De blå sidene
Henrik og jeg fremsto som det perfekte par. Sannheten var en annen
Henrik og jeg fremsto som det perfekte par, og vi gjorde alt for å leve opp til det bildet. Men bak fasaden ulmet det.
Noen ganger føles det som om livet blir akkurat som du vil ha det.
Da jeg møtte Henrik og vi ble forelsket, kunne jeg ikke vært lykkeligere. Han var akkurat en slik mann jeg hadde drømt om – kunne det bli bedre?
Venninnene mine sa det samme. Henrik var perfekt for meg. Vi jobbet i samme bransje, og begge hadde store ambisjoner. Vi ønsket å gripe alle muligheter i livet og ikke la en eneste sjanse gå fra oss.
Når planer vi hadde lagt sammen, ble ødelagt på grunn av at den ene av oss måtte prioritere overtid på jobben, viste den andre stor forståelse. Jeg hadde aldri hatt en så sympatisk kjæreste, og han så også slik på meg.
– Du er for god til å være sann! sa han en dag. – Jeg ville vært en idiot om jeg ikke giftet meg med deg!
– Det er ikke bra nok som frieri, fleipet jeg tilbake. – Men jeg er enig med deg …
At vi skulle satse på en fremtid sammen, lå liksom i kortene. Vi kjøpte en dyr leilighet og brukte mye tid på å innrede den på stiligst mulig måte.
Det ble mye jobbing på begge to for å betale lånet og livsstilen vår, men vi sa til oss selv at det var verdt det. Det var nettopp et slikt liv – med designklær, middager på luksuriøse restauranter og helgeturer – vi begge hadde drømt om.
Men så begynte noe å endre seg. Det smøg seg på, men jeg ville ikke se det. Det ville nok ikke Henrik heller. Vi ønsket jo begge to at dette skulle vare, så da følelsene begynte å visne, kjempet vi med å late som om alt var som det skulle, og deretter tok vi til overdrevne gester, slik at alt skulle virke perfekt.
Henrik kunne sende overdådige blomsterbuketter til meg på jobben med et romantisk kort som fikk mine kolleger til å sukke av misunnelse, mens jeg var smertelig klar over hvor påtatt det var.
Vi kjøpte dyre gaver til hverandre, og selv om vi hverken hadde lyst eller ork, tvang vi oss til å ha sex. Vi håpet nok begge at dette bare var en fase. At naturligheten ville komme tilbake.
Etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å tvile for alvor. Hadde det egentlig vært snakk om ekte følelser, selv i begynnelsen? Hadde ikke forholdet vårt egentlig hele tiden vært basert på vilje?
Det hadde helt klart vært en tiltrekning, en interesse og en gjensidig forståelse – men kjærlighet? Var det kanskje slik at vi var blitt forelsket i et bilde av hvordan vi ønsket å leve, og så hadde vi sett at den andre ga oss muligheten til å leve et slikt liv?
Les også (+): Jeg ble en gift manns elskerinne. En dag ringte jeg kona hans
Skulle han fri?
Da jeg fylte 30, arrangerte Henrik en overdådig overraskelsesfest.
– For den vakreste kvinnen i verden, den eneste for meg, sa han i sin tale foran alle gjestene, og da jeg så en perfekt innpakket liten boks i hånden hans, ble jeg livredd.
Herregud, han hadde tenkt å fri? Og selvfølgelig måtte jeg, hvis det var tilfellet, svare ja, og se ut som den lykkeligste kvinnen i verden. Heldigvis var gaven bare en vanlig ring, og lettelsen gjorde det enkelt å være takknemlig!
På dette tidspunktet hadde jeg allerede sluttet å lyve for meg selv. Jeg visste at jeg aldri kunne bli virkelig lykkelig med Henrik.
Jeg vet ikke hvordan jeg kunne ha tatt så feil. Kanskje det var fordi jeg alltid var blitt fortalt hvilke muligheter jeg hadde. Jeg var god på skolen, pen og populær. Det var klart for alle at jeg ville lykkes.
Noe annet ville være å svikte meg selv og alle dem som hadde trodd på meg. Jeg hadde faktisk følt et press til å lykkes på alle måter. Jeg hadde ønsket å få «det perfekte», men da jeg kom dit, føltes det tomt.
Det kostet å opprettholde fasaden og spille glad hele tiden, og dagene begynte sakte å suge kraften og gleden ut av meg. Livet vi levde, virket stadig mer meningsløst, og jeg følte ingen ekte glede. Jeg begynte å miste sjanser i jobben.
Jeg var ikke så skarp som før og ble spurt om alt var ok. Jeg tilbrakte fire år med Henrik. De to siste var en enorm påkjenning. Jeg merket jo at han heller ikke var fornøyd, men det tok tid før vi begynte å snakke om det.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
En siste sjanse
– Jeg vet ikke om jeg kan leve slik lenger, sa jeg en dag.
Terapi passet jo dårlig inn i det perfekte bildet, men vi ga det en sjanse likevel. Det var en interessant opplevelse, men kunne ikke gjenopplive noe som ikke var ekte.
Vi ble likevel enige om å gi forholdet vårt en siste sjanse, men bare noen dager senere fikk jeg store utslett over hele kroppen – nå sa til og med den fra.
Vi flyttet fra hverandre. Omgivelsene ble overrasket, men nå ga jeg endelig blaffen i hva andre mente og tenkte. Jeg følte meg nesten som gjenfødt.
Å få begynne med blanke ark var en stor lettelse. Jeg elsket fortsatt bransjen jeg jobbet i, men min rolle på jobben ble forandret. Jeg modnet mye etter oppbruddet fra Henrik, og det kom til å påvirke alle aspekter av livet.
Jeg overrasket meg selv med å begynne å lengte etter barn. Jeg som trodde at jeg kanskje aldri ville ha noen – eller i det minste ikke ennå.
Det var Martin som kom med ekte kjærlighet. Sammen har vi to barn.
Det hender at jeg ser folk som minner meg om tiden med Henrik, og det gjør meg alltid litt kvalm. For eksempel, hver gang jeg ser en sladresak om Tom Cruise og hans ekteskap, føler jeg mangel på ekthet.
Det er kanskje urettferdig, og jeg kan ta feil, men da jeg leste at han sendte roser til sin kone hvor hun enn var, fikk jeg en følelse av déjà vu – et krampaktig forsøk på å bevise noe som egentlig ikke finnes.
Jeg lærte uansett mye av tiden med Henrik, så jeg angrer ikke på noe. Men jeg ville heller ha vært singel enn å leve det livet igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
