et tungt rusmisbruk.
– Jeg måtte gi henne opp da hun begynte på ungdomsskolen. Mannen min jobbet i Nordsjøen, så jeg var mye alene – med tre barn. Til slutt klarte jeg ikke mer. Hun ville selv at det skulle være sånn, og det ble fort mye verre med henne. Vi hadde lite kontakt de årene, men jeg øynet et håp da hun ble gravid. Susanne var ikke mer enn ett år da Sandra begynte å ruse seg igjen. Det var veldig trasig å skulle dra ut dit og hente henne og se hvordan det var. Samtidig blir man sånn: «Hva skal vi gjøre?», forteller hun.
Skal vi danse-Helene: – Jeg fortalte aldri at jeg trengte hjelp
Ser på det som en sykdom
Både Margot og Susanne blir tydelig beveget flere ganger i løpet av samtalen. Helene sitter fremoverlent ved kjøkkenbordet og lytter med varme i blikket. Av og til kommer valpen Lola springende for å slikke i overkant intenst på hendene deres, og rommet fylles av latter. Sorgen over Sandra er ikke noe som kom da hun døde i romjula, men noe de har lært seg til å leve med gjennom mange år.
– Jeg ser på det som at hun hadde en sykdom. Jeg synes synd på henne for at hun valgte å gå den veien, og at hun fikk det livet. Hun har ikke hatt det lett, og det er ingen som hadde valgt det livet hvis de hadde fått sjansen til å velge om igjen, mener Susanne.
– Legen hennes sa til meg at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet, for hun hadde valgt dette selv. Men man går jo alltid med litt skyldfølelse likevel. Sånn er det bare, legger mormor Margot til.
I dag ligger Sandra begravet på kirkegården på Os, og familien er glad for endelig å ha fått henne «hjem».
– Det er veldig fint å ha henne her, for nå vet vi at hun er trygg. Før visste jeg aldri hvor hun var, og hver gang jeg fikk en telefon, lurte jeg på hva som kunne ha skjedd. Nå slipper vi å ha de tankene, men sorgen er der hele tiden. Den vil aldri gå vekk, sier Margot stille.
Les også: – Det var mange som var ute etter Roald da vi ble sammen
Helene blir med en tur innom graven til Sandra, som er pyntet med en stor bukett av røde roser. Den populære programlederen berømmer Susanne og Margot for at de har valgt åpenheten.
Hun er takknemlig over at Sandra valgte å fortelle sin historie da de møttes på hospitset for snart fem år siden – og sier at de alle har gjort en viktig jobb med å bryte med fordommer og skam.
– Det å møte disse menneskene, som Sandra og hennes familie, har fått meg til å forstå mer om hvorfor folk havner der de gjør. Vi skal være forsiktige med å dømme andre, og heller være mer nysgjerrige og åpne for det vi ikke kjenner. Jeg tenker at menneskemøter er den beste måten å redusere fordommer på, og jeg tror vi virkelig trenger programmer som «Helene sjekker inn». Det handler om å menneskeliggjøre også det som man synes er litt utrygt, ukjent og skummelt. Da tror jeg verden blir et bedre sted, avslutter Helene.
Denne saken ble første gang publisert 15/12 2020, og sist oppdatert 18/12 2020.
