Leserne forteller
Vi fant kjærligheten i voksen alder. Så møtte jeg barna hans
Jeg fant kjærligheten på nytt i voksen alder og det føltes det som en gave, men ingenting ble som jeg trodde.
Når to voksne, modne mennesker, som har lett, snublet og gått på smeller, møter hverandre og gjør livet godt for hverandre, tenker jeg at det bør bli sett på som fantastisk av alle. Men selvfølgelig er det ikke alltid slik.
Og med det som bakteppe skal jeg dele min historie.
Som ung giftet jeg meg med min ungdoms store kjærlighet og ble mor til to barn. I mange år var livet flott, men så ble jeg forlatt og havnet i den dypeste bølgedal jeg noen gang hadde vært i.
Bruddet var stygt, og min tillit til menn var på et nullpunkt i mange år etterpå.
Min eksmann hadde i egoistisk øyemed vært så flink med avtaler og økonomi, at jeg satt ribbet tilbake, uten mulighet til å eie egen bolig.
Han etablerte seg også med en ny kvinne, en tobarnsmor, som ikke var innstilt på å samarbeide med meg. Ennå får jeg klump i magen når jeg tenker på denne tiden.
Venninner og familie spurte meg mange ganger om jeg ikke skulle se meg om etter ny kjærlighet, men jeg ville ikke. Da jeg etter hvert tenkte at det ville ha vært hyggelig, sa jeg ja til et par «blind dates».
Men håpet om noe varig og fint ble ødelagt ganske raskt, og da jeg feiret 40-årsdagen med venninnegjengen, gjorde jeg det klart at jeg hadde gitt opp kjærlighetsprosjektet.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Et vennlig fjes
Fem år senere slo skjebnen til. Jeg sto i en dagligvarebutikk etter å ha handlet inn til søndagsmiddag med mine voksne barn da en pose gikk opp i limingen.
Alle varene klasket i gulvet. Jeg var sliten og i en dårlig periode og kjente at tårene presset seg på.
«Se her, det har gått bra. Denne leverer jeg inn, og så får du en ny», sa en mild mannsstemme.
Da jeg så opp, så jeg inn i et vennlig fjes, tilhørende en mann med grått i håret og gode øyne.
Jeg tenkte at han sikkert var rundt 50 år gammel. «Takk», sa jeg.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i takknemlighet har tenkt på posen som revnet, for uten det ville jeg ikke ha fått Ove inn i livet mitt. Ove, som sakte krøp inn i hjertet mitt, og som er blitt mitt livs bauta.
Det første året vi var kjærester, møttes vi hos ham eller meg, eller vi dro på tur til fjells der han hadde en hytte. Også han hadde voksne barn og hadde vært alene i flere år, så vi var to havarerte sjeler som fant hverandre, slik jeg så det.
Å kjenne på ekte kjærlighet, fylt av respekt og omtanke, er noe jeg unner alle å oppleve.
Jeg så ingen mørke skyer i vår fremtid, for vi var voksne, kloke mennesker, som visste hva vi ville. Vi var enige om å bli hverandres største støttespiller.
Han fortalte meg om barna, som hadde gode jobber og klarte seg bra. Det virket som om han hadde et godt forhold til dem, og jeg gledet meg til dagen da jeg fikk møte dem.
Han fikk vite om mine to, hvorav den ene har slitt med utfordringer på grunn av en diagnose, og han var raus og forståelsesfull.
Ingen av oss trodde at barna vi hadde oppdratt hver for oss, ville skape problemer for oss – vi så ikke det komme.
Mine barn var glade på mine vegne, så at han ville bli tatt godt imot, visste jeg. Det første møtet gikk over all forventning, og jeg følte meg ekstremt lykkelig.
Da jeg hilste på hans barn, satt jeg igjen med en annen følelse. Det var som om jeg ble vurdert og analysert og ikke ble godkjent.
«Leier du bare?» sa den ene, og jeg forsto at det var et minus ved meg.
