Leserne forteller
Jeg følte meg avvist av sønnen min. Forklaringen kom i et håndskrevet brev
Da Mads var i midten av 20-årene, flyttet han til Oslo og jeg så ham sjeldnere og sjeldnere. Men jeg hadde ikke gjort noe galt. Eller?
Å være forelder er ikke lett, og at det er lett å trå feil, selv om du er fylt med kjærlighet til barnet ditt, vet jeg, for jeg synes å ha begått den ene store bommerten etter den andre.
Ikke fordi jeg er slem, ond eller intolerant, men fordi jeg har vært overfladisk og tatt en hel rekke ting som en selvfølge.
Jeg ble alene med Mads da han var tre år gammel, men selv om faren og jeg hadde holdt sammen i fem år, forsvant han ut av både mitt og vårt barns liv.
For meg var det spesielt sorgtungt at gutten min vokste opp uten en tilstedeværende far.
«Han er ikke den eneste som har det slik, og det kommer til å gå bra. Bare vær den pappaen også», pleide moren min å si.
Det var typisk henne å si ting på den måten. Hun var ærlig og sa at jeg måtte være glad for at «den slampen av en mann» var ute av livet vårt.
Så jeg gjorde så godt jeg kunne. Mads var en typisk guttegutt, som elsket å klatre i trær og spille fotball.
Han hadde mange venner, både gutter og jenter, og da han ni år gammel erklærte at nabojenta var hans bestevenninne, syntes jeg at det var både koselig og naturlig.
Mange kommenterte hvor kjekk han var, og jeg var enig, for sønnen min var høy, slank og hadde klassiske trekk.
Jeg oppdaget at han forsto dette selv også, for han ble opptatt av å kle seg pent og ta seg ut. Det var i tiden, fikk jeg høre av andre, at gutter ble det vi før kalte jålete.
Les også (+) Vi har aldri bodd sammen, likevel har vi tre barn
Ventet i mange år
Mads hadde full frihet og vokste opp i kjærlighet. Jeg forgudet ham slik bare en mor kan forgude en sønn.
Fordi han er mitt eneste barn, fokuserte jeg voldsomt på ham. Jeg ønsket at han skulle få seg en skikkelig utdannelse og at han etter hvert ville gifte seg og gi meg mange barnebarn.
«Husk på at jeg vil bli bestemor. Du må sørge for at det blir mange, for hvis ikke, dør slekten vår ut», sa jeg ved noen anledninger, og jeg følte at jeg hadde en humoristisk innfallsvinkel.
Jeg føler at jeg må dele at jeg aldri har sett ned på mennesker som ikke faller innenfor A4-rammen, og jeg har aldri tenkt at noen i kraft av legning, er mindre verdt eller mindre ønsket enn andre.
Likevel sa jeg ting som kunne få andre til å tenke at det var slik jeg var.
Da det ble kjent at sønnen til noen vi kjente, hadde gått ut med at han var homofil, uttrykte jeg sorg på vegne av foreldrene hans.
«Uansett hva de sier, har de ikke ønsket seg dette», sa jeg til min 17-årige sønn.
Hjemme hos oss hadde jeg fokus på jenter. «Synes du ikke at hun er søt?» «En sånn jente kunne jeg ha likt å få til svigerdatter!» «Skal du ikke snart komme hjem med en kjæreste?» «Se på henne, Mads!» Slike ting sa jeg – fordi jeg ikke visste bedre.
I mange år gikk jeg og ventet på at min elskede sønn skulle fortelle meg at han endelig hadde møtt drømmedama, men det skjedde ikke.
Når han hadde med jenter hjem, sa han at de var gode venner. Vel, jeg trodde hva jeg ville om akkurat det.
At de falt for ham som var så kjekk, regnet meg bare med.
Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending
Glemmer det aldri
Da Mads var i midten av 20-årene, flyttet han til Oslo og jeg så ham sjeldnere og sjeldnere. Jeg følte at han tok avstand fra meg. Jeg hadde jo ikke gjort noe galt, tenkte jeg.
Da jeg gråt og sa at jeg følte at jeg hadde mistet ham, ble han stille, men der og da ga han meg ingen forklaringer om hvorfor det var blitt slik.
Forklaringen fikk jeg i et håndskrevet brev, sendt i posten. Nå er det to år siden det skjedde, og jeg glemmer det aldri.
Jeg så at brevet var fra ham og følte øyeblikkelig uro – en slags frykt. Var han dødssyk?
Da jeg leste hva han fortalte meg – at han var kjæreste med en gutt – tenkte jeg bare på én ting.
«Hvorfor har du ikke bare fortalt meg dette?» Da jeg ringte og spurte ham, minnet han meg på alt jeg hadde sagt i årenes løp.
«Dette er ikke hva du ønsker deg, mamma, og jeg orket ikke å såre deg ved å si hvordan det er. Jeg har visst det siden jeg var 15 år», sa han.
Det ble mitt livs største nederlag at min egen sønn, i en tid da få skjuler legning, ikke torde fortelle meg at han er homofil.
Men jeg kan takke meg selv. Jeg var dum og uklok. Gjennom mange år uttrykte jeg ting jeg egentlig ikke tenker.
I dag er jeg glad for at Mads kan vise meg hvem han er, og jeg er lykkelig over å ha fått en svigersønn. Håpet er at andre ikke gjør samme dumheter som meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
