leserne forteller
«Line, vi må snakke om ferien. Det blir ikke som det pleier», sa han. Så kom sannheten
Sjokk og vantro nærmest paralyserte kroppen min. Jeg klarte ikke å si noe som helst og klarte ikke engang å gråte.
Verden er full av nydelige kjærlighetshistorier. Hvis jeg for noen år siden var blitt spurt om å fortelle om min, ville jeg ha blitt så glad og lagt ut om den sterke kjærligheten mellom mannen min og meg.
Fra første dag jeg møtte ham og vi ble kjærester, elsket jeg ham inderlig.
Vi var i 20-årene da venner introduserte oss, og jeg ser ikke bort fra at de hadde en baktanke med å invitere ham og meg og plassere oss ved siden av hverandre rundt bordet.
Jeg hadde vært «evig» singel, og ut fra hva jeg hadde hørt om den jevnaldrende mannen jeg hilste på, hadde han vært frustrert og trist etter et kjærlighetsbrudd.
At våre venner ønsket å spleise oss, lå åpent i dagen, og derfor var jeg i utgangspunktet bestemt på å holde meg likegyldig. Men det gikk ikke, for Lukas var så utrolig hyggelig og oppmerksom. Dessuten likte jeg ikke kun væremåten hans, men også at han var høy, velbygd og mørk.
I samme øyeblikk som han kom og trakk ut stolen for meg da vi skulle sette oss til bords, var jeg i grunnen fortapt.
Det var en fantastisk tid. For første gang i mitt liv så jeg en fremtid sammen med en annen. Også Lukas var klar for å etablere seg.
Jeg visste at han hadde vært lei seg da det ble slutt med ungdomskjæresten, men hun hadde giftet seg og fått barn. Vi snakket ikke om hva han tenkte om det. Det jeg forsto, var at han var sint på henne fordi hun avsluttet alt på en sjofel måte.
Vi kjøpte et gammelt hus, som vi pusset opp med våre foreldres hjelp, og så fridde jeg. Det var venninnene mine som mente at vi damer måtte kunne ta det initiativet. Tross alt levde vi på 2000-tallet.
Alle syntes det var morsomt at jeg tok med mannen min på telttur og fridde i de omgivelsene han likte best. Og han sa ja. Det var ubeskrivelig romantisk.
Vi ble foreldre til to skjønne barn, og selv om jeg var sliten og vi iblant gikk hverandre på nervene som par, vil jeg si at jeg var ett hundre prosent tilfreds. Ikke ett sekund ønsket jeg å gå ut av ekteskapet. Aldri drømte jeg om å bytte mannen min ut. Han var den ene.
Les også (+) Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var
Så hva skjedde?
Jeg kan ikke peke på noe som gikk galt mellom oss. Da vår yngste sønn var ti år gammel, merket jeg at Lukas forandret seg. Han ble mer fjern. Når jeg spurte hva det var, sa han at det var mye som skjedde på jobben.
Jeg visste at det var omorganisering og at folk måtte gå, og tenkte at det var dette som plaget ham.
Gjennom min svigerinne fikk jeg vite at min manns ungdomskjæreste hadde flyttet tilbake til byen. Hun var blitt skilt. Jeg tok det som en informasjon som ikke angikk meg. «Stakkars henne», mener jeg å huske at jeg sa.
Mens mannen min ble mer og mer fjern for meg, fortsatte jeg å gjøre de tingene jeg pleide. Jeg planla hyggelige familiefredager og la planer for sommerferien.
En dag da jeg sa noe om at vi måtte booke den hytten vi pleide å leie i Danmark, datt det ut av Lukas: «Line, vi må snakke om ferien. Det blir ikke som det pleier», sa han.
Ikke engang da følte jeg frykt, bare nysgjerrighet. Jeg var sikker på at han skulle fortelle meg at han ikke fikk ferie i juli på grunn av situasjonen på arbeidsplassen.