Men Ove og jeg brukte ikke tid på å bekymre oss over hans barns reaksjoner. Etter halvannet år som kjærester bestemte vi oss for å flytte sammen i hans hus.
Jeg pakket ned tingene mine og fikk lov til å prege hans hjem med mine ting, for at jeg skulle føle meg hjemme.
Det var mine ting som skapte de første bølgene.
«Hva er dette?» sa hans ene datter da hun så en lampe jeg hadde satt på et bord.
Jeg så også at blikket hennes var irritert da hun så bildet av mine barn i en ramme på veggen.
«Ikke bry deg om det, dette er bare uvant for dem. Uansett handler ikke vårt samliv om barna våre. Vi er to voksne, som heldigvis bestemmer selv», sa Ove når jeg uttrykte sorg over måten å bli møtt på.
Jeg forsøkte å gjøre som han sa; å ikke la det gå innpå meg.
Les også (+): Vi har bodd sammen i ni år. Nå vil han bare gå rundt naken hjemme
Aldri bra nok
Nå er det ti år siden vi flyttet sammen, og jeg har for lengst erkjent at jeg i hans barns øyne aldri vil bli bra nok.
De er skeptiske til meg og sier til faren at jeg utnytter ham. Da han spurte om de kunne skrive under på et papir, som sikret at jeg fikk fortsette å bo i huset om noe skjedde ham, sa de bestemt nei.
For Ove var det viktig at jeg har rettigheter, så han bestemte at huset skulle selges, og så skulle han og jeg kjøpe bolig sammen.
Mine sparemidler, som ingen andre har visst at jeg hadde, ble også lagt i. Da dette skjedde, begynte barna hans å krangle om arven de en gang ville ha krav på.
«Men jeg er ikke død», sa samboeren min. Han har hele veien nektet å ha samtaler med barna om hvordan han disponerer sine verdier. «Jeg er ikke dement og gjør som jeg vil», sier han.
Til tross alt som har skjedd, har han et slags forhold til barna og barnebarna, og jeg gjør hva jeg kan for at de ikke skal ende som uvenner.
Hele tiden forsøker jeg å få dem til å se at jeg ikke har økonomiske motiver, men bor her fordi jeg elsker faren deres.
Det er tungt å bli motarbeidet og tillagt motiver jeg ikke har. Stadig føler jeg på en slags sorg over ikke å bli sett på som bra nok for mannen jeg forguder.
Mitt største ønske er å bli likt av hans barn, men jeg ser at det ikke kommer til å skje. De har rett og slett bestemt seg.
De ser ned på meg, og de viser det med all tydelighet. Barna mine føler også at de blir sett ned på og sier at de ikke vil komme i selskaper med alle til stede. Altså har vi ikke klart å skape en idyllisk storfamilie.
Midt oppi alt er jeg glad for at kjærligheten mellom Ove og meg består. Faktisk føles det som om den blir sterkere for hver gang vi møter ny motgang.
Han er mitt livs største helt, og han tar grep og ordner opp. Omsorgen og godheten han gir meg, føles nesten for god til å være sann.
Det barna hans ikke vet, er at han har spart penger, som han skal gi dem i nær fremtid. Han brukte ikke pengene fra hussalget på ny bolig, men satte dem på en konto i stedet.
Det vi har betalt ned på boliglånet, har vi gjort sammen.
Når det er sagt, håper jeg at jeg dør før ham, for jeg kan virkelig ikke se for meg et liv uten ham.
Jeg vet at han vil ta vare på mine barn på beste måte, for han er virkelig en hedersmann med et stort og rettferdig hjerte.
«Du kan ikke få alt», pleide moren min å si da jeg vokste opp, og det er sant.
Jeg fikk verdens beste samboer og kan ikke sørge over at hans familie ikke forguder meg også. Det ville i så tilfelle bare ha vært en veldig fin bonus om de gjorde det.
Jeg skal fortsette å møte dem med velvilje og godhet, og kanskje en dag ser de hvem jeg er. Jeg lever i håpet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
