LEserne forteller
Vi hadde bodd sammen i to år og skulle gifte oss da han delte en hemmelighet med meg. Jeg fikk panikk
Det hender at folk hvisker om mannen min og meg.
Da jeg møtte Tore, falt jeg for varmen og omsorgen han utstrålte. Jeg hadde vært kjærester med noen gutter og unge menn før, men ingen hadde den samme kontakten med sine følelser som det han hadde.
Han snakket om alt, også de tingene som var vanskelige, og var en fin mann, mer er det ikke å si, egentlig.
Jeg vet i dag at noen syntes at han var feminin. Kanskje mente noen av mine venninner at han var lite mandig og sexy, men for meg var det trygt og godt å ligge i armene hans.
Seksualiteten var ikke det viktigste for meg. Fordi jeg vokste opp med en far som drakk for mye og var sint ofte, trengte jeg ro og forutsigbarhet.
Tore var tvers gjennom snill. Han var prestesønn og var preget av det på mange måter. Selv var han ingen kirkegjenger, til hans foreldres sorg, men han bar med seg de gode verdiene om nestekjærlighet.
Jeg elsket at han var så tolerant og raus – aldri så eller opplevde jeg at han dømte andre mennesker. Han møtte alle med den samme, flotte respekten, og det rørte meg voldsomt.
Vår kjærlighet var tuftet på nærhet og vennskap i stor grad. Når han holdt rundt meg, og kysset meg på pannen, var tilværelsen perfekt. Det var han jeg ville ha barn sammen med, gifte meg med, dele livet med og bli gammel sammen med. Han var min helt.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Avslørte hemmeligheten sin
Jo, jeg merket at han ikke var en mann som hele tiden var «på» når det gjaldt det intime livet. Vår forelskelse førte ikke til hyppig sengehygge, og dette kunne ha blitt et problem om jeg hadde vært mer fysisk av meg, men for meg ble det vi hadde, normalt.
Vi hadde bodd sammen i to år og skulle gifte oss da han delte sitt livs største hemmelighet med meg. Han hadde i ung alder vært dypt forelsket i en kamerat.
I det samme øyeblikket som han delte dette, følte jeg panikk. Jeg var sikker på at han kom til å si at han var homofil og at det måtte bli slutt mellom oss. Mer enn noe annet fryktet jeg å miste ham.
I stedet sa han at han var bifil, altså forelsket han seg i både kvinner og menn, men som oftest menn. Han sa at jeg var den første jenta han hadde elsket. Ordene gjorde meg glad.
Da han ga meg friheten til å velge ham bort fordi ting var som de var, valgte jeg ham. Jeg kunne ikke gjøre noe annet. Hjertet mitt var ikke i tvil om hva som var rett.
De første årene var Tore bare opptatt av meg og familien vi skapte, og hans interesse for menn var ikke et tema. Jeg var lykkelig og følte meg som verdens heldigste.
Ingen andre barn hadde en så tilstedeværende, kjærlig og leken pappa som våre to barn. Hver gang jeg så ham sammen med dem, var det som om hjertet mitt svulmet.
Så, etter ti–tolv års ekteskap, ble det kjent i miljøet rundt oss at en annen mann hadde stått frem som homofil.
I kjølvannet av dette fortalte Tore meg at han hadde hatt sterke følelser for denne mannen, uten at det hadde ført til noe. «Jeg trodde jeg innbilte meg at han var sånn», sa han.
Min mann gjorde det klart at han aldri kom til å splitte vår familie på grunn av egne, egoistiske behov, og jeg gjorde det klart at jeg kunne leve med at han var den han var.
På en merkelig måte ble vi enige om at han kunne leve ut sine lyster og behov hvis han lot være å si noe om det.
«Jeg vil jo at du skal være lykkelig», sa jeg.
Slik ble mitt ekteskap ganske så annerledes enn mange andres. Jeg vet at mannen min gjennom årene har hatt et par kamerater, som har vært mer enn gode venner.
Han har dratt på fiske- og sykkelturer sammen med dem, på helgeturer til andres hytter. Vi er blitt enig om at vår hytte ikke skal brukes når han lever ut «den andre mannen».