Hva som ble sagt i minuttene etter, husker jeg bare bruddstykker av. Essensen av det fikk jeg imidlertid med meg: Mannen min fortalte at han hadde tatt opp igjen kontakten med sin ungdoms kjærlighet, og at de hadde funnet tilbake til det de en gang hadde.
Sjokk og vantro nærmest paralyserte kroppen min. Jeg klarte ikke å si noe som helst og klarte ikke engang å gråte.
For å gjøre en lang historie kort, flyttet Lukas ut. Han var så «snill» at han ikke krevde å få med seg mer enn at jeg kunne fortsette å bo i huset med barna. Selvfølgelig var det hans dårlige samvittighet som slo ut på denne måten.
For meg var det til liten hjelp og trøst, for han flyttet direkte inn hos den andre kvinnen, damen «han aldri hadde sluttet å elske, hans livs største og store kjærlighet», som han sa.
Vi mennesker lar oss røre og gripe av historier som bekrefter at gammel kjærlighet ikke ruster. For meg ble det stein til byrden at alle andre unnskyldte det de to hadde sammen. At de aldri hadde glemt den andre, at det ikke skulle ha blitt slutt den gangen og at de hadde tenkt på hverandre i alle år.
Hvem var jeg i hans liv, og hva hadde jeg betydd? Når jeg fikk høre andre mennesker si at Lukas tross alt ikke hadde noe valg fordi det aldri lønner seg å leve på en løgn, følte jeg meg som et avlsdyr.
Les også (+) – Den ukjente gutten på trappen sa han var barnebarnet mitt
Jeg var bare nest best
Også til våre barn fortalte pappaen at han og Sigrid hadde elsket hverandre bestandig, og at de derfor måtte være sammen. Ord kan ikke beskrive hvor vondt det var å høre dem fortelle hva faren hadde sagt.
Jeg satt sviktet og forsmådd igjen. Jeg hadde en eksmann som sa: «Dette var uunngåelig. Jeg kunne ikke lenger gå bak din rygg. Til det er du altfor flott. Du fortjener noe bedre, og dette skjer ikke fordi du ikke er bra nok»
Hvilken trøst trodde han at det var at skylden ikke var min? Jeg hadde delt seng med ham i mer enn ti år og trodde at vår kjærlighet var sterk og unik. For meg var han den ene, som jeg ville bli gammel sammen med.
Brått fremsto hele vårt fundament som en livsløgn.
Jeg deler min historie for å synliggjøre at mange rørende kjærlighetshistorier har en slagside. I vår historie er den slagsiden meg. Jeg lever i en middels stor by, der faren til mine barn har giftet seg med sin ungdoms store kjærlighet. Det skjedde for noen måneder siden.
Vennene våre sa at det var den mest gripende seremonien de hadde sett, fordi de to så tydelig viste hvor mye det betydde for dem å få hverandre.
«Ikke for å såre deg, men de hører sammen», sa min svigerinne. Hun kunne like godt ha slått meg.
Før dette hendte meg, pleide jeg å elske historier som bekreftet at det finnes én stor kjærlighet. Da trodde jeg at jeg var så heldig å ha funnet den. Jeg følte meg heldig og takknemlig som fikk elske og bli elsket tilbake. Nå viser det seg at det bare var jeg som elsket. Ubesvart kjærlighet gjør i grunnen bare vondt.
Jeg håper at alle som heier frem par som min eksmann og hans ungdoms store kjærlighet, i større grad tenker seg om når de slenger ut hvor fantastisk det er at de fant tilbake til hverandre.
Noen mistet det aller viktigste i kjølvannet av at de to ble gjenforent. Mine barn mistet et hjem med en mamma og pappa, og jeg mistet den personen som betydde mest for meg.
Jeg vet hva de begge sier: «Jeg har elsket henne hele livet.» «Jeg klarte aldri å glemme ham og angret på at jeg gjorde slutt.» Det må være lov for meg å si at jeg hater deres kjærlighet, for den rammet meg på den verst tenkelige måte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