Hvordan klarer du å leve med noe sånt, vet jeg at mange vil spørre. Vel, mitt samliv med Tore er ikke forandret for øvrig. Når vi legger oss, holder han rundt meg.
Når han sier at han elsker meg, vet jeg at han mener det. Sist, men ikke minst, elsker jeg ham. Vi to skal holde sammen til vi dør.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Livslangt ekteskap
Våre to barn er blitt så store at de kunne ha blitt fortalt hvordan ting henger sammen, men den samtalen har vi ennå ikke tatt.
Det vi er opptatt av å formidle, er at alle mennesker er forskjellige, og at vi må vise andre respekt, uansett hvilket kjønn de forelsker seg i.
De er blitt kloke, unge mennesker, som har venner i alle slags «leire», og som vet at det finnes mange forskjellige typer kjærlighet og ekteskap. På et vis har vi forberedt dem på sannheten.
Jeg vet at ryktebørsen nådde oss allerede for noen år siden. Ryktene om at Tore ikke bare liker kvinner nådde også meg. En frittalende venninne ba meg på middag og rødvin, og da hun var langt nedi glasset, spurte hun:
«Er det sant at Tore liker menn også?» Jeg så på henne og bestemte meg for å være ærlig. «Ja, sånn er det, men vi to har det fint likevel», svarte jeg.
Etterpå følte jeg meg stolt over å ha sittet med ryggen rak og gitt henne svaret hun trodde at jeg kom til å løpe fra. Jeg sto opp for mannen min, meg selv og vår kjærlighet.
Jeg viste henne at det går an å leve i et ekteskap som ikke er tuftet på seksualitet, uten at det går utover selvfølelsen.
Jeg har mange ganger undret meg over at det faller meg så lett å leve i situasjonen. Svaret ligger nok i at jeg ikke er en spesielt erotisk person.
Seksualitet er ikke viktig for meg. Derimot er trygge rammer viktig, og det gir Tore meg.
Jeg vet om menn som bedrar konene sine med andre kvinner, og faktisk tror jeg at det er verre. Jeg blir ikke bedratt, for jeg har akseptert og endog sagt at det er greit at han møter likesinnede menn.
Når det gjelder mannen min, er han dem minst egoistiske personen jeg vet om. Han spør alltid om det er greit for meg at han drar på tur.
Er jeg sliten, lar han være. Sier jeg at jeg trenger ham her hjemme, blir han hjemme. Jeg unner ham å leve ut sine behov. Jeg elsker ham så høyt at jeg ikke vil at han skal gå gjennom livet som frustrert.
«Jeg elsker deg inderlig fordi du lar meg få være den jeg er. Jeg kan ikke ha fortjent å få deg», hender det at han sier.
Slik jeg ser det, er jeg den heldige. Ikke ett vondt ord er blitt sagt mellom oss i alle årene vi har holdt sammen. Hvor mange kan si noe sånt etter 20 års samliv?
Det hviskes og tiskes rundt oss, både i familien og blant venner, det vet jeg. Men jeg bryr meg ikke om det. Når jeg kommer leiende på mannen min, og de ser rart på hverandre, gjør det meg ingen ting.
Kanskje er vi to de lykkeligste av alle, for vi er hverandres aller beste venn. Vi deler alt og er rause på hverandres vegne på alle livets arenaer.
Det hører med til historien at Tore har gitt meg frihet til å finne en mann som kan by på mer, men jeg har ikke benyttet meg av den friheten fordi jeg ikke føler behov for noe mer enn det jeg får.
Jeg skulle ha ønsket at folk sluttet å bry seg om valget jeg har tatt, som jeg står for. Vår avtale er et privat anliggende, som ikke angår noen andre enn oss.
Så det går an å få til et livslangt ekteskap, selv om ikke alt er A4.
Jeg vil minne om at kjærligheten er mye dypere enn ren seksualitet. Å være hverandres sjelevenn, slik vi er, er så mye, mye større. Faktisk er det størst av alt!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
